Av Fakhra Salimi

Et kapittel fra «Til døden skiller oss ad»

1.0 Innledning
Skilsmisse er et vanskelig tema i de fleste samfunn, og har generelt vært sett på som lite ærbart og lite ønskelig. Senest for noen få tiår tilbake var det også i Norge uvanlig at ektepar skilte seg, og det å være skilt var slett ikke enkelt. Siden da har imidlertid skilsmissestatistikken endret seg betraktelig. Vi kan fastslå at stadig flere ektepar velger å gå fra hverandre, uten at vi her skal forsøke å finne ut hvorfor. I følge norsk lov er skilsmisse en svært enkel prosedyre både for menn og kvinner, selv i de tilfeller hvor partene ikke er enige om separasjonen. Skilsmisse eksisterer og praktiseres også innenfor islam, men betingelser, praksis og konsekvenser er andre enn dem som er nedfelt i det norske lovverk. Dette kan gi, og har gitt, opphav til konflikter for personer med muslimsk bakgrunn bosatt i Norge, og er et tema som det har vært mye fokus på i innvandrings- og integreringsdebatten. Organiseringen av familielivet utgjør grunnmuren i et samfunn, og kunnskap til prosedyrer både for inngåelse og oppløsning av familieinstitusjonen er viktige for forståelsen av hvordan samfunnet fungerer. I dette kapittelet skal vi ta for oss hvordan man forholder seg til skilsmisse i islam, se på forskjellige tolkninger av islamske lovtekster og hvordan disse påvirker muslimske kvinners liv i Norge. Vi skal også se på norsk lovgivning og problemer som oppstår i møtet mellom denne og islamsk rettspraksis.

1.1 Skilsmisse i islam
Ekteskap i islam er en skriftlig eller muntlig kontrakt som inngås mellom en mann og en kvinne for å etablere familie. Hvis ekteskapet ikke fungerer i forhold til aksepterte retningslinjer er det tillatt å avslutte eller bryte denne kontrakten. Dette kalles talaq (skilsmisse). Skilsmisse blir ikke sett på som en god løsning på en ekteskapskrise og Profeten Muhammed siteres ofte slik: ”av alle tillatte ting i islam er skilsmisse det Allah hater mest” . Derfor gjøres det intensive meglingsforsøk før et ekteskap endelig oppløses. Det er imidlertid viktig å merke seg at selv om skilsmisse blir sett på som lite ærbart, er det i islam både tilgjengelig og lovlig.

Skilsmisse i islam er en relativt enkel prosedyre for menn, mens det for kvinner som oftest er en vanskelig prosess. I korte trekk kan man si at islamsk rettspraksis stadfester at ektemannen, som den eneste parten, har en udiskutabel rett til skilsmisse. Skilsmissen kan gjennomføres av ektemannen selv uten juridisk hjelp og kan skje uavhengig av domstolens godkjennelse. Det samme gjelder ikke for kvinner, som må fremme sak for domstolen eller det lokale shariarådet og begjære rettslig skilsmisse, som kalles khul eller khula. Kvinnen kan bare gis rett til skilsmisse under bestemte betingelser. Hun har rett til khul dersom hun kan bevise at forholdet mellom henne og mannen er så vanskelig at de ikke kan fortsette et samliv innenfor rammene beskrevet i Koranen. Dette kommer vi tilbake til senere i kapittelet. Skilsmisse kan gis både skriftlig og muntlig.

1.2 Forskjellige former for skilsmisse
På samme måte som ved inngåelsen av et ekteskap har de forskjellige lovskolene innen islam, det vil si Hanafi, Maliki, Shafi og Hanbali, ulik praksis når det gjelder skilsmisse. Det er imidlertid tre hovedformer for skilsmisse som er gjeldende innen alle lovskolene med større eller mindre justeringer. Disse er: talaq ahsan (den mest ansette), talaq hasan (akseptert) og talaq al-bida (akseptert i noen lovskoler, men lite ansett). En felles betegnelse på de førstnevnte to formene er talaq ar-raji – en skilsmisse som kan tilbakekalles.

  • Talaq ahsan er den mest ansette av skilsmisseformene (ordet ahsan betyr direkte oversatt ”den mest ansette”). Den innebærer at ektemannen straks etter at hans kone har avsluttet en menstruasjonsperiode sier talaq (”jeg skiller meg fra deg”) til sin kone. Han må ha klare intensjoner om å skille seg, og må så avstå fra seksuelt samvær med henne. Hun går da inn i en separasjonsperiode som kalles tuhr (som betyr renhet etter menstruasjon), og som varer i tre menstruasjonssykluser, altså tre måneder. Ved slutten av tuhr-perioden oppløses ekteskapet. Oppløsningen av ekteskapet skjer som en direkte følge av at ektemannen tre måneder tidligere uttalte talaq til sin kone. Denne formen for skilsmisse gir mannen en mulighet til å angre på sin handling, og bestemme seg for å fortsette ekteskapet. Hvis ekteparet kommer til enighet i tuhr-perioden om å fortsette å være sammen som ektefeller, kan mannen omgjøre sin beslutning, og det normale samlivet gjenopptas. Talaq ahsan er den mest ansette formen for skilsmisse fordi separasjonsperioden gir gode muligheter til forsoning gjenom megling eller gjennom at partnere selv kommer til enighet om å videreføre ekteskapet. Alle lovskolene tillater denne formen for talaq, og selv de lovskolene som også praktiserer andre former, foretrekker talaq ahsan, siden den gir mannen mulighet til å reflektere over sine handlinger og ønsker, og kanskje unngå samlivsbrudd.
  • Talaq hasan er også en akseptert form for skilsmisse (hasan betyr ”ansett”). I talaq hasan uttaler ektemannen ordet talaq, med klare intensjoner om å bryte ekteskapet, tre ganger over en periode på tre måneder. Dette må skje i tuhr-perioden. Ektemannen sier altså talaq en gang i hver av de tre påfølgende tuhr-periodene. Så snart det tredje og siste talaq er uttalt, er skilsmissen et faktum og man kan ikke gå tilbake på dette. Etter den første og den andre uttalelse av talaq har ektemannen muligheter til å ombestemme seg, og paret kan fortsette ekteskapet ved å gjenoppta et seksuelt forhold, men straks den tredje talaq er fremført er altså skilsmissen endelig. En kvinne som er skilt og ønsker å gifte seg på nytt må, etter den tredje månedens talaq, vente en ny periode på fire måneder (som kalles iddah) før hun kan inngå et nytt ekteskap. Hvis de skilte partene ønsker å komme sammen igjen kan et nytt giftermål mellom disse to kun skje hvis kvinnen først inngår et nytt ekteskap med en annen, som fullbyrdes gjennom seksuelt samvær og som deretter blir oppløst på riktig måte. ”Hvis han (ugjenkallelig) skiller seg fra henne, så er hun senere ikke tillatt for ham, før hun har inngått ekteskap med en annen mann. Hvis denne skiller seg fra henne, har de ingen skyld om de søker sammen igjen (…)” (2:230) . Kvinnen må altså først gifte seg med en annen mann med hensikt å etablere familie sammen med ham, og deretter skille seg igjen før det tidligere ekteparet kan gifte seg på nytt. Talaq hasan er derfor ikke like vel ansett som talaq ahsan.

