Av Fakhra Salimi

Leder, MiRA Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn

Det må ikke bli sånn etter 22. juli at vi ikke tør å ta debatten om hvilket Norge vi ønsker oss i framtida. Å ikke ta denne debatten nå kan i beste fall kategoriseres som en politisk snarvei.

De siste to ukene er det blitt holdt mange flotte, verdige taler om samhold, kjærlighet og solidaritet. Mange har påpekt at høyreekstremisten Anders Behring Breivik paradoksalt nok oppnådde det motsatte av det han ønsket seg; Vi var et samlet folk. Vi har vært stolte av dette samholdet. Stolte av hvordan utenlandske media raskt bemerket at vi i Norge ikke manet til hevn, men forsoning.

Før det ble bekreftet fra offentlig hold at terroristen var en hvit, kristen, etnisk norsk mann – har imidlertid mange med minoritetsbakgrunn fortalt om opplevelser vi langt fra assosierer med samhold. Helt automatisk antok «alle» at det var en muslimsk gjerningsmann. Selv norske muslimer trodde det samme. Basert ene og alene på deres hudfarge eller klesdrakt opplevde flere å bli stilt til ansvar for terrorangrepene. To unge jenter fortalte at de ble skjelt ut av et norsk ektepar og fikk beskjed om at «det var på grunn av sånne som dem at dette hadde skjedd». Noen var blitt nektet adgang til trikken og kvinner hadde fått hijabene sine revet av på gaten. Alle nordmenn som ser annerledes ut ble sett på som skyldige. I de første timene etter sine grusomme handlinger, oppnådde Behring Breivik akkurat det han ønsket; nemlig å framkalle hat og fremmedfrykt og legitimere innvandrerfiendtlig politikk.

Norge i dag er et flerkulturelt samfunn, og mange av dagens nordmenn har mørk hudfarge, er muslimer, sikher eller hinduer. De ønsker å være en del av det norske samholdet. Dessverre er den norske opinionens autopilot programmert til å betrakte dem utenfor det store fellesskapet. Etter terrorangrepene 22. juli trenger vi å omprogrammere våre «autopiloter». I et demokrati kan dette kun skje gjennom politiske debatter. Særlig gjelder dette debattene om hvem som er dagens nordmann/-kvinne. Det er også viktig å debattere de mekanismene som fører til utvikling av rasisme, islamofobi og fremmedfrykt i Norge, slik at våre barn med annerledes hudfarge og religion ikke internaliserer skyld og føler at de ikke tilhører det norske fellesskapet.

Den 12. september er det kommune- og fylkestingsvalg. I kjølvannet av det som har skjedd er det nå enda viktigere å debattere de politiske ideologier og holdninger som førte til at man automatisk mistenkte en muslim. Ikke minst er det viktig å se 22. juli i sammenheng med den ekstreme høyresidens skremmende holdninger til det flerkulturelle mangfoldet i Norge. Vi bør absolutt reflektere over hvordan så altfor mange kan mene at de ikke støtter Behring Breiviks handlinger, men er enige i hans politiske retorikk. Ved å stille våre politikere de vanskelige spørsmålene i debattene som kommer, vil vi forhåpentligvis komme til å avsløre de iblant oss som ikke deler de viktige verdier som samhold og solidaritet i mangfold.

For å styrke det fellesskapet som inkluderer alle borgere i vårt samfunn kreves det nå at vi anerkjenner minoriteters erfaringer om den voksende hverdagsrasismen, og tar disse på alvor. På den andre siden vil politiske debatter om innvandring som fornekter og/eller bagatelliserer den økende diskrimineringen mot minoritetsbefolkningen fremme ekskludering.

Det viktigste prinsippet innen demokratiet er enkeltmenneskets stemmes iboende verdi. Minoritetsbefolkningen er også en del av den norske befolkningen, og i valgkampen er deres stemmer like viktige som alle andres. De med holdninger langs de samme linjene som Behring Breivik bør avsløres. Dette er noe alle de politiske partiene skylder sine velgere å reflektere over.

Les innlegget på Dagsavisens Nye Meninger >>>