«Innvandrersmitten bekymrer» slo en av Norges største aviser opp på forsiden forrige uke. Tittelen ble etter kort tid og mye oppmerksomhet endret, men ballen hadde allerede begynt å rulle. Dagen etter våknet vi til politiske anklagelser om at innvandrere i mindre grad bryr seg om pandemien. Slike påstander er ikke bare feilaktige, de er farlige og har alvorlige konsekvenser.

MiRA-Senteret forutså tidlig at innvandrere og minoriteter ville bli satt i søkelyset i Norge under koronapandemien. Historien gir oss utallige eksempler på at annerledeshet forsterkes og at syndebukker fremmes i krisetider. Historien viser også at vi må være varsomme med å knytte grupper til negativt ladede begreper i krisetider. Unyansert og provoserende retorikk blir farlig fort til hat, diskriminering og rasisme. Å ta i bruk begreper som «innvandrersmitte», «importsmitte», samt «oss-og-dem»- betegnelser, gjør oss ingen nytte når vi sårt trenger et samlet og solidarisk Norge. Dessverre er det allerede mange med minoritetsbakgrunn som kan fortelle om «smittehets», og som har opplevd en økt grad av negativt tilsnakk og rasisme i tiden etter koronautbruddet.

Hvorfor er statistikken slik den er, og hva kan vi gjøre med den?
Det er nødvendig og viktig at vi snakker om hvordan og hvorfor noen grupper er overrepresenterte i nasjonal smittestatistikk. Vi trenger et særskilt blikk mot innvandreres utsatthet under koronapandemien, men det må være med hensikt til å jobbe mot å få ned statistikken og komme med målrettede tiltak basert på disse funn. Statistikk som brukes til å henge ut utsatte og sårbare grupper eller skape splittelse i samfunnet, gjør vondt verre når vi står midt i en ny koronabølge. MiRA-Senteret etterlyser en mer sammensatt fremstilling av tematikken enn den vi ser i både nyhetsbildet, blant offentlige myndigheter og innad i ulike fagmiljøer i dag.

I årsaksforklaringene bak den høye smitten blant innvandrerbefolkningen rettes det ofte fokus mot både landbakgrunn og innvandreres tilsynelatende mangel på forståelse av kommunikasjon om smitteverntiltak, dårligere tilgang til eller vegring mot testing, samt språk- og kulturforskjeller. Dette er viktige faktorer å ta hensyn til og legge vekt på for å styrke informasjonsformidlingen og slik redusere smittespredning blant befolkningen. Samtidig savner vi at dette blir satt i sammenheng med andre sentrale faktorer som er like grunnleggende i forklaringen av innvandrerbefolkningens utsatthet for smitte.

Sosial ulikhet i krisetider
Når samfunnet stengte ned i begynnelsen av dette året, startet MiRA-Senteret en omfattende undersøkelse. Basert på minoritetskvinners egne erfaringer under koronakrisen, ønsket vi å se nærmere på hvordan den sosiale ulikheten ville utspille seg under krisetiden vi sto overfor. Internasjonal forskning viser at minoriteter allerede i høyere grad har eksisterende helseutfordringer, dårligere tilgang på helsetjenester og en høyere sjanse for å ha en ustabil tilknytning til arbeidslivet. Disse faktorene gjør at minoriteter rammes i større grad av en viruspandemi, både helsemessig, sosialt og økonomisk.

Ut ifra internasjonal forskning kan vi trekke paralleller til Norge. Å påstå at en allerede utsatt og sårbar gruppe i samfunnet bryr seg mindre om en pandemi eller smitteverntiltak, er en drøy påstand som er vanskelig å ta seriøst. Høye smittetall blant innvandrerbefolkningen handler om mye, men kanskje mest av alt om sosioøkonomiske faktorer og forskjeller. For livssituasjonen til mange med minoritetsbakgrunn i Norge er svært kompleks. I utredningen vår bringes blant annet mange innvandreres tilknytning til arbeidslivet frem som en helt sentral faktor for hvorfor mange i innvandrerbefolkningen har blitt og fortsetter å bli smittet. Mange forteller at de har vært både redde for å gå på jobb som taxisjåfør, butikkansatt og helsearbeider fordi de har vært redde for å bli smittet selv eller bringe smitte hjem til sin familie. Samtidig har mange også vært redde for å miste jobben hvis de måtte i karantene og de økonomiske konsekvensene det vil ha for familien. De som først blir syke, får ingen tilbud om annet bosted, de jobber iherdig i sitt eget hjem for å isolere seg i en liten leilighet som rommer en stor familie.

Er det de som rammes hardest, som bryr seg minst?
I Norge er innvandrere overrepresenterte i serviceyrker og samfunnskritiske jobber som holder samfunnet i gang. De går på jobb hver dag til tross for risikoen knyttet til arbeidsforholdet deres. Spørsmålet vi dermed burde stille oss, er om samfunnet gjør nok for å beskytte dem? Hvorfor snakker vi om minoriteter eller innvandrere som et problem, når vi heller burde komme med målrettede tiltak rettet mot de som holder samfunnet i gang?

Gjennom hele koronapandemien har vi på MiRA-Senteret vært i daglig kontakt med minoritetskvinner. Mange er redde, de har kanskje vært hjemme flere uker, noen ganger til og med måneder, fordi de er redde for å bli syke, og for å gjøre noe feil i det de går ut døra. Å stigmatisere enkelte grupper kan faktisk føre til at de som allerede lever under enormt press og redsel kan ende opp med å vegre seg for å teste seg, ikke på grunn av kultur eller fordi man ikke bryr seg, men fordi man er redd for skammen, rasismen og avisoverskriftene.

Selv om minoriteter rammes hardest, har de kanskje også stått på aller mest. Vi på MiRA-Senteret har gjennom hele pandemien vært vitne til minoritetskvinners enorme pågangsmot og engasjement. De har vært sterke for seg selv og for veldig mange andre. På eget initiativ har de vist en enorm dugnadsånd og har som veiledere ute i minoritetsmiljøene sørget for at viktig informasjon, støtte og hjelp har nådd frem til de mest sårbare. Og det er innvandrerorganisasjoner på grasrotnivå som tidlig tok til handling, men som i altfor liten grad ble inkludert som en del av den totale beredskapen.

Sosiale ulikheter gjør seg gjeldene i en krisesituasjon
Under en pandemi forsøker vi alle å gjøre vårt beste, men vi må anerkjenne at vi har ulike utgangspunkt. Vi må anerkjenne at det finnes sosiale ulikheter i Norge som gjør seg gjeldende når vi står i en krisesituasjon. Når vi utreder tiltak for smitteredusering som gjelder bestemte grupper, er det helt sentralt å være bevisst på hvordan gruppen selv er involvert i forkant og hvordan man nå kan involvere dem. Det er også viktig at vi tar hensyn til ettervirkning av pandemien og hvordan slike utpekninger påvirker en del av befolkning som er mye mer utsatt enn den øvrige befolkningen. Forutsetningene som blir tatt i betraktning og aktive tiltak er ikke bare det som er avgjørende, men også det å ta hensyn til de strukturelle og økonomiske forskjellene.

Vi er nødt til å forholde oss til virkeligheten som minoriteter lever i. Vi er nødt til å snakke med dem, ikke om dem.