Det er viktig å understreke at hvis talaq uttales tre ganger i løpet av tuhr, er skilsmissen endelig og kan ikke tas tilbake. Etter dette bør partene enten leve sammen i et platonisk forhold, dvs uten seksuelt samkvem, eller skilles som venner. ”Talaq kan foretas to ganger (gjenkallelig). Derefter må man beholde (hustruen) på skikkelig vis, eller sende (henne endelig) fra seg på sømmelig måte”(2:229) . Det legges derfor stor vekt på megling under separasjonsperioden. Å gå tilbake til ektefellen heter radja og det er kun mannen som har denne rett, i følge sharia. Koranen sier at ektemannen har rett til å angre og ta ektefellen tilbake i tuhr-perioden hvis samlivet ønskes gjenopptatt.

  • Den siste og minst ansette formen for skilsmisse er Talaq al-bida. Den oppsto etter Profeten Muhammeds bortgang og har generelt liten aksept. Mange lærde hevder at Profeten Muhammed fordømte denne formen for skilsmisse og Khalif Umer straffet dem som praktiserte den med piskeslag . Talaq al-bida styrker mannens muligheter til å komme seg ut av et uønsket ekteskap uten å ta hensyn til kvinnen, ettersom den umiddelbart gir skilsmisse etter tre direkte etterfølgende uttalelser av ordet talaq. Dette betyr at hvis ektemannen sier talaq, talaq, talaq tre ganger rett etter hverandre, er skilsmissen et faktum. Talaq al-bida kan også gis skriftlig. Skilsmissen trer i kraft uavhengig av om det er i menstruasjonsperioden eller ikke, og det er ingen venteperiode, tuhr. Islamske lærde ser som nevnt svært negativt på talaq al-bida, ettersom den ikke gir tid eller anledning til å angre. Skal man gifte seg på nytt, må man følge reglene som beskrevet under talaq hasan, hvor kvinnen er pliktig å inngå et annet ekteskap og skilsmisse først.

Tidspunktet for når en skilsmisse er endelig og gyldig avhenger altså av hvilken form av talaq som blir brukt. Ved bruk av ahsan-formen er skilsmissen et faktum når tuhr-perioden (separasjonsperioden) er over. Ved hasan-formen er skilsmissen endelig ved uttalelsen av den tredje talaq i den tredje måneden, mens skilsmissen er umiddelbar ved bruk av al-bida-formen. Så snart skilsmissen er endelig vil et eventuelt samleie mellom de tidligere ektefellene blir sett på som zinah – ulovlig seksuelt samvær. Et viktig element ved bruk av en av de to førstnevnte formene av talaq, er at hvis den ene ektefellen skulle dø i løpet av separasjonsperioden, vil den gjenværende ha de samme rettigheter som om de fortsatt var gift med hensyn til arv o.l. Disse rettighetene faller selvsagt bort ved bruk av al-bida-formen, ettersom den fører til at partene umiddelbart regnes som skilte.

1.3 Lovskolenes forskjellige krav

1.3.1 Krav til vitner
Det er forskjellige meninger blant shiamuslimer og sunnimuslimer om hvorvidt en skilsmisse er gyldig uten vitner. Selv om sunnimuslimer aksepterer skilsmisse uten vitner hvis talaq uttales med sterke intensjoner om å skille seg, kreves det allikevel at vitner blir innkalt seinere enten for å megle mellom parter (i talaq ahsan og hasan-formen) eller bekrefte (i talaq al-bida) at skilsmisse har funnet sted. Blant shiamuslimer er det imidlertid et krav at talaq må uttales foran to vitner. I følge Koranen er det påkrevd å ha vitner tilstede. I vers 4:39 sies det: ”Hvis dere frykter brudd mellom et ektepar, send bud på en voldgiftsmann fra hans og fra hennes familie. Hvis disse går inn for forsoning, vil gud fullbyrde dette mellom dem…” . Dette verset krever ikke bare at det er to vitner tilstede, en fra hver side, men også at disse forsøker å megle mellom partene før en endelig beslutning tas. Hvis meglingen er uten resultat må skilsmisse skje på en fredelig måte. De som skiller seg i fravær av vitner finner det ofte svært vanskelig i ettertiden å bevise at skilsmisse faktisk har funnet sted.

Det er en del andre forskjeller mellom shia- og sunnimuslimer når det gjelder skilsmisseprosedyrer. Sunnimuslimer aksepterer for eksempel de tre ovenstående formene for skilsmisse, selv om den tredje formen (al-bida) er svært lite populær. Shiamuslimer anerkjenner kun de to førstnevnte formene for skilsmisse, dvs talaq ahsan og talaq hasan, men ikke talaq al-bida.

1.3.2 Omstendigheter rundt skilsmissen
For at en skilsmisse skal være gyldig må mannen i følge islamsk rettspraksis være i normal sinnstilstand, myndig, og være i stand til å ta egne beslutninger. Derfor er en skilsmisse ikke gyldig hvis den blir fremsatt av en sinnsforvirret mann. I følge en hadith fra Profeten Muhammed sier Abu Hurairah at: ”alle skilsmisser er gyldige unntatt den som er gitt av en person hvis intellekt er overveldet av sinne og hvis vurderingsevne er kraftig redusert" . Skilsmissen er heller ikke gyldig hvis den initieres av en umyndig person. Dette bringer oss til noen av de viktigste spørsmålene rundt islam og familierelasjoner; for det første under hvilke omstendigheter det er lov å gi skilsmisse i islam, for det andre om en skilsmisse er gyldig hvis den er gitt på feil grunnlag.
De fire lovskolene beskrevet tidligere i rapporten tillater skilsmisse under følgende forhold:

I følge Hanafiskolen;

  • dersom ektemannen erklærer skilsmisse etter de ovennevnte regler
  • dersom partnerne har vært seksuelt avholdende over en lengre periode
  • dersom de har mistet respekten for hverandre og bruker stygt språk (mutual cursing – 'li'an på arabisk)
  • dersom ektemannen har en kjønnssykdom eller er impotent (aib jinsi)
  • dersom en av partene skifter religion

