Innlegg holdt av likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik på MiRA-senterets debattmøte om minoritetskvinner og likestilling, 6. mars 2012.

Sunniva3
om minoritetskvinners likestillingsutfordringer

Har minoritetskvinner ANDRE likestillingsutfordringer enn andre kvinner?  Jeg tror ikke det. Likestilling handler om det samme, uansett hvor man kommer fra, hva slags funksjonsevne man har, hvem du tror på eller hvem du forelsker deg i. Det handler om frihet, makt og likeverd.

Frihet til å ta egne valg og rett til at de anerkjennes og respekteres

Makt over seg selv og reell innflytelse i det samfunnet en lever i

Likeverd Ikke som likhet, men som lik verdi.

Dette er minoritetskvinners store likestillingsutfordringer. Og mine. Og samenes. Og sikhenes. Og de fleste andre minoriteter i Norge. Betyr det at man kan bruke en politikk og sikre alle de samme rettighetene og mulighetene?

Selvfølgelig gjør det ikke det. I hvert fall ikke hvis man ønsker å gi alle en reell sjanse. Og jeg tror det er en av de store svakhetene i norsk likestillingspolitikk i dag: Den tar ikke nok hensyn til at folk er forskjellige:

  •  At vi har ulike forutsetninger
  •  At vi møter ulike barrierer

En av de barrierene er at likestillingspolitikken vår ikke egentlig er laget for å passe alle kvinner. Den er laget for en bestemt type.

Jeg kaller henne mammamalen: Den etnisk norske middelklassekvinnen med høyere utdanning, fast jobb, 1,96 barn og barnehageplass.

Nesten alle våre likestillingspolitiske verktøy og ordninger er laget slik at de passer perfekt for henne. De handler om ting alle kvinner er opptatt av: Muligheten til å ha makt og innflytelse i sin egen hverdag, muligheten til å være økonomisk selvstendig, muligheten til å ta seg av sine barn. Og det er bra! Det som er problematisk er at vi har lagt det opp sånn at det er først når du er som henne at du får fullt utbytte av de ordningene som tilbys:

  •  Du skal være innenfor arbeidslivet (men ikke hvilken som helst del av det)
  •  Du skal føde barn (men ikke for mange, og helst ikke før du har fått en sikker fast jobb)

DA kaster vi rettigheter etter deg

  • Foreldrepermisjon og foreldrepenger
  • Velferdspermisjoner knyttet til syke barn
  • Rettigheter knyttet til arbeidstid
  • Rettigheter knyttet til likelønn
  • Og nå sist: retten til barnehageplass fra barnet er ett år, slik at man kan komme seg fort tilbake på jobb

Gode tiltak, for all del. Kjempegode… for henne. Men passer de like godt for alle kvinner?
pub1
Hva med alle de som ikke jobber? Fordi de ikke kan, eller skal eller får lov? Hvilke rettigheter har de? Hvordan fungerer norsk likestillingspolitikk for dem?

  • Mange kvinner med minoritetsbakgrunn står utenfor arbeidslivet.
  • Det gjør også mange kvinner med nedsatt funksjonsevne.

Hvordan bidrar norsk likestillingspolitikk til å gi dem makt, frihet og likeverd?

Jeg vil påstå at den gjør det i all for liten grad. De som ikke passer inn i malen, faller gjennom.

Hvorfor er det blitt sånn? Fordi det ikke er tilfeldig hvem som har makt til å lage malen. Politikk har, til alle tider, speilet de som lager den. Og norsk likestillingspolitikk anno 2012 speiler de som har hatt makt og innflytelse de siste 2o årene.. og hvem er de? De er kvinner (og menn) som ligner mistenkelig på mammamalen. På samme måte som gutte på Eidsvoll i 1814 laget politikk som var skreddersydd for gutta på Eidsvoll.

Og slik jeg ser det, er det en av de store barrierene når det gjelder minoritetskvinner og likestilling: Minoritetskvinner har, i enda mindre grad enn andre kvinner, tilgang til de rommene der makt defineres og utøves. Jeg var nylig i Genève og snakket til FNs kvinnekomité om hvordan Norge overholder FNs kvinnekonvensjon om kvinners menneskerettigheter. Og en av de tingene jeg valgte å legge vekt på der, var nettopp denne mangelen på innflytelse.

Norsk likestillingspolitikk er ovenfra og ned. Stats- og byråkratidominert. Hvor mange minoritetskvinner er med på å definere hva som er viktige likestillingsutfordringer i dag? Hvor mange sterke stemmer har vi i debatten? Noen få. Flere av dem sitter her. Men ikke mange nok. Og når man ser på de økonomiske rammene kvinneorganisasjoner som MiRA-senteret har i dag, kan ikke det komme som noen stor overraskelse.

