Med jevne mellomrom blir vi av media konfrontert med forskjellige sensasjonsoppslag om for eksempel tvangsekteskap eller kvinnelig omskjæring i innvandrermiljøer, som fører til en oppblussing av debatten om kvinners rettigheter.

Det blir alltid anført at det norske samfunnet har oppnådd en mer eller mindre ideell situasjon når det gjelder avskaffelse av diskriminering basert på kjønn. Så blir det hevdet at innvandrermiljøene har brakt med seg de kulturelle tradisjonene som kan forstyrre denne ideelle situasjonen. Deretter følger debatten om hvem som har skylden for forverringen av situasjonen til innvandrer- og flyktningkvinner så vel som forholdene for unge jenter med minoritetsbakgrunn. Minoritetsmiljøene mener at myndighetene ikke frigir nok ressurser til bevisstgjøring om kjønnsdiskriminering, til å avskaffe diskriminering på arbeidsplassen, på boligmarkedet og ellers i samfunnet, skaffe flere jobber, eller til å bekjempe rasisme på alle områder.

Den norske opinionen blir gjennom media forledet til å legge skylden på innvandrermiljøene, som beskyldes for å ikke ta situasjonen på alvor og å ikke ta ansvar for å rydde opp i egne rekker. I disse debattene mister man ofte perspektivet, slik at svarte kvinners situasjon ikke blir satt i sammenheng med de generelle sosio-økonomiske forholdene i innvandrermiljøene. Man kan ikke ignorere det faktum at slike kulturelle tradisjoner som tvangsekteskap eller omskjæring ikke kan angripes eller utryddes uavhengig av en bedring av minoritetenes levekår i det norske samfunnet.

Økonomisk utvikling skaper likestilling i praksis
Bevisstgjøring rundt kvinners rettigheter og kampen for likestilling av kvinner i Norge er nært knyttet til den økonomiske utviklingen i samfunnet. Etter hvert som kvinner trådte inn i arbeidslivet på grunn av behovet for deres arbeidskraft, og etter hvert som kvinner ble økonomisk selvstendige økte bevisstheten rundt kvinners rettigheter. Jo flere kvinner som tok universitetsutdannelse og deltok i akademia, jo større ble oppmerksomheten rundt likestilling av kvinner og menn. I den nye velferdsstaten stilte man spørsmål ved den økonomiske urettferdigheten og drøftet elimineringen av klassesamfunnet under utviklingen av et mer egalitært, likestilt samfunn. Kampen for kvinners rettigheter har altså alltid vært nært knyttet til kampen for økonomiske, sosiale og politiske rettigheter.

Denne sammenhengen mellom utvikling av likestilling for kvinner og økte politiske, økonomiske og sosiale rettigheter eksisterer på lik måte i alle deler av verden. Historien viser at den vestlige verdens utvikling og rikdom er bygget på utbytting og undertrykkelse av landene i sør. I nåtidens vestlige samfunn er den direkte kolonialismen blitt erstattet av den fortsatte økonomiske utbyttingen av disse landenes ressurser gjennom Verdens handelsorganisasjon, Verdensbanken og IMF. Dette betyr mange land i Afrika, Asia og Latin-Amerika fortsatt blir presset til å gi fortrinn til transnasjonale selskaper innenfor landenes egen økonomi, noe som går på bekostning av den interne utviklingen. Dette kommer de internasjonale investorene til gode, men underminerer utviklingen av landene i sør.

Vi kan med andre ord si at den vestlige økonomien er basert på utnyttelsen av menneskelige og materielle ressurser fra land i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Den billige arbeidskraften som mennesker fra land i sør representerer i Vesten er en av årsakene til fremgangen i de industrialiserte landene. Migrasjonen fra land i sør er dermed også en konsekvens av denne utbyttingen. Økonomisk og politisk avhengighet til vestlige land har også resultert i at et fåtall av landene i sør har opplevd sosiale reformer som bidrar til bedrede levekår for befolkningen. Tvert i mot har mange land ofte vært styrt av militærdiktaturer som ikke har prioritert folkets velferd, men egen makt og økonomi og dermed støttet opp om den vestlige kapitalismen.