Kvinner kan også søke skilsmisse (khula) gjennom en domstol, et shariaråd eller en qadi (dommer) hvis;

  • en av partene skifter religion
  • det er sterke konflikter og krangel (fasad) som ødelegger ekteskapet
  • ektemannen ikke er kvinnen verdig, dvs hans status er uoverensstemmende med kvinnens
  • ektemannen er impotent

Shafi- og Hanbaliskolen aksepterer alle de ovennevnte forhold men sier i tillegg at;

  • hvis ektemannen nekter å gi skilsmisse til kvinnen når alle forhold tilsier at han må gjøre dette, kan en qadi innfri skilsmisse

Malikiskolen aksepterer alle de ovennevnte forhold men sier i tillegg at;

  • hvis mannen ikke kan forsørge sin kone, eller er voldelig og en trussel for hennes liv, har hun rett til skilsmisse

Hanafiskolen anser en skilsmisse som gyldig selv om den er gitt på feil grunnlag, som for eksempel under påvirkning av alkohol eller narkotika eller under ekstremt press, som trusler mot eget liv eller eiendommer, eller bare for å tilfredsstille andre. I følge rettslæren til de andre skolene; Maliki, Shafi og Hanbali, er skilsmisse under press, som spesifisert over, ugyldig. De fleste islamske lærde og shariadommere i dag anser skilsmisse under press eller ved en feil også som ugyldig.

1.3.3 Kvinners rett til skilsmisse i islam
Som nevnt tidligere har kvinner også rett til skilsmisse i følge islam, selv om denne retten er sterkt begrenset i forhold til retten ektemannen har. Når en kvinne initierer skilsmisse, heter det khula, mens når en mann tar initiativ til skilsmisse heter det talaq. Islam anerkjenner at når et ekteskap blir uutholdelig og umulig å opprettholde både for kvinnen og mannen, er det best at partene går fra hverandre ”med verdighet”. Islamsk rettspraksis tillater både kvinner og menn å initiere skilsmisse, men foretrekker at beslutningen er gjensidig. Det er imidlertid viktig å understreke at en mann ikke trenger juridisk bistand for å skille seg fra sin kone, mens en kvinne som ønsker å initiere khula uten sin ektemanns samtykke, må gjøre dette gjennom en domstol eller shariarådet.

Det verset som omhandler skilsmisse med gjensidig samtykke og khula i Koranen er vers 2:229: "Det er ikke tillatt for dere å ta tilbake noe av det dere har gitt dem, med mindre partene frykter at de grenser Gud har satt overtredes. Hvis de frykter dette, oppstår ingen skyldbelastning for det hun kjøper seg fri med” . Her står det klart beskrevet at hvis en kvinne tilbyr å betale en bestemt sum, normalt lik summen av mahr (brudegave), som er gitt eller lovet henne ved inngåelsen av ekteskapet, skal hun løses fra sin ekteskapskontrakt. Å tilby en slik økonomisk tilbakebetaling er vanlig, men på ingen måte nødvendig for gjennomføringen av khul. Mannens forpliktelse i et slikt khul-arrangement, er å løse henne fra ekteskapsbåndene og gi henne skilsmisse. Det er også mulig for ektemannen å ta initiativet til en slik skilsmisse hvis kvinnen ønsker det, men det er i de fleste tilfellene kvinnen selv som tar initiativet til khul. All gjeld og andre økonomiske forpliktelser mellom ektefeller blir for øvrig annullert når khul trer i kraft.

Flere hadiths (altså tradisjon fra klassiske tekster) fra Profeten Muhammed relateres til praktiseringen av khula. En av de mest siterte er fra imam Bukhari, som forteller om kona til Subit Bin-Qais, som kom til profeten Muhammed og sa: "Å budbringeren av Allah, jeg er ikke sint på Subit for hans religion eller hans temperament, men jeg frykter at jeg kan bli skyldig i å være vantro i forhold til islam hvis jeg ikke separeres fra ham". Profeten Muhammed spurte henne om hun vil gi Subit tilbake mahr, brudegaven som han ga henne ved inngåelsen av ekteskapet. Svaret var ja, og profeten ba Subit om å straks gi henne skilsmisse. I følge en annen hadith betror en kvinne Profeten Muhammed hvor mye hun avskyr sin ektemann. Profeten rådet henne til å skille seg fra mannen og gi tilbake mahr som kompensasjon. Hun ville gi ektemannen mer enn mahr, men Profeten sa hun ikke skulle gi ham mer enn mahr. Hvis mannen er skyldig i vold eller mishandling kan kvinnen beholde mahr, og hvis han ikke allerede har betalt henne den, skal han da gjøre det.

Alle lovskolene i islamsk rettspraksis er i følge David Pearl enige om lovligheten av khula, men betingelsene som anses som akseptable varierer mellom de forskjellige lovskolene. Hanafiskolen mener for eksempel at den viktigste årsaken som gir kvinnen rett til skilsmisse er når mannen ikke er i stand til å fullbyrde ekteskapet, det vil si hvis han er impotent. De andre lovskolene anerkjenner også viktigheten av andre årsaken som grunn til skilsmisse, som at mannen er mentalt eller fysisk handikappet eller at han lider av en alvorlig sykdom. Disse lovskolene anerkjenner også rett til skilsmisse hvis mannen ikke opprettholder forsørgerplikten, fraviker sine plikter i følge ekteskapskontrakten eller er fraværende mer enn seks måneder uten gyldig grunn. Malikiskolen aksepterer i tillegg oppløsning av ekteskapet dersom mannen er fraværende for et år eller mer, uansett grunn, og hvis kvinnen blir mishandlet og utsatt for vold. Maliki er altså den eneste av de store skolene som aktivt går inn for å akseptere vold eller annen mishandling som skilsmissegrunn. Selv om Koranen oppfordrer menn til å behandle kvinner med respekt, nøler lærde innen de fleste lovskolene med å oppfordre kvinner til å skille seg på bakgrunn av mishandling.

Det refereres til seks ulike former for mishandling i Malikiskolen, hvorav den vanligste er at ektemannen ”jevnlig mishandler kona og gjør livet hennes uutholdelig av ondskap eller dårlig oppførsel, også når oppførselen hans ikke nødvendigvis innebærer fysiske overgrep, men er blitt definert som psykisk eller mentale overgrep. Disse overgrep skal være av en slik karakter at den kan skape utrygghet hos kvinnen, utgjøre en fare for hennes sikkerhet eller skade henne helsemessig” . De andre eksemplene på mishandling er mer presise. De er:

  1. samvær med andre kvinner,
  2. forsøk på å tvinge sin kone til å lede et umoralsk liv,
  3. salg av konas eiendom eller forsøk på å hindre henne i å bestemme over den,
  4. forsøk på å hindre sin kone i å følge sin religion eller religiøse ritualer og
  5. ved flerkoneri, hvis han ikke behandler konene likt i følge påbud fra Koranen.

