En samtale med Robin Richardson – om en ung, muslimsk jente, om smerte, om utdanning mot islamofobi, om det vi ikke skulle ha lært og håp for fremtiden.

Amani er navnet til en ung amerikaner med jordansk og palestinsk bakgrunn. I september 2001 var hun ni år gammel, og i ukene og månedene etter terrorangrepet ble hun ertet og mobbet. De andre barna på skolen ekskluderte henne fra lek og samtaler, hun ble frosset ut. Konsekvensen var at hun mistet følelsen av egenverdi som kommer av å høre til i en gruppe, å få omtanke og respekt fra andre – å være en av oss, og ikke en av dem. For å bruke et ord som ennå ikke fantes i verden før facebook, hun ble unfriended. Og med ordene til en dikter som levde i England 400 år tidligere kan Amanis desperasjon beskrives slik:

When in disgrace with fortune and men’s eyes

I all alone beweep my outcast state

And trouble deaf heaven with my bootless cries

And look upon myself, and curse my fate

Wishing me like to one more rich in hope

Når jeg i unåde med lykken og menns øyne

Helt alene gråter over min usle tilværelse

Og bryr den døve himmelen med mine fåfengte skrik

Og ser på meg selv, og forbanner min skjebne.

Ønsker meg lik en med rikere håp

William Shakespeare

Så hun oppsøkte skolens rådgiver, som ventet til hun var ferdig å gråte og lyttet til hva hun hadde å fortelle. Deretter ga han råd og veiledning, om hvilken retning hun burde gå. Han sa: “Du sier at hvert eneste barn i klassen din angriper deg… Vel, hvis alle tenker sånn om deg, burde du kanskje forandre deg.”

I de påfølgende månedene og årene forandret Amani seg, men ikke slik rådgiveren hadde tenkt. For hun nektet å la mobbingen fra de jevnaldrende klassekameratene gå inn på henne, og godtok ikke rådgiverens verdensanskuelse og overflatiske forestillinger.

Boken om Amanis liv til nå – Muslim Girl: a coming of age – kom ut i fjor da hun var 23 år gammel, og kom i nytt opplag med etterord i høst. I bokas forord skriver hun at folk som henne selv har ”et ansvar for å benytte våre privilegier, ressurser og alle de muligheter vi disponerer til å skape en endring som vil slå ut og forandre historiens retning.” I etterordet fra i høst legger hun til at ”vi skylder oss selv og hverandre å finne styrke, mot og besluttsomhet til å snakke ut om våre sannheter”:

”Ikke bare stå der og glo,” sier et gammelt råd, ”gjør noe”. Det motsatte er også et godt råd: ”Ikke bare gjør noe, stå der og glo.” Amanis historie utfordrer oss til å gjøre noe. Den utfordrer oss også til å stå der, gjøre opp status, glo.

 

Slik startet Robin Richardson sitt foredrag og bergtok alle tilhørerne under MiRA-senterets nasjonalkonferanse om utdanning for likestilling i november 2017. Richardson valgte å fortelle Amani Al-Khatahtbehs historie siden konferansen rettet seg mot minoritetskvinner, og fordi hun var et barn da historien utspant seg. Selv trodde han først han ble invitert ved en feiltakelse og var på nippet til å takke nei til invitasjonen.

Foto: Ram Gupta/MiRA-Senteret

– Jeg formulerte en epost i hodet der jeg skrev tusen takk, men jeg kan dessverre ikke komme,   fordi jeg er mann. Jeg trodde de hadde tatt feil, at de trodde jeg var en kvinne siden jeg het Robin. Men da jeg så nærmere på invitasjonen, så jeg at de hadde skrevet ”Dear Robert”…

Richardson var fortsatt usikker på hva han hadde å gjøre på en konferanse for kvinner, men syntes det ville være feigt å si nei. Det ville være respektløst både mot ham selv og personen i Oslo som hadde invitert ham.

– Fakhra hadde jo helt klart gjort hjemmeleksen sin og funnet ut en masse om meg, så jeg var ikke et tilfeldig valg. Hun viste også til en person jeg har veldig stor respekt for. Hvis de mente at jeg passet inn, hvordan kunne jeg da si at jeg ikke gjorde det? Så da sa jeg ja.

De egentlige hovedpersonene

Robin Richardson er en britisk forsker, lærer, forfatter og konsulent – blant annet for Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) – som gjennom flere tiår har forsket på og skrevet om islamofobi, antirasisme og flerkulturelle samfunn. I flere år var han konsulent for det britiske utdanningsdepartementet, og arbeidet med ulike sider ved antidiskriminerings- og likestillingslovgivningen. På papiret er han nå pensjonist, men fortsetter ufortrødent å debattere likeverd og mangfold i utdanningen – ikke minst på sitt nettsted Insted.co.uk – Inservice Training and Educational Development.

Richardson er særlig opptatt av islamofobi og har skrevet egne bøker om det, Amani appellerte derfