Rettighetspolitikk gir god integrering!

MiRA-Senteret oppfordrer justisminister Anders Anundsen å samarbeide med sin kollega statsråd Solveig Horne for å styrke rettssikkerhet og likestilling av minoritetskvinner og forebygge vold i nære relasjoner.

Statsråd Solveig Horne har ansvar for likestillingspolitikk og har i flere anledninger uttrykt et ønske om å forebygge vold i nære relasjoner blant minoriteter. Hun fremstår også genuint opptatt av å styrke integrering av minoritetskvinner i det norske samfunnet.Etter snart to år i statsrådsstolen er tiden nå kommet for å vise handlekraft og gjøre intensjoner om til praktisk politikk. Første skritt bør være å få justisminister Anders Anundsen med på laget og sikre innvandrerkvinner individuelle rettigheter og reell beskyttelse mot vold fra dag én.  

Integrering og likestilling er en flerdimensjonal prosess hvor vi som borgere deltar og påvirker samfunnsutviklingen. Det forutsetter at alle, også innvandrere, har like sivile, politiske og sosiale rettigheter og beskyttelse mot diskriminering. Slik er det dessverre ikke i dag. For noen er rettssikkerheten knyttet til en annen persons forgodtbefinnende, nemlig ektefellen.

Personer som kommer til Norge via familiegjenforening eller -etablering, er avhengig av at ekteskapet holder i tre år for å få permanent oppholdstillatelse og tilhørende rettigheter på selvstendig grunnlag. Dette skaper en ubalanse i maktforholdet mellom ektefellene, hvor den med permanent opphold og/eller norsk statsborgerskap har sin nyankomne ektefelle i sin makt. Innvandrerkvinner som opplever fysisk eller psykisk vold i ekteskapet, blir i praksis tvunget til å bli i et voldelig ekteskap – i redsel for å bli utvist fra Norge om hun skulle ønske å bryte ut før de fastlåste tre år er gått. I praksis er denne 3-årsregelen de facto en 4-årsregel, idet man må dokumentere at ekteskapet fortsatt består når man søker permanent opphold.

Kvinnefiendtlig regelverk

MiRA-Senteret har kritisert 3-årsregelen i alle år fordi loven er kvinneundertrykkende og ikke tar tilstrekkelig hensyn til innvandrerkvinners rettssikkerhet. I tillegg blir innvandrerkvinner behandlet som vedheng til sine ektefeller, og det er til hinder for integrering i det norske samfunnet. FNs kvinnekomité er også kritiske til 3-årsregelen, og støtter vårt forslag om at regelen fjernes helt eller forkortes til ett år. Regjeringen ønsker i stedet å gå motsatt vei og ytterligere stramme inn på regelverket og har foreslått å øke botidskravet fra tre til fem år. Tre års opphold i Norge gir begrenset tilknytning til riket og hensyn til kontroll og regulert innvandring veier tyngre, lyder begrunnelsen fra justisminister Anders Anundsens departement. Dette viser en svært uheldig utvikling i norsk politikk: kontroll er blitt viktigere enn rettigheter. Dette vil få alvorlige konsekvenser for oss alle, men særlig vil innvandrerkvinners rettssikkerhet og vern mot vold i nære relasjoner svekkes dramatisk.

Et eksempel blant flere fra MiRA-Senterets krisehjelp- og rådgivningsarbeid illustrerer de alvorlige – og, håper vi, utilsiktede – konsekvensene av 3-årsreglen for voldsutsatte kvinner. «Kaur» giftet seg med en norsk statsborger og kom til Norge. Kort tid etter at hun kom til landet begynte han å kontrollere henne. Han ønsket ikke at hun skulle få egne venner eller et sosialt nettverk utenom hans venner og familie. Da hun begynte på obligatorisk norskkurs og ønsket seg arbeid, ble kontrollen enda verre og han begynte å bruke fysisk vold. Han truet henne med skilsmisse flere ganger og sa at han skulle sørge for at hun ble kastet ut av landet. «Kaur» ble redd, tanken på skilsmisse og en usikker fremtid skapte stor psykiske problemer. Hun ble stadig mishandlet og var mye borte fra undervisningen. Da hennes norsklærer oppdaget situasjonen, sendte hun «Kaur» til MiRA-Senteret for råd og veiledning. Men hva slags råd gir man til en kvinne som frykter et liv i skam der hun kommer fra, og et liv med vold med lovens velsignelse der hun er?