Som vi ser er det altså i de fleste lovskolene en rekke årsaker til at kvinnen kan få skilsmisse i islam, men det understrekes av alle at megling er et essensielt element før skilsmisse, og at det er kun når en megling ikke fører fram at kvinnen får skilsmisse. I tillegg til de årsaker som er nevnt tidligere, kan det også inkluderes at hvis ektemannen har blitt dømt til 7 år eller mer i fengsel, har kvinnen rett til skilsmisse. Dessuten gjelder, som forklart i forrige kapittel, at en kvinne har rett til å oppløse ekteskapet dersom hun er blitt giftet bort mot sin vilje.

2.0 Kvinners rettigheter – tradisjoner i forandring
Det er et krav innen islamsk rettspraksis at kvinner skal behandles med respekt og deres økonomiske behov skal møtes innen rimelighetens grenser under en separasjonsperiode (iddah). I Koranens vers 65:1-2 sies det: ”… når dere skiller dere fra hustruer, så gjør det under hensyntagen til deres ventetid. Beregn ventetiden, – og ikke frykt Gud, deres herre! Send dem ikke bort fra sine hjem, – de skal ikke dra, med mindre de er skyld i klar umoral! Dette er de grenser som Gud har satt!” og ”Når de så har nådd sin termin, – så behold dem på skikkelig vis, eller skill dere fra dem på skikkelig vis. To redelige menn blant dere skal være vitner, og bære vitnemålet overfor Gud” . Det understrekes her at kvinnen ikke skal gjøres hjemløs når separasjonen er i effekt, men få lov til å bo hos ektemannen under iddah. I dette verset sier Koranen også at en kvinne skal behandles likt og rettferdig. Det skal utpekes to vitner, som helst bør være jurister, og de skal observere at rettferdigheten skjer fyllest ved en skilsmisse.

De fleste muslimske samfunn har, i likhet med mange andre, historisk sett vært patriarkalske, og det har i hovedsak vært menn som har tolket religiøse tekster. Islam spredde seg til nesten alle kontinenter, til områder med svært forskjellige kulturelle tradisjoner og kvinnesyn, og ble tilpasset i forhold til gjeldende samfunnsnormer. Lokale forhold og tradisjoner har derfor spilt en viktig rolle ved fastsettelsen av kvinners posisjon i muslimske samfunn, selv om Koranen gir mange klare retningslinjer.

Disse retningslinjer kan brukes for å styrke kvinners situasjon. Imidlertid ser vi at praksis fra en tid hvor menns kontroll over kvinners kropp var nærmest total, og menn betraktet kvinner som sin eiendom, ble opprettholdt i mannsdominerte systemer også etter innføringen av islam. Mennene tolket sharia og hadith og brukte lovgivningen og skriftene til å rettferdiggjøre undertrykkende tradisjoner. Tvangsekteskap og kvinnelig omskjæring er de to viktigste eksemplene på skikker som er direkte i strid med islamsk lære, men som allikevel praktiseres i mange muslimske samfunn, nettopp med henvisning til tekstene.

Til tross for påbud i Koranen om en rimelig og verdig behandling av kvinner som gjennomgår skilsmisse, opplever mange store vanskeligheter, særlig når de selv har initiert khula. Det er i følge islam mannens plikt å forsørge sin hustru, og kvinner har rett til å beholde sin formue eller sine inntekter for seg selv. I de fleste tilfeller hvor kvinnene er hjemmeværende, bruker de ofte pengene sine på familien. Samtidig som den sosiale aksepten for skilsmisse generelt sett har vært lav, erfarer skilte muslimske kvinner at de både sosialt og økonomisk sett får det mye vanskeligere etter en skilsmisse. En kvinne må som oftest betale mahr tilbake til mannen hvis hun ønsker khula. I tillfelle mahr ble betalt på bryllupsdagen i form av store summer av penger eller eiendom og kvinnen har brukt den på familien, sitter hun igjen nesten uten verdier, og må ta opp lån for å kjøpe tilbake sin frihet.

Gjennom tidene har de fleste muslimske land gjennomgått store økonomiske, sosiale og politiske endringer. Det relevante for oss her er familierett og kvinners juridiske rettigheter. For å sikre kvinners rettigheter og muligheter, og for å oppnå rimelig og rettferdig behandling av begge parter etter skilsmisse, har mange muslimske land aktivt gått inn for å reformere sin lovgivning og praksis i takt med tiden.

2.1 Nye tolkninger for kvinners rettigheter
Egypt endret sin familielovgivning allerede i 1920, med fokus på kvinners rettigheter, men samtidig i samsvar med påbud i islam. I Egypt er Shafiskolen den dominerende, men forskjellige tolkninger fra ulike skoler er brukt i lovene. Hanafiskolen sier for eksempel at talaq gitt under hvilken som helst omstendighet er tillatt. I Egypt sier loven at enhver skilsmisse gitt under påvirkning av rusmidler eller i sinnsforvirring er ugyldig. Loven sier videre at enhver ytring i påvirket tilstand bare skal ha den betydningen den er tillagt av den som ytrer den, det vil ofte si at skilsmisse uttalt i ovennevnte tilstand er en midlertidig reaksjon og at den må betraktes slik. I de senere år er loven reformert ytterligere, men den stadfester fortsatt at det er mulig å tilbakekalle enhver skilsmisse før den er ytret for tredje gang. I følge reglene er en talaq gitt av mannen før ekteskapet er fullbyrdet eller under press fra andre ikke tillatt. Det er heller ikke tillatt å skille seg mot økonomisk kompensasjon som er større enn mahr. Egypt godtar dermed talaq ahsan og talaq hasan, men aksepterer ikke talaq al-bida .

I Syria, som i likhet med Egypt i hovedsak følger Shafiskolen, har man gått enda lenger. Lovverket sier at hvis en qadi (dommer) finner at en mann har skilt seg fra sin kone uten rimelig grunn, og kvinnen har lidd materielt og økonomisk tap, så kan han instruere ektemannen om å betale sin kone en kompensasjon tilsvarende ett års underhold. Det har blitt hevdet av mange historikere at denne reformen er det første virkelige forsøket på tretten århundrer på å kontrollere ektemannens mulighet til å støte fra seg sin kone og skille seg uten å ta hensyn til henne. For første gang i historien blir ektemannens motiver for å benytte seg av sin ubegrensede makt i forhold til skilsmisse satt på prøve og vurdert. Denne reformen beskytter til en viss grad også kvinner fra urimelige sosiale og økonomiske konsekvenser etter en skilsmisse. Syrias rettslærde har dermed aktivt benyttet seg av tolkninger fra Koranens vers 2:241, som sier at skilte kvinner skal gis underhold innen rimelighetens grenser .

