Folketrygden er selve grunnstammen i velferdsstaten. Det er folketrygden som utgjør sikkerhetsnettet som skal sikre at også de som av ulike grunner ikke kan jobbe, skal ha noe å leve av. Men er dette sikkerhetsnettet egentlig så tett som vi liker å tro? Fanger det opp alle borgere i Norge eller fører «innvandringsregulerende hensyn» til at personer med innvandringsbakgrunn gradvis fratas sikkerhetsnettet vi andre tar for gitt?

Størrelsen på stønadene man får som alderspensjonist, dagpengemottaker og som ufør avhenger av hva man har tjent tidligere. Dette er både naturlig og rimelig. Men trygdeytelser som uføretrygd og alderspensjon har også en minstesats som gis til personer som har hatt lav, eller ingen inntekt tidligere. Hjemmeværende husmødre som aldri har vært i jobb er sikret en minstepensjon (garantipensjon for personer født etter 1954) når de blir 67 år. En person som blir rammet av alvorlig sykdom og blir arbeidsufør vil også være sikret en minsteytelse uavhengig av hvorvidt vedkommende har vært i jobb tidligere. Minsteytelsen for enslige uføretrygdede er per i dag 251 350 kr per år før skatt (med 100% uføretrygd). Å klare seg som enslig med denne inntekten er ikke enkelt i dagens boligmarked, men det er i det minste en stabil inntekt.

Det er imidlertid ikke alle norske borgere som er sikret en slik minsteytelse. Minsteytelsen forutsetter nemlig at man har bodd hele livet sitt i Norge.

En person som har innvandret til Norge halvveis i livet, vil følgelig ikke har rett til å få minsteytelsen, selv om hun er blitt norsk statsborger og har bodd mange år i Norge. Hun kan til og med ha jobbet mange år i Norge, betalt skatt og fått relativt god lønn, og likevel ikke være garantert å få uføretrygd eller alderspensjon på nivå med minsteytelsen. Grunnen er at personer som ikke oppfyller folketrygdens krav om 40 års trygdetid får redusert sin stønad, selv om stønaden er på minstepensjonsnivå. Trygdetid handler nemlig ikke om hvor lenge du har jobbet, men hvor lenge du har bodd i Norge (vært medlem av folketrygden). Å klare seg på en prosentandel av en minsteytelse er svært vanskelig og vil føre til økende fattigdom. Uten full minsteytelse vil mange bli avhengige av å supplere stønaden med sosialstønad.

Er det rimelig at dersom man har bodd halve livet i Norge og blir rammet av alvorlig sykdom, så må man søke om sosialhjelp for å klare seg, og følgelig først selge alle eiendeler man har av verdi som bolig og bil?

For alderspensjonister og uføre flyktninger har man riktig nok en ordning med supplerende stønad. Det vil si at disse gruppene vil kunne få innvilget en stønad i tillegg til pensjonen som sikrer at de samlet får en inntekt på nivå med minsteytelsen. Tidligere hadde folketrygden noen særskilte bestemmelser som sikret at flyktninger som ikke hadde oppnådd 40 års trygdetid likevel skulle behandles som om de har full botid ved beregning av alderspensjon og uførepensjon. Disse bestemmelsene ble imidlertid avviklet 17. desember 2019, og ble erstattet med ordningen med supplerende stønad. Ordningen er imidlertid langt mindre forutsigbar enn uføretrygd og alderspensjon. Ordningen er behovsprøvd slik at det kan variere fra år til år hvor mye man får, man må også søke på nytt hvert år og det gis ikke forsørgertillegg for barn. Stønaden godkjennes heller ikke som inntekt ved søknad om familiegjenforening. Det betyr at verken uføre flyktninger eller andre uføretrygdede som ikke har full trygdetid i Norge lengre vil ha rett til familiegjenforening da kravet til inntekt for å få innvilget familiegjenforening er full minsteytelse.

Det er også mange uføretrygdede som ikke vil ha rett på supplerende stønad, da dette kun gis til uføre uten full trygdetid som blir definert som flyktninger. Personer som har kommet til Norge gjennom familiegjenforening vil for eksempel ikke innvilges supplerende stønad som uføre.

MiRA-Senteret bekymret for den utviklingen vi ser!