Rett til reell beskyttelse  

De første årene etter ankomst til Norge er viktig for innvandrerkvinners integrering i det norske samfunnet. De forlater et kjent nettverk av familie og venner, og kommer til et helt fremmed land. Det tar tid å bli kjent med hvordan det nye samfunnet fungerer og hvilke normer og verdier som er gjeldende i den nye kulturen. Manglende rettssikkerhet for familiegjenforente innvandrerkvinner skaper utrygghet de viktige første årene i Norge. Dermed får hun ikke utviklet den selvtillit og styrke som er nødvendig for å lykkes med egen integrering. Kvinner som opplever vold i nære relasjoner, får i tillegg alvorlige psykiske plager som angst og depresjon, og det tar tid å bearbeide voldstraumene.

Selv om loven fremstår som kjønnsnøytral, har det i praksis vist seg at flere kvinner enn menn rammes på en urimelig måte av denne 3-årsregelen. MiRA-Senteret understreker at innvandrerkvinner som får opphold på grunnlag av familiegjenforening, er lovlige innvandrere. Da må de også ha samme reelle rett til beskyttelse av likestillingsloven og straffeloven som alle andre borgere – fra det øyeblikk de ankommer Norge. I realiteten overprøver og annullerer utlendingsloven disse kvinnenes rettssikkerhet.

En voldsforebyggende likestillings – og rettighetspolitikk

Det har skjedd en gradvis endring av norsk innvandringspolitikk mot stadig hardere kontrollmetoder. Det norske kontrollapparatet er ikke bare opptatt av grensekontroll i Norge, kontrollen utføres også i utlandet. I dag har mange norske utenriksstasjoner fått utvidet kapasitet til å kontrollere personer som ønsker å komme til Norge, og norsk politi er ofte stasjonert på steder hvor det er «fare» for innvandring til Norge. Med et så strengt kontrollapparat, er det ikke et økt botidskrav for de som slipper gjennom utlendingslovens nåløye som vil bidra grunnleggende til redusert innvandring.

Innvandringspolitikken styres av hvordan utlendingsloven praktiseres. Utlendingsloven er en fullmaktslov, dermed kan den til enhver tid sittende regjering endre lovens praksis via forskrifter og gjennomføre den innvandringspolitikk de mener er hensiktsmessig. Selv om Justis- og beredskapsdepartementet ønsker å stramme inn utlendingsloven, er det betenkelig at botidskravet økes fra tre år til fem år når de vet at dette særlig vil ramme svært sårbare grupper, nemlig voldsutsatte kvinner. MiRA-Senteret ønsker derfor å be justisminister Anders Anundsen å samarbeide med sin kollega statsråd Solveig Horne, som ønsker å styrke integrering og likestilling av minoritetskvinner og hindre vold. Vi ber om at justisministeren setter forslaget til økt botid inn i en større sammenheng og særlig i lys av voldsforbyggende likestillingspolitikk. En utlendingslov som har hovedfokus på å begrense innvandringen og ikke tar innover seg konsekvensene av loven her hjemme, svekker respekten for menneskerettighetene.   

Vi oppfordrer derfor regjeringen til å basere sin innvandringspolitikk på de universelle menneskerettighetene og hver enkelt innvandrer og flyktnings helhetlige rettssikkerhet må være avgjørende for den politikk som føres. Hver eneste gang. For å styrke likestilling og integrering av minoritetskvinner og forebygge vold i nære relasjoner er det viktig å gi dem fulle rettigheter, trygghet og selvstendig opphold fra dag én.