Tunisia introduserte i 1956 en lovendring som understreker at enhver skilsmisse som finner sted utenfor rettssystemet er ugyldig. Den begrenser ektemannens mulighet til en rask og i mange tilfeller urettferdig skilsmisse. Islamsk rettspraksis i Tunisia oppfordrer til en juridisk skilsmisse for å sikre lovligheten av handlingen og en utenforstående vurdering av om ekteskapskontrakten er oppfylt. Tunisias rettssystem benytter seg aktivt av tolkninger av Koranens vers 4:35 som beskriver prosedyrene for separasjon, og understreker at i tilfeller av uenighet mellom partnere skal man utnevne to dommere som skal følge opp saken .

I Somalia ble det i 1975 innført lover som stadfester at en mann må ha rettens tillatelse til talaq. Tillatelsen vil bare bli gitt dersom forsøk på megling mellom partene ikke fører frem.

Det ble igangsatt store reformer i iransk skilsmisselovgivning i 1967, som begrenset ektemannens mulighet til skilsmisse. Disse reformene ble tilbakekalt etter den islamske revolusjonen i 1979. Nå er det svært vanskelig for kvinner i Iran å få skilsmisse. I flere samtaler med kvinner fra Iran som er bosatt i Norge, kom vi til den konklusjon at det er svært vanskelig for en iransk kvinne bosatt i Norge å få aksept for norsk skilsmisse hvis hun samtidig ikke blir skilt i forhold til iransk, islamsk rettspraksis. Et eksempel på det er historien til Aysha (navnet hennes er forandret). Hun hadde fått norsk skilsmisse, men hun var ikke skilt på islamsk vis:

Ayshas ektemann, som også bodde i Norge på skilsmissetidspunktet, nektet å gi henne islamsk skilsmisse. Han klarte å overtale henne og barna til å bli med ham tilbake til Iran, hvor Aysha ble regnet som gift, og dermed var nødt til å følge iransk lov. Ektemannen var imidlertid kjent narkoman og i følge islamsk rettspraksis har kvinnen rett til å søke khula i slike tilfeller. Hun kjempet derfor i shariaretten i Iran for å få islamsk skilsmisse. Aysha fikk innvilget skilsmisse etter to år og kunne dermed forlate Iran. Men hun fikk ikke ta med seg barna, og de bor fortsatt hos sin far i Iran. Aysha kjemper nå å få barna utlevert til Norge, hvor hun ble tilkjent omsorgsrett etter skilsmissen.

I Pakistan innførte regjeringen til daværende militærpresident Ayub Khan i 1961 store reformer i familielovgivningen. Pakistansk lovgivning pålegger en mann som ønsker skilsmisse umiddelbart etter uttalelsen av den første talaq, uansett skilsmisseform, å informere en dommer eller formannen i det lokale administrasjonsråd skriftlig om dette. Skilsmissen blir da utsatt i 90 dager, og denne tiden skal brukes til å megle mellom partene. Formannen eller dommeren, samt en representant for hver av partene, skal komme sammen for å drøfte en mulig løsning på konflikten og vurdere muligheter for en eventuelt fortsettelse av ekteskapet. Dersom meglingen mislykkes trår skilsmissen i kraft etter nitti dager. Dette betyr at en talaq al-bida, hvor en ektemann uttaler talaq tre ganger umiddelbart etter hverandre, blir omgjort til talaq ar-Raji, som er reversibel. Hanafiskolen i Pakistan aksepterer dermed ikke den opprinnelige formen av talaq al-bida .

I Pakistan ser vi tilfeller der kvinner har søkt khula uten ektemannens samtykke. Når det gjelder tilbakebetaling av mahr til ektemannen ved khula, er det også stadfestet ved flere rettsavgjørelser at dette ikke er en forutsetning for å innvilge khula, og at det kan gis skilsmisse under bestemte forutsetninger uten at det ytes økonomisk kompensasjon til ektemannen. Det viktigste for å få innvilget khula i Pakistan er at en kvinne kan bevise at hennes ektemann har ikke oppfylt de ekteskapelige forpliktelser han er pålagt ifølge Islam.

Vi kan nevne noen saker her for å illustrere hvilke problemer som kan oppstå i retten i forhold til khula. I saken Sayeeda Khanun vs Muhammed Sami var retten opptatt av spørsmålet om en kvinne kunne bevilges skilsmisse kun på grunnlag av mannens ukontrollerte temperament og uten hans samtykke. I dette tilfellet kom retten frem til at dette ikke er gyldig grunn for en ensidig ønsket skilsmisse, og at kvinnen må oppfylle Hanfiskolens krav om å skaffe tillatelse fra ektemannen for å søke khula. I tillegg til dette må hun betale tilbake mahr. Mannens samtykke ble altså svært vesentlig i denne saken, og retten mente at ukontrollert temperament hos ektemannen eller hat og misnøye mellom partene ikke gir kvinnen rett til å søke khula uten ektemannens samtykke.

Spørsmålet ble reist på nytt i saken Balquis Fatima vs Najm-ul-Ikram Qureshi, hvor retten kom til den motsatte konklusjon. Dommen sier at kvinnen kan be om og innvilges khula dersom retten er enig i at ekteskapet har brutt sammen, selv uten mannens samtykke. Kvinnen måtte allikevel returnere mahr. I en senere sak, som gikk til Høyesterett, benyttet retten seg av Koranens vers 2:229, som sier: ”Det er ikke tillatt for dere å ta tilbake noe av det dere har gitt dem, med mindre partene frykter at de grenser Gud har satt overtres. Hvis de frykter dette, oppstår det ingen skyldbelastning for det hun kjøper seg fri med. Dette er de grenser Gud har satt, så overtred dem ikke” . Høyesterett understreket i sin tolkning av dette verset at de ikke kunne finne i teksten et krav om mannens samtykke for å oppløse et ekteskap. De hevdet videre at i Balquis Fatimas sak burde retten bevilge talaq og ikke khula (skilsmisse med mannens samtykke). Samtykke ble her altså erklært som unødvendig .