MiRA-Senteret er bekymret for en utvikling der det gjøres stadig små endringer i trygdeordningen som særlig rammer personer med innvandrerbakgrunn. Fra i januar i år er for eksempel også botidskravet for å få rett til ytelser som arbeidsavklaringspenger, overgangsstønad og uføretrygd utvidet fra 3 til 5 år. Blir man syk eller skilt før man har bodd 5 år i Norge, vil man følgelig kun ha rett til sosialstønad. Endringene i trygdeordningene får lite offentlig oppmerksomhet, men får alvorlige konsekvenser for dem som rammes og kan innebære tap av grunnleggende rettigheter som retten til familieliv. Endringene begrunnes gjerne med at de skal stimulere innvandrere til å komme seg raskt i jobb, uten at dette begrunnes nærmere. Det er for eksempel lite som tilsier at eldre over 67 og uføre innvandrere vil stimuleres til å få jobb dersom de får dårligere trygdeordninger. Det er også vanskelig å se for seg at å miste retten til ordninger som arbeidsavklaringspenger og overgangsstønad for enslige forsørgere som har bodd kort tid i Norge skal forbedre deres muligheter til å komme seg i jobb. Det er mange hindringer for innvandrere som vil inn på arbeidsmarkedet, som språkproblemer og manglende godkjenning av studier tatt i utlandet. Hvis man i tillegg får store helseproblemer eller blir aleneforsørger er det lite som tilsier at dine muligheter til å få jobb forbedres av å miste retten til en midlertidig ytelse som nettopp er innrettet for å gi personer mulighet til å skaffe seg en ny inntekt tilpasset sin nye livssituasjon som aleneforsørger eller syk.

I realiteten er det trolig «innvandringregulerende hensyn» som ligger til grunn for mange av innstramningene i trygdeordningene som særlig rammer personer med innvandrerbakgrunn. I 2016 sendte Arbeids- og sosialdepartementet ut et høringsnotat der de presenterte forslag til endringer i en rekke trygdeordninger. Det er mange av disse forslagene som nå har trått i kraft. Høringsnotatet innledes ved følgende formulering:

«I en tid med stor tilstrømning av asylsøkere og migranter til Europa, jf. avsnitt 1.2, er det grunn til å gjennomgå og vurdere utformingen av norske velferdsordninger […] Norge skal ha tilstrekkelige og forsvarlige ordninger for dem som får oppholdstillatelse. Samtidig er det viktig at norske velferdsordninger ikke er slik innrettet at de fører til vridninger i migrasjonsstrømmene, ved at de i seg selv gir asylsøkere insentiver til å velge Norge som destinasjonsland»[1].

MiRA-Senteret er svært skeptisk til en slik form for «innvandringsregulering». Som Jussbuss påpeker i sin høringsuttalese til det aktuelle høringsnotatet fra 2016, viser ikke Departementet der til noen forskning som bekrefter at asylsøkere velger destinasjon basert på kunnskap om lands trygdesystemer. Høringsnotatet viser heller ikke til noen utredning av hvordan endringene av trygdeordningene vil påvirke livssituasjonen til dem som rammes[2]. Det er alvorlig at endringer i trygdesystemet, som kan få fatale konsekvenser for personene som rammes, ikke blir utredet og begrunnet nærmere før de blir vedtatt.

Hvis innvandringsregulering fortsatt skal fremmes gjennom endringer i trygdesystemet vil det kunne føre til en uthuling av trygdesystemet som vil føre til at noen grupper (med lovlig opphold i Norge) får langt dårligere rettigheter enn andre. Dette vil føre til økende sosiale forskjeller, fattigdom og dertil medfølgende sosiale problemer. I dagens politiske klima er det vanskelig å si hvor langt denne utviklingen kan gå. Senest i januar i år foreslo Frp å fjerne ordningen med supplerende stønad og erstatte den med sosialhjelp. Dette vil kunne medføre at gamle mennesker med svært begrensede digitale ferdigheter vil bli avhengig av å stadig søke og begrunne sitt behov for sosialstønad gjennom å fremlegge kontoutskrifter, skattemelding, regninger for eventuelle ekstra helseutgifter i tillegg til å selge unna alt de har opparbeidet seg av verdi.

Da 2021 er et valgår vil MiRA-Senteret oppfordre alle til å tenke godt igjennom hva slags samfunn vi ønsker at Norge skal bli, og hvordan vi best kan sikre at folketrygden oppfyller sin formålsparagraf for alle grupper i samfunnet:

«Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall. Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer. Folketrygden skal bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg selv best mulig til daglig.»

Folketrygdloven § 1-1.Formål

[1] Arbeids- og sosialdepartmenetet (04.07.16): Høring om forslag til endringer i trygderegelverket i lys av asylsøkersituasjonen. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-om-forslag-til-endringer-i-trygderegelverket-i-lys-av-asylsokersituasjonen/id2506964/?expand=horingsbrev

[2] Jussbuss (01.11.162016) Høringsuttalelse fra Jussbuss vedrørende forslag til endringer i trygderegelverket. Tilgjengelig fra: https://foreninger.uio.no/jussbuss/publikasjoner/høringer/2016/Høringssvar%20på%20endringer%20i%20trygderegelverket