Sterke frivillige organiSunniva2sasjoner er en forutsetning for et likestillingsarbeid som går fremover og som er treffsikkert. Fordi det gir flere mulighet til å bli hørt, få innflytelse og påvirke den politikken som får betydning for livene deres.
Men hvis flere skal få makt og innflytelse, hjelper det ikke bare med penger. Det handler også om at noen må gi fra seg plass. Slippe andre til. Gi fra seg privilegier. Og denne noen, er sånne som meg. Majoriteten.

Det er vi som sitter med makten.

  •  I politikken
  •  I arbeidslivet
  •  I kulturlivet
  •  I politi- og domstolene
  •  I mediene
  • Og stort sett alle andre steder..

Og vi vil helst ha inn enda flere som ligner oss selv. En forskningsrapport slo nylig fast at sjansen for å bli innkalt til intervju er 25 prosent lavere for søkere med utenlandsk navn. Selv om de har like gode kvalifikasjoner.

Arbeidslivet trenger flere folk, sier NHO til stadighet. Det gjør de! De trenger alle som en av oss. Men vil de ha oss? Når festtalene og kvinnedagen er over, hverdagen kommet, og vi begynner å søke på jobber… vil de ha oss da?

  • Hvis vi har et navn de ikke vet hvordan de skal uttale?
  • Hvis vi har en utdannelse fra et universitet de aldri har hørt om?
  • Hvis vi har en mage som har vokst såpass mye at babyen der inne begynner å bli vanskelig å skjule?

Vil de ha oss da? Eller vil de helst ha en hvit mann i dress? En Henrik, som studerte i Oslo og har en kone som tar seg av fødsler og permisjoner?

Det er en evig tilbakevendende debatt: Hvem ligger utfordringen hos? Når topputdannede Aisha ikke får jobb, for eksempel?

  • Ligger den hos Aisha?
  •  Ligger den hos Aishas undertrykkende foreldre?
  •  Eller ligger den hos arbeidsgiver Petter Hansen og resten av den norske majoriteten? Som tror at Henrik er best fordi han ligner mest på dem selv?

Tja.
Hvis arbeidsgiver Hansen får bestemme, ligger den hos Aisha. Han har bare valgt den som er best personlig egnet. Og kjemi er viktig.
Hvis media får bestemme, ligger den ofte hos Aishas foreldre. Som ikke har snakket godt nok norsk, ikke sendt henne tidlig nok i barnehage eller som i skjul presser henne til å bruke hijab og lange skjørt.
Hvis noen spør Aisha (og det skjer ikke så ofte), vil hun nok vise oss en annen side av historien

  •  Et norsk system, som avviser langt flere utenlandske utdanninger enn de godkjenner
  •  Arbeidsgivere, som setter likhetstegn mellom utenlandsk navn og manglende norskkunnskaper
  •  Etnisk norske som mener hijab er den største likestillingsutfordringen for kvinner som henne i dag.  Ja… i tillegg til tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, selvfølgelig

Stemmer det? Er dette de største likestillingsutfordringene for minoritetskvinner i dag? Jeg ser lite som tyder på det. For all del. Kjønnslemlestelse og tvangsekteskap er grusomme former for vold i nære relasjoner som må bekjempes på lik linje med voldtekt og annen vold. Og det å tvinge barn eller ektefelle til å gå med hijab er verken lovlig eller likestilt. Men er det de største utfordringene?

Eller er det de som er lettest å peke på, fordi vi da kan peke på noen andre enn oss selv?

Jeg er overbevist om at det er det siste. Og at denne “minofiseringen” av minoritetskvinners likestillingsutfordringer er en av de største barrierene for minoritetskvinners likestilling. Fordi den

  • Gjør kampen for frihet fra vold og tvang, til et “innvandrerproblem”
  • Fordi den usynliggjør de virkelige likestillingsutfordringene, kampen for frihet, makt og likeverd
  • Og ikke minst.. fordi den fritar de som har det overordnede ansvaret  

For er det en ting jeg er sikker på, så er det dette: Minoritetskvinners største likestillingsutfordringer ligger ikke først og fremst innad i minoritetsmiljøene. De oppstår i kvinners møte med majoritetsmiljøet.

Og skal vi gi alle kvinner samme rettigheter og muligheter her i landet er det der vi må starte. Med de fire M’ene: mammamalen, mangel på innflytelse, majoriteten og minofiseringen.

Vi må tørre å se på oss selv, og måten vi gjør ting på. Først da vil vi få en likestillingspolitikk som tar minoritetskvinners likestillingsutfordringer på alvor, – og klarer å gjøre noe med dem.

Og en befolkning som klarer å se hverandres likeverd, også når man ikke ligner på hverandre.

Pub2