Det finnes aktive kvinnebevegelser i de fleste muslimske land i dag, som utfordrer mannsdominerte tolkninger av islam, og som forsøker å presse fram viktige reformer innen rettssystemene. I Pakistan og India finnes det mange grupper som arbeider for å begrense ektemannens rett til skilsmisse ved å uttale ordet talaq tre ganger, og å gjøre det enklere for kvinner å søke skilsmisse når de selv ønsker det. I muslimske land er det altså endringer i lovgivningene, basert på islamsk rettspraksis, som gir kvinner større rettigheter. Den mest radikale reformen i senere tid fant sted i Egypt i mars 2000. Kvinner ble da gitt rett til å søke skilsmisse på samme vilkår som menn. Dette er en svært radikal og viktig reform i muslimsk familielovgivning. Den nye loven i Egypt sier at en kvinne kan skille seg fra sin mann med eller uten hans samtykke. Hun kan også kreve at myndighetene trekker ham i lønn hvis han nekter å forsørge henne i iddah-perioden. Hvis han skulle forsvinne eller være ute av stand til å betale det bidrag retten har satt, vil hun kunne få tilskudd fra en statlig bank for å greie seg økonomisk. Dr Zaki Badawi fra Muslim College i London ser på dette som et viktig ledd i en pågående likestillingsprosess. Han mener kvinner gjennom denne lovendringen vil kunne bli mer likestilt med mannen og bli behandlet med større respekt.

3.0 Muslimske kvinner i Norge

3.1 Norsk lovgivning om skilsmisse
Den norske ekteskapsloven av "4.juli 1991, nr.47 om ekteskap" sier at et ekteskap kan oppløses ved skilsmisse i 4 forskjellige tilfeller:

  • etter forutgående separasjonsperiode på et år (§ 21), uavhengig av om partene er enige om skilsmisse eller ikke
  • hvis det har vært faktisk samlivsbrudd i to år (§ 22)
  • ved direkte skilsmisse i henhold til § 23 som går ut på mishandling, drapstrusler eller sikkerhet til barna og ektefelle
  • ved direkte skilsmisse i henhold til § 24 som lyder: "ektefellene har krav på umiddelbar oppløsning av ekteskapet inngått mellom nære slektninger, og ekteskap inngått uten at tidligere ekteskap er oppløst. Dersom partene selv ikke tar initiativ til å få ekteskapet oppløst, er fylkesmannen gitt en selvstendig søksmålsrett i § 24 annet ledd"

Her ser vi at å ta ut skilsmisse i følge § 20 og § 21 i ekteskapsloven er enkelt. Hver av ektefellene har rett til separasjon uten behov for samtykke og uten hensyn til den andre ektefellens ønske. Det er ikke noe krav om begrunnelse for separasjonssøknaden. Den vanlige separasjonstiden er et år, uavhengig av om partene er enig om skilsmisse eller ikke. Dersom samlivet faktisk har vært brutt i to år, kan man begjære skilsmisse selv om man ikke har levert separasjonssøknad. Hvis ektefellene er uenige i om ekteskapet har vært brutt, skal domstolen avgjøre om skilsmisse skal gis. Man må i dette tilfellet altså reise sak for å unngå en ny separasjonsperiode på ett år.

Ved enighet om skilsmisse utsteder fylkesmannen skilsmissebevilgning og skilsmissen gjelder fra vedtaket gjøres hos fylkesmannen. Hvis partene er uenige om skilsmissen, gis den andre part klageadgang før vedtaket er endelig (klagefristen er tre uker). Partene kan ikke inngå nytt ekteskap før skilsmissebevilgningen er endelig.

Det viktigste for mange kvinner er § 23 i ekteskapsloven, som åpner for direkte skilsmisse uten forutgående separasjon. Loven understreker at mishandling og truende atferd som også innebærer drapstrusler mot ektefelle eller barna må tas alvorlig og kan være grunnlag for umiddelbar skilsmisse. Slik gir ekteskapsloven kvinner (som er de hyppigst utsatte ofrene for vold og mishandling) og barn et viktig redskap mot familievold, og styrker i stor grad deres rettssikkerhet. Det skal innvilges skilsmisse også " …dersom ektefellen har opptrådt på en måte som er egnet til å fremkalle alvorlig frykt for slik adferd (å drepe). Det tenkes her både på trusler i ord og truende opptreden ellers". Det er ikke noe krav at ektefellen må være straffedømt for disse forholdene.

Umiddelbar oppløsning av ekteskap mellom nære slektninger er også mulig etter § 24, og det samme gjelder for ekteskap inngått uten at tidligere ekteskap er oppløst (bigami). Samtidig understrekes det i loven at hensynet til eventuelle barn skal telle, og hensynet til partene, dersom de ikke selv har visst om ekteskapshindringen. I disse tilfellene kan fylkesmannen unnlate å reise sak om oppløsning av ekteskapet .

Foreldre med felles barn under 16 år skal møte til megling for å komme frem til en avtale om foreldreansvar, samværsrett og hvor barna skal bo fast. Meglingen bortfaller når det søkes om skilsmisse etter et års separasjon (med forutgående separasjonssøknad). Det skal heller ikke megles når det kreves skilsmisse på grunn av overgrep, eller hvis ekteskapet oppløses fordi det er inngått mellom nære slektninger eller ved bigami.

3.2 Samlivsbrudd og rettssikkerhet for muslimske kvinner i Norge
Vi har sett ovenfor at både islamsk rettspraksis og norsk lov gir kvinnene rett til skilsmisse. I følge den norske ekteskapsloven gjøres det imidlertid ikke forskjell på kjønnene når det gjelder retten til å søke og oppnå skilsmisse, mens dette ikke er tilfelle i islam. Kravene som stilles til både kvinner og menn i forbindelse med skilsmisse vil variere avhengig av hvilken lovskole partene følger. Uansett har kvinner også i islam krav på skilsmisse hvis retten kommer frem til at det er umulig å fortsette ekteskapet. De fleste ekteskap inngått i utlandet anerkjennes og registreres i Norge, så sant de ikke strider mot den norske ekteskapsloven. Innvandrerkvinner med muslimsk bakgrunn som kommer til Norge gjennom familiegjenforening og har bosettingstillatelse, kommer også innunder den norske ekteskapsloven, selv om de har inngått ekteskap i utlandet etter islamsk rettspraksis. For mange av disse kvinnene er det imidlertid ikke enkelt å bryte ut av uønskede ekteskap, ettersom de ved siden av den norske ekteskapsloven må forholde seg både til sharia og til utlendingsloven. Komplikasjonene dette kan medføre, gjør at mange kvinner ikke finner at de har noe annet valg enn å bli i ekteskap som er til skade både for dem selv og eventuelle barn. Dette skal vi utdype i neste punkt.

3.3 Treårsregelen
Kvinner fra muslimske land som Pakistan, Tyrkia, Marokko og Somalia utgjør den største gruppen av kvinner som er kommet til Norge gjennom familiegjenforening. Disse kvinner kommer fra vidt forskjellige bakgrunner og kulturer, men deler allikevel ofte skjebne når de opplever samlivsproblemer og vold i familien.