Svært få land i sør har i løpet av de siste femti årene hatt den sosiale utviklingen som er nødvendig for å avskaffe kvinnediskriminerende tradisjoner. I land som for eksempel Etiopia, Pakistan eller Somalia har økonomisk nød, stor politisk uro og interne konflikter skapt en ujevn utvikling mellom by og bygd. I næringslivet i de store byene, hvor kvinner i mye større grad har oppnådd økonomisk frihet, er mulighetene for at kvinners stemme blir hørt betraktelig større. Dette betyr at for at kvinner i land i sør skal kunne oppnå de samme rettighetene og sosiale utviklingsmuligheter som kvinner i den vestlige verden, så må den sosio-økonomiske situasjonen forbedres atskillig i deres hjemland.

Når disse kvinnene kommer til Norge som innvandrere eller flyktninger opplever de en marginalisering som plasserer dem på siden av samfunnet med den laveste sosiale status. De erfarer daglig rasisme og sosial urettferdighet. Kvinneundertrykkelse blir legitimisert også av norsk kultur ved at man legger skylden på innvandrermiljøene. Hvis man virkelig ønsker å endre situasjonen må man trekke inn diskusjonen om minoritetenes rettigheter i majoritetssamfunnet. Det betyr at vi må drøfte innvandreres økonomiske, politiske og sosiale situasjon og hvordan minoritetskvinner kan bli økonomisk selvstendige så de får mulighet til å kjempe for sine rettigheter.

Omskjæring av kvinner
Dette bringer oss til diskusjonen om omskjæring, som har dominert den offentlige debatten i den senere tid og som til og med har fått statsråder til å gråte på TV. Allerede på slutten av 70-tallet brakte Nawal El Sadaawi, den egyptiske forfatteren og kvinneaktivisten, inn et viktig moment i debatten om kvinnelig omskjæring da kvinnelig kjønnslemlestelse først ble drøftet i den europeiske og amerikanske offentligheten. El Sadaawi hevdet at kvinner i Europa og Nord-Amerika kanskje ikke er utsatt for den fysiske fjerningen av klitoris, men at de allikevel er ofre for en kulturell og psykologisk clitoridectomi. Hun sa det slik: «Fjern lenkene fra kroppen min, legg dem over sinnet mitt». Den fysiske fjerningen av klitoris virker utvilsomt som en mye råere og mer ondskapsfull handling enn den åndelige omskjæringen. El Sadaawi påpeker at dette til tross kan konsekvensene bli akkurat de samme, siden det endelige resultatet er at den ikke fungerer, og dens fravær eller tilstedeværelse gir dermed samme resultat. Hun hevder at åndelig omskjæring til og med kan være mer skadelig fordi den har en tendens til å skape en illusjon om at man er hel, mens faktum er at kroppen har mistet et viktig organ. Denne erkjennelsen av en psykologisk omskjæring er viktig, mener El Sadaawi, for å leve i en illusjon, å ikke kjenne sannheten, er det farligste av alt for mennesker fordi det fratar dem deres viktigste våpen i kampen for frigjøring og kontroll over eget liv.

Den siste tidens debatt om kvinnelig kjønnslemlestelse i den norske offentligheten er et uttrykk for denne åndelige clitoridectomi. Folk har ensidig anklaget muslimske miljøer og ensidig akseptert alle påstander som ble fremsatt i TV-programmene på TV2 om omskjæring som bevis på sannheten. Folk har oversett det faktum at programmene er redigert og etisk tvilsomt manipulert for å oppnå en bestemt effekt hos mennesker som allerede er forblindet av åndelig omskjæring. Vi kan bare gratulere programprodusentene med den vellykkede propagandaen.

Kvinners stemme
Etter at hyllesten til de ansvarlige for TV-programmene begynte å avta i media fikk somaliske kvinner og jenter komme til orde og fortelle om de ubehagelige opplevelsene etter TV-programmene og om hvordan de hadde blitt trakassert av ukjente med intime spørsmål. Etter hvert så folk hvor skadelig dette faktisk har vært for de uskyldig involverte innvandrer- og flyktningkvinnene og – jentene. Etter at pakistanske, iranske og tyrkiske jenter fortalte at de var blitt spurt om de var omskåret gikk det til slutt opp for i det minste deler av befolkningen at noe var galt med det bilde de hadde fått presentert. Redigert informasjon og feilkoblingen mellom omskjæring og religion skapte mye uro blant innvandrerbefolkningen.

MiRA-Senteret har gjennom årene samarbeidet med en rekke kvinnelige fagpersoner med stor kompetanse på området. I tillegg til Nawal El Sadaawi har vi blant annet drøftet omskjæring med Fatuma Ali, som er psykiater med opprinnelse fra Somalia, bosatt i Danmark, og med Saida Jamah, en lege fra Somalia som bor i Sverige. Disse fagpersonene og andre minoritetskvinner med bakgrunn i land hvor omskjæring blir praktisert har gang på gang understreket at omskjæring er et kulturelt betinget ritual som har funnet sted gjennom tusener av år uten at det har blitt stilt spørsmål ved dets berettigelse.

