I Norge liker vi å se på oss selv som et av verdens mest likestilte land. Er denne likestillingen reell for kvinner med innvandrerbakgrunn? Når man snakker om undertrykking av innvandrerkvinner, så siktes det gjerne til patriarkalske tradisjoner og kjønnsrollemønstre i innvandrermiljøene. At norske lover bidrar til å hindre likestilling for fast bosatte innvandrerkvinner her i landet, er det få som har kjennskap til. Men det er nettopp det som skjer når kravene som nå stilles i utlendingsloven for innvilgelse av så grunnleggende rettigheter som permanent oppholdstillatelse, statsborgerskap, familieinnvandring og trygdeytelser, stadig skjerpes på en slik måte at det er innvandrerkvinner som rammes hardest.

Inntektskrav gjør det vanskelig for kvinner å oppnå permanent oppholdstillatelse
Kvinnelige innvandrere rammes særlig hardt av inntektskravet man har hatt siden 2017 for å få innvilget permanent opphold. For å oppnå dette må man nå ha hatt en årsinntekt på 253 378 kr. før skatt det siste året. Man kan heller ikke ha mottatt sosialhjelp de siste 12 månedene. Kvinnelige innvandrere har ofte mindre skolegang enn menn når de kommer til Norge. Dermed har de også dårligere forutsetninger for å oppnå inntektskravet som stilles for å få permanent oppholdstillatelse. I tillegg kan fordommer og diskriminering forsterke kvinnelige innvandreres utfordringer på arbeidsmarkedet. Kun de som kan være fulltidselev ved en høyere utdanningsinstitusjon eller ved voksenopplæringen, kan få unntak fra inntektskravet som stilles for innvilgelse av permanent opphold. Mange kvinner med flyktningbakgrunn har imidlertid en krevende livssituasjon med helseplager og traumer fra krig og flukt, kombinert med store omsorgsforpliktelser, noe som gjør det vanskelig å være elev på fulltid. Er det riktig å frata disse kvinnene retten til den tryggheten en permanent oppholdstillatelse innebærer?

Risiko for tvangsretur ved skilsmisse
Innvandrerkvinner som har kommet hit som ektefeller gjennom reglene om familieinnvandring, må få innvilget permanent oppholdstillatelse før de kan velge å skille seg uten å risikere utvisning fra Norge. Dette forsterker risikoen for familievold. De nye strenge kravene til permanent oppholdstillatelse, vil føre til at mange kvinnelige innvandrere forblir i voldelige og destruktive forhold i lang tid av frykt for å bli tvangsreturnert til sine hjemland dersom de skiller seg. I tillegg til inntektskravet, har også kravene til botid for å få innvilget permanent opphold blitt forlenget nylig. I desember 2020 ble det vedtatt at flyktninger og deres familiegjenforente må bo minst fem år i Norge før de kan innvilges permanent opphold. Også det nye botidskravet kan føre til at en gruppe kvinnelige innvandrere møter større barrierer enn andre dersom de vil bryte ut av en undertrykkende eller destruktiv parrelasjon.

Retten til familieliv – kun for de med gode inntekter?
Mange innvandrerkvinner som er i jobb, får bare deltidsarbeid med små stillingsprosenter. De har dermed vanskelig for å oppnå den inntekten som kreves for å få rett til bosetning her i landet for ektefelle og/eller barn i hjemlandet. Konsekvensene av dagens inntektskrav er følgelig at retten til familieliv betinges av hvor ressurssterk og privilegert man er. Personer som har lett for å få en jobb, vil fortsatt kunne få utøvd sitt familieliv om de gifter seg med en person fra utlandet, mens de med deltidsarbeid, arbeidsledige og uføre innvandrere ikke får den samme muligheten.

Nye krav til norsk-kunnskaper for å oppnå statsborgerskap
Denne våren innføres det nye og skjerpede krav til norskferdigheter for å få innvilget statsborgerskap: Man må nå bestå en test på B1 nivå i norsk for å få innvilget statsborgerskap. Kravet ble omtalt som urealistisk høyt av de fleste faginstanser på voksenopplæringsfeltet da forslaget var på høring. Disse fagmiljøene påpekte at et slikt språk-krav ville resultere i at mange fast bosatte innvandrere aldri ville kunne bli norske statsborgere. Spesielt vil mange innvandrerkvinner med lite skolegang ikke klare de nye språkkravene. Denne gruppen vil miste muligheten til å oppnå norsk statsborgerskap, med den trygghet og de rettigheter som det innebærer – blant annet retten til å stemme ved stortingsvalg.

Svekkede trygderettigheter
1. januar 2021 ble ordningen som sikret flyktninger full minstepensjon som alderspensjonister og uføretrygdede, avviklet. Dermed har flyktninger bare rett på en prosentandel av minstesatsen til uføretrygd og alderspensjon. Fra samme dato ble også botidskravet forlenget fra tre til fem år for å kunne få en rekke stønader: Stønad som enslig forsørger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd og alderspensjon. Det betyr at en kvinnelig flyktning ikke kan få stønad som enslig forsørger før hun har bodd fem år i Norge, og en ufør ikke har rett til uføretrygd før etter fem års botid. Myndighetene legger ikke skjul på at hensikten med disse nye innstramningene er å unngå å gi asylsøkere insentiver til å velge Norge som destinasjonsland. Det finnes imidlertid ingen dokumentasjon som viser at dette resonnementet er holdbart. Det er ikke trygderettigheter i destinasjonslandet som er utslagsgivende for hvilket land asylsøkere søker om flyktningbeskyttelse i, men grense-sperringer som bestemmer fluktrutene.

Den gruppen som rammes av de skjerpede kravene vi har omtalt i denne artikkelen, er den gruppen som norske utlendingsmyndigheter har innvilget rett til opphold. Det virker svært urimelig at de mest sårbare i innvandrerbefolkningen  –  flyktninger og minoritetskvinner, skal miste retten til et trygt liv i Norge uavhengig av inntekt og arbeidsevne. Er det ikke nettopp dette vi forbinder med den norske velferdsstaten? Eller er vi på vei mot et nytt klassesamfunn der velferdsgodene er forbeholdt de med god inntekt, god utdannelse og god helse? Det er all grunn til å spørre om et land som er opptatt av likestilling mellom kjønnene og like rettigheter uavhengig av utdannelse og inntekt, kan være bekjent av å stille så strenge krav til en delen av befolkningen med utenlandsk statsborgerskap at de utelukkes fra rettigheter som er selvsagte for alle andre bosatte i Norge? 

MiRA-Senteret dokumenterer:
Utviklingen beskrevet i denne artikkelen blir dokumentert i boken Velferdsstatens skyggeside: Rettighetstap for minoriteter, som kommer ut i disse dager. Boken er skrevet av professor emeritus Bente Puntervold Bø og rådgiver og ph.d. Asla Maria Bø Fuglestad på oppdrag fra MiRA-Senteret. Boken tar for seg innstramningstiltakene på dette feltet de siste 15 årene, og beskriver konsekvensene for innvandrer- og minoritetsbefolkningen i Norge når det gjelder rettsikkerhet, velferd og mulighet til å oppnå likestilling.

MiRA-Senteret arrangerer en protestmarkering utenfor Stortinget 03.mars kl. 15.00 bli med du også og få med deg overleveringen av boken til Justiskomiteen. Se her for mer info.

Innlegget er skrevet av:
Professor emeritus Bente Puntervold Bø
Rådgiver og ph.d. Asla Maria Bø Fuglestad