Kvinner som har kommet til Norge gjennom familiegjenforening lever de tre første årene i en juridisk utrygg situasjon. De får bare fornyet sin oppholdstillatelse i disse tre årene hvis de fortsatt er gift og bor sammen med ektemannen. Utlendingsforskriftenes § 37 første til tredje ledd regulerer fornyelse av oppholdstillatelse og lyder slik: "ved fornyelse av tillatelse gitt på grunnlag av ekteskap eller samboerforhold er det et viktig vilkår at ekteskapet eller samboerforhold består og at partene fortsatt bor sammen". Det viser seg i mange tilfeller at utlendingsloven praktiseres bokstavelig, slik at kvinnene de tre første årene er helt avhengige av ektemannen. Siden han er bosatt i Norge er han definert som hovedpersonen, og må forsørge kona, han må ikke bli utvist for eksempel på grunn av straffbare forhold, ikke dø, ekteskapet må bestå, og partene må fortsatt bo sammen. Faller en av disse forutsetninger bort, blir kvinnen utvist fra Norge, med mindre hun kan bevise mishandling, ved dokumentering av blåmerker, brukne ribben, og lignende .

Dette betyr i praksis at muslimske kvinner som utsettes for vold i familien ikke kan bruke ekteskapslovens § 23 for direkte skilsmisse, av frykt for å bli sendt tilbake til hjemlandet som skilt kvinne. Det at oppholdstillatelsen de første tre årene gjøres avhengig av ekteskapet og dets fortsatte eksistens, reduserer kvinnenes rettssikkerhet betraktelig. Under flere samtaler med kvinner som har et utvisningsvedtak hengende over seg, erfarte vi at utlendingsloven og praktiseringen av den tvinger muslimske kvinner i Norge til å forbli i ekteskap som de ikke ønsker og som ofte er skadelige, både psykisk og fysisk. Selv om det forekommer mishandling og urimeligheter i ekteskapet, venter kvinner i det lengste med å ta ut skilsmisse og separasjon. Dette til tross for at ekteskapsloven gir dem mulighet til å søke om direkte skilsmisse. Den rigide praktiseringen av den såkalte treårsregelen i utlendingsloven svekker både ekteskapsloven og likestillingsloven i forhold til innvandrerkvinner.

3.4 Endringer i det norske lovverket
Etter press fra minoritetskvinner og mange andre som har engasjert seg i likestillingsarbeid, har det skjedd en del endringer i utlendingsforskriftene, som bidrar til å sikre innvandrerkvinners rett til å bli i Norge etter samlivsbrudd. I § 37 femte ledd sies det:
"Kvinner som verken fyller vilkårene i tredje eller fjerde ledd, skal få tillatelse etter bestemmelsene i § 21 tredje ledd dersom hun som følge av samlivsbrudd vil få urimelige vanskeligheter i hjemlandet grunnet de sosiale og kulturelle forhold der. Selv om slike grunner ikke tilsier det, skal tillatelse etter § 21 tredje ledd likevel gis dersom kvinnen eller eventuelle barn blir mishandlet i samlivsforhold".

Ifølge rundskriv 97/11119 fra Justisdepartementet av 30. juli 1998, skal kvinnens egen forklaring legges til grunn for behandling av søknad om oppholdstillatelse ved samlivsbrudd etter mishandling: ”Det må sannsynliggjøres at kvinnen faktisk har vært mishandlet i samlivet. Kravet til sannsynliggjøring skal imidlertid reduseres i forhold til dagens praksis, idet utgangspunktet skal være at påstand om mishandling legges til grunn med mindre det foreligger holdepunkter for å anta at påstanden ikke er riktig.” Dessverre ser vi mange eksempler på at praksis fremdeles ikke er i tråd med denne bestemmelsen, og at det pålegges kvinnen å føre bevis for mishandlingen.

Når ektefellene har felles barn og mannen har oppholdstillatelse eller norsk statsborgerskap, vil kvinnen etter skilsmisse kunne få innvilget oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed, altså gjenforening med barna.

Det har også kommet en forskriftsendring i utlendingsloven (juli 2000) – § 37 nytt sjuende ledd i forhold til tiltak mot tvangsekteskap som lyder: "Søker som ikke fyller vilkårene i tredje til sjette ledd, men som har reist søksmål etter lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap § 16 tredje ledd, skal som hovedregel gis tillatelse etter § 21 tredje ledd. Tillatelsen gis for seks måneder av gangen inntil rettskraftig dom foreligger. Dersom ekteskapet blir kjent ugyldig, gis søkeren ny første gangs tillatelse etter § 21 tredje ledd forutsatt at søkeren ikke har utøvd eller medvirket til å utøve tvang ved ekteskapsinngåelsen".

Ekteskapslovens § 16 presiserer at en ektefelle som har blitt tvunget til å inngå ekteskap ved rettsstridig tvang, kan reise søksmål for å få kjent ekteskapet ugyldig. Det betyr i praksis at en kvinne som er tvunget inn i et ekteskap i hjemlandet og får oppholdstillatelse på grunnlag av familiegjenforening kan reise rettssak mot sin mann i Norge for å få ekteskapet annullert. Dersom ekteskapet blir kjent ugyldig har kvinnen rett til å bli i Norge. Hun får da en ny første gangs tillatelse etter § 21 tredje ledd i utlendingsloven, som åpner for oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn.

Betydelige og viktige endringer er altså gjort i loven. Det er allikevel stor avstand mellom lovens ordlyd og reell praksis. Flere faktorer spiller inn; de strenge kravene til bevisførsel både i tvangsekteskapssaker og mishandlingssaker er for eksempel en alvorlig hindring for muslimske kvinners rettssikkerhet. Det er i utgangspunktet ikke lett å føre bevis for tvang eller mishandling, særlig ikke hvis denne antar psykisk fremfor fysisk form, hvilket ofte er tilfelle. Komplikasjonene øker ved at mange av kvinnene det dreier seg om har dårlige språkkunnskaper, få eller usikre kontakter med ressurspersoner i det norske samfunn (lege, advokat, krisepersonell), de har et dårlig forhold til myndighetene på grunn av språkvansker, dårlige erfaringer enten i eget land eller ved møte med myndighetene for eksempel ved innreisen til Norge, og sterkt manglende kunnskaper om både rettigheter og plikter i forhold til det norske samfunnet. Komplikasjonene som oppstår innen familien som følge av en slik sak er ekstra vanskelige når familien spiller en så sterk rolle i individets liv – mange kvier seg for å gå så langt som til søksmål mot overgriperen på grunn av de vidtrekkende konsekvensene det får for familien. I tillegg vil et søksmål ikke nødvendigvis føre til rett til oppholdstillatelse – i langt større grad enn det retningslinjene tilsier kreves det at kvinnen fører bevis for sine påstander om mishandling i ekteskapet.