Fatuma Ali har blant annet sagt at da hun selv ble omskåret følte hun ikke det som en personlig krenkelse, og hun reagerer sterkt på at andre vil diktere hennes følelser. Samtidig mener hun at resultatet av omskjæring kan være krenkende, ettersom man skjærer bort en frisk del av kroppen. Hvis en kvinne får fysiske plager av omskjæringen i ettertid er det også krenkende, men hun understreker at man må forstå bakgrunnen for denne skikken. Det hun selv opplevde som vanskelig var at europeerne snakket om omskjæring som et nytt problem og at de bygger opp hysteri rundt problemstillingen. Fatuma Ali mener for eksempel at omskjæring ikke kan knyttes opp mot tortur slik Amnesty ønsker fordi det ikke er en krenkelse som blir gjort for krenkelsens skyld. Man må lytte til kvinnene selv, understreker hun, men mener det kan være vanskelig for Vesten å forstå.

Saida Jamah mener også det er viktig å lytte til kvinner og forsøke å forstå tanken bak omskjæring. Hun understreker at en mor som omskjærer sin datter gjør det fordi hun ønsker at datteren skal respekteres, at hun skal bli en voksen person som passer inn i fellesskapet. Hun mener at jenter som ikke er omskåret ikke blir sosialt akseptert i Somalia. Saida Jamah mener at omskjæring er en tradisjon som fortsetter fordi den har en kulturell forankring. Som lege presiserer hun at det viktigste forebyggende arbeidet ligger i å informere kvinner om de helsemessige konsekvensene av omskjæring. Følgene av omskjæring kan være smerte, sjokk, stivkrampe, blodtap, infeksjoner, skade på urinrør eller endetarm og andre, mer langsiktige konsekvenser. Jamahs erfaring tilsier at slik informasjon i større grad enn lovforbud lar kvinnene forstå at omskjæring er en tradisjon som bør bekjempes.

Å leve som etnisk minoritet i samfunn med rasisme og diskriminering vekker sterke behov for individuell identitetsmarkering, konstaterer Nawal El Sadaawi. Mange leter ofte i tradisjonen etter et personlig bilde, og slik kan den kulturelle undertrykkelsen videreføres blant annet gjennom kvinnelig omskjæring. Hun mener en bevisstgjøring innen disse spørsmålene er høyst nødvendig, slik at kvinneundertrykkende føringer og mekanismer i samfunnet ikke gis rett til å leve videre. El Sadaawi mener det er grunn til bekymring hvis kvinner frivillig gjennomgår en så brutal praksis som omskjæring for å bekrefte sin identitet. Hennes oppfatning er at slike ritualer fortsatt eksisterer fordi grupper som er marginalisert i samfunnet og som blir usynliggjort av majoritetsbefolkningen vil søke etter andre måter å komme til uttrykk på. Etniske minoriteter kan derfor for eksempel føle at å opprettholde tradisjoner som bruk av slør og omskjæring er en måte å kreve respekt, anerkjennelse og sine rettigheter på.

Alle kvinnene MiRA-magasinet har snakket med mener omskjæring er en kjønnsdiskriminerende tradisjon som må bekjempes. De understreker alle at denne tradisjonen må bekjempes på kvinnenes egne premisser. Diskusjonen om omskjæring i Norge har blitt ført på samme måte som diskusjonen om tvangsekteskap, hvor en del av befolkningen hetses og blir beskyldt for å være motstandere av kvinnefrigjøring. Realitetene tilsier at likestilling av kvinner er sterkt knyttet til deres sosiale, økonomiske og politiske rettigheter. Det er viktig å arbeide for å stanse disse kvinneundertrykkende tradisjonene parallelt med kampen for sosiale, økonomiske og politiske rettigheter. Også i Norge må man vurdere helhetsbildet for å finne en løsning. Å fjerne overflatesymptomer vil ikke føre til noen bedring av den generelle situasjonen, og undertrykkelsen vil bestå i skjulte former. Derfor er det svært viktig at vi i Norge er sensitive ovenfor problemstillingen og lytter til kvinnene selv, og at vi ser på hvilken arbeidsmåte som er best for en helhetlig løsning.

Av Fakhra Salimi