Av Turid Heiberg

Jeg har fulgt norsk innvandringspolitikk i over 25 år og slutter ikke å forbauses over paradoksene i debatten. I disse årene har media, akademikere, politikere og folk flest debattert, kranglet og foreslått løsninger om hva vi skal tenke og føle. Liker vi innvandringen eller gjør vi det ikke? Et nytt utlendingsregelverk er nå i støpeskjeen, som dessverre heller ikke tydeliggjør innvandringens betydning for norsk historie.

Store deler av norsk utlendingsregelverk er i endring. Et lovutvalg har lagt fram NOU 2004:20 med forslag til ny utlendingslov og en odelstingsproposisjon er fremmet om ny statsborgerlov. Flere deler av utlendingsforvaltningen er også under endring.

Det ville vært dumt å påstå at ikke disse endringene er til fordel for samfunnet og den enkelte borger eller søker av opphold. De bidrar på mange måter til et styrket rettsvern, klarere regler, tydeliggjøring av hensikt og mål – kort sagt til en oppdatering av regelverket. På den ene siden ønskes et regelverk som signaliser behovet for arbeidskraft, overholdelse av humanitære forpliktelser, smidighet i fortolkningene og fokus på integreringen i samfunnet. På den annen side framheves fasthet i kontrollen: kun de som har berettiget og ønsket adgang skal få komme, og bosatte innvandrere skal vise sin lojalitet og velvillighet før de fullt ut innlemmes i det gode norske selskap. Alt rimelige huskeregler også for enhver som inviterer folk til sitt private hjem.

Fødselstallene går ned i Vest Europa, netto innvandring er ikke betydelig og det etableres nye økonomiske og politiske maktsentra andre steder i verden enn blant Norges tradisjonelle venner i Vest Europa og USA. Vi debatterer begrensninger i pensjonene og at det er grenser for vår oljerikdom. Vi trenger med andre ord flere venner, nye impulser, nye ideer. Likevel ser vi fryktsomt på verden og begrenser oss ved hjelp av klisjeer og gammelt tankegods, som når utlendingslovutvalget sier: ”Fattigdomsproblemene i verden kan ikke løses gjennom fri arbeidsinnvandring og sunn fornuft tilsier at Norge følger de andre rike land i å regulere strengt arbeidsinnvandringen”. Utvalget legger til at vi allerede er bundet opp gjennom Schengen-, EØS og andre avtaler til å fortsette denne politikken.

Det er alt sammen helt riktig, men hva med utfordringene og mulighetene vi har i tillegg til de gamle samarbeidskameratene? Migranter kan være kjeltringer, sant nok, men de er samtidig en av nøklene til kontakt med nettopp de steder hvor det nå foregår vekst og innovasjon. Samtidig er migranten per definisjon, en som allerede har valgt å satse, ta risiko og utfordre livet. Er det ikke nettopp det Norge trenger – sosialt, kulturelt og politisk – om vi skal være med på utviklingen? Kanskje våre barn forstår dette bedre enn oss.

I en dansk avis for en tid tilbake ble det reflektert over det underlige paradoks at danske myndigheter gir hjelp til etablering, utdanning og på alle måter er en velferdsstat verdig, men når så kandidaten er ferdig uteksaminert, og har tillært seg danske skikker og språkvaner, så får ikke vedkommende jobb. I dette tilfellet ble det vist til høyt utdannede tannleger, teknikere, forskere og så videre som ble invitert til England og USA for å jobbe, men som altså ikke fikk relevante jobber i Danmark. Forholdene er ikke vesentlig annerledes i Norge. NRK programmet Migrapolis tar ofte opp dette tema; unge, inspirerte, velutdannede, ”norske” mennesker som ikke skjønner ”bæret” av hvordan de skal finne koden til inkludering. De gjør jo alt på samme måte som andre norske.

Minister Erna Solberg bemerket i forbindelse med framleggelse av forslaget til ny statsborgerlov at det norske statsborgerskap skal synliggjøre hvor lojaliteten ligger. Uttalelsen kom rundt debatten om dobbelt statsborgerskap. Et utvalg hadde tidligere foreslått å myke opp reglene om dobbelt statsborgerskap, fordi det ikke har den samme betydning som tidligere, og fordi det vil knytte innvandrere tettere til landet med rettigheter og plikter.
Solberg og myndighetene framholdt imidlertid betydningen av å kreve at de som ønsker norsk statsborgerskap, først må kvitte seg med sitt gamle. Solbergs uttalelse inn i rekken av krav til bosatte minoriteter om å bevise sin identitet, sin lojalitet (ved å si nei til hjemland og kultur) og kravet om å innordne seg. Det paradoksale ved disse kravene er imidlertid at minoritetene vinner lite ved å innfri dem, som eksempelet ovenfor viser. Hva er da vitsen Solberg, når samfunnet likevel holder fast ved en inndeling av borgerne i et A og i et B lag i praksis? Og kan noen fortelle meg hvorfor et barn født av en norsk og en utenlandsk forelder automatisk får norsk statsborgerskap ved fødsel, mens et barn født av to utenlandske, men bosatte foreldre må vente til fylte tolv år? Heldigvis er alderen nå foreslått endret fra 18 til tolv år. Det skal du ha Solberg.

Jeg er veldig fornøyd med å være kvinne i Norge. Jeg har mange valgmuligheter og kan leve til dels som jeg selv vil. Jeg merket meg at kvinner fra EØS-området, som kommer til Norge, kan gjøre det samme. De kan for eksempel bli med sin ektefelle som skal jobbe i Norge. Om de ikke liker forholdet mer, så får de automatisk bo her i en del måneder, og om de får jobb – ja, da får de oppholdstillatelse på eget grunnlag. Ikke noe mer dikkedarer om det.

Annerledes er det for kvinner fra land utenfor EØS-området. De er totalt avhengige av sin partner de første tre år, om det er han som har arbeidstillatelsen. Lovutvalget står fortsatt på disse gamle reglene. Om partneren velger å forlate kvinnen, så er politiet på pletten med utreiseordre. Riktignok kan kvinnen søke om opphold ved overgrep, men det er ikke enkelt å få bevist. Om kvinnen føler at hun har brutt bånd i hjemlandet tvinges hun derfor til ”å holde ut”.
Samtidig foreslår lovutvalget å beskytte unge jenter ved å øke aldersbetingelsen for ektefelle til 21 år før familieetablering. Dilemmaet er imidlertid bare at en del av disse jentene gjerne vil ha hjelpen før, og i flere former, dersom de er truet av tvangsgifte. Man mistenkes nesten til å tro at dette er en skjult form for innvandringsbegrensning? For hvor er omsorgen når det gjelder den første gruppen kvinner?

Nulltoleranse mot rasisme er heldigvis myndighetenes slagord. Men hvorfor gjør de ikke mer for å integrere minoritetene i praksis? Vi har langt flere muligheter for å tenke nytt nå som lover, regler og rutiner er under endring. Heldigvis er svenskene, italienerne og spanjolene delvis tatt inn i varmen igjen etter å ha opplevd mye hets her i landet. Hva med å utvide blikket enda litt til? Det ville i så fall vært utrolig bra, og et skritt inn i tiden.