Det er ikke lett å forandre de forutsetninger som ligger til grunn for den svake rettssikkerheten som kvinner kommet til Norge gjennom familiegjenforening opplever. For å korrigere denne alvorlige svakhet i det norske rettssystem må man innvilge en selvstendig oppholdstillatelse for mennesker som kommer til landet gjennom familiegjenforening som er rettskraftig fra de ankommer landet.

3.5 Skilt eller ikke skilt? Norsk lov vs. islamsk rettspraksis
Når en norsk skilsmisse endelig trer i kraft og kvinnen får bosettingstillatelse i Norge kommer andre religionsrelaterte problemstillinger fram. Vi har hatt flere samtaler med kvinner som er fortvilet over sin sivile status. De er skilt etter ekteskapsloven i Norge, men har ikke fått islamsk skilsmisse. Som vi har nevnt tidligere er det fullt mulig å bli skilt etter norsk lov selv om ikke begge parter er enige, mens i islamsk rettspraksis må kvinnen i de fleste tilfeller ha mannens samtykke for å skille seg (søke khula). Har hun ikke det, kan hun kontakte en imam (eller qadi) for å megle mellom partene og få mannen til å gi henne talaq. Hvis et slikt forsøk mislykkes, kan hun oppsøke en islamsk domstol (i sitt hjemland eller i Europa) som kan innvilge skilsmisse.

Flere kvinner forteller at deres menn har flyttet fra Norge uten å gi dem islamsk skilsmisse. I slike tilfeller er mannen ofte ikke å finne, fordi han har flyttet til en annen by, eller fordi han har reist til et annet land eller sitt hjemland. I disse tilfeller kan kvinnene kontakte en imam i Norge eller andre i hjemlandet som kan forsøke å oppspore mannen. Hvis dette viser seg umulig, kan en imam gi kvinnen skilsmisse dersom mannen har vært fraværende i et år eller lengre. Man kan også vise til de kravene som islam stiller til en ektemann, for eksempel at han skal forsørge familien og oppfylle andre ekteskapsplikter. Hvis mannen ikke overholder disse pliktene, kan en imam innvilge skilsmisse dersom kvinnen ønsker dette.

3.6 Imamers praktisering av islamsk skilsmisselovgivning
I Ressursgruppa for råd og veiledning i familie- og religionsrelaterte spørsmål inviterte vi flere imamer i Norge til å dele sine erfaringer med oss når det gjelder problemer i forbindelse med skilsmissesaker. Disse imamene forteller at det noen ganger oppstår problemer når ekteparet er uenige i om mannen har gitt talaq eller ikke. Denne uklarheten oppstår som regel i de tilfeller hvor mannen har uttalt ordet talaq uten at det har vært vitner tilstede. De fleste imamer oppfordrer derfor ektefeller til å ha vitner tilstede når de uttaler talaq og det foreligger en sterk intensjon om å skille seg, for å unngå slike konflikter. Det finnes imidlertid ikke klare retningslinjer som følges av alle imamene i Norge, og prosessen kan være problematisk i situasjoner hvor det har oppstått uenighet. De imamer som vi har snakket med, forsøker som oftest å megle mellom partene for å komme til enighet. Vanligvis etterstreber man en gjenforening av ekteparet, men skilsmisse gis i de tilfeller der gjenforening synes umulig.

Samtidig sier flere imamer ved moskeer i Oslo at de anser den norske skilsmissen som gyldig også ovenfor islam. Det er Ressursgruppas erfaring at svært mange imamer etterstreber en praksis som er tilpasset norske regler og forhold. Det blir også hevdet at når ektemannen undertegner norske skilsmissepapirer, gir han også samtidig talaq i forhold til islam, ettersom islam også aksepterer skilsmisse i skriftlig form. Muslimske kvinner som bor i Norge kan derfor føle seg trygge på sin sivile status som skilte kvinner når skilsmissen trer i kraft etter alle norske juridiske formaliteter.

4.0 Oppsummering
I dette kapittelet har vi sammenlignet noen av hovedretningslinjene som finnes for brudd av ekteskap i islam og i norsk lovgivning. Begge aksepterer at ekteskapsbrudd kan være både nødvendig og riktig, men utover dette er det relativt store forskjeller, både i hvordan et ekteskap brytes, og hvem/under hvilke forutsetninger et ekteskap tillates brutt. Mens retten for både menn og kvinner til selv å velge ektefelle er nedfelt i de islamske skrifter, er det i islam en langt mer omstendelig prosess for kvinner å få innvilget skilsmisse enn for menn.

Stigmatisering av skilte kvinner er et alvorlig problem i store deler av den muslimske verden. Kvinner er bærere av familien og samfunnets ære på en helt annen måte enn i vesten, og derigjennom får kvinners handlinger konsekvenser på flere plan enn bare det praktisk personlige og familiære. Kvinners adferd har dermed blitt gjenstand for streng kontroll, hvilket gjenspeiles ikke minst i skilsmisselovgivningen. Vi har imidlertid også sett at det i mange muslimske land pågår en prosess i retning av at islamske rettsskrifter tolkes på en slik måte at kvinners rettigheter styrkes. Fokus på likestilling øker, og interessegrupper som jobber for kvinners rettigheter har i de senere årene fått mer gehør for sitt arbeid.

Dette er tilfelle også i Norge, hvor minoritetskvinner ofte opplever dobbel stigmatisering, og hvor deres rettigheter og behov neglisjeres både i det norske samfunnet og innen muslimske miljøer. Interessegrupper har satt marginaliseringen av minoritetskvinner på dagsordenen, og har oppnådd resultater på visse områder. Blant annet har det, som vi diskuterte i forrige kapittel, kommet en handlingsplan mot tvangsekteskap, og lovendringer for å hindre slike overgrep har trådt i kraft. Imidlertid består samtidig treårsregelen, som kraftig kompromitterer rettssikkerheten til kvinner som kommer til Norge gjennom familiegjenforening.

En lovendring og en holdningsendring er påkrevd for å sikre kvinner av muslimsk bakgrunn og tro større rettssikkerhet og frihet. En holdningsendring krever på sin side kunnskap. Et tettere samarbeid mellom norske rettsinstanser og utøverne av disse (politi, jurister) og islamske lærde vil være med på å styrke kvinnenes rettigheter både i islam og i det norske samfunnet, og å bygge ned barrierene som fremdeles finnes mellom innbyggerne av forskjellig opprinnelse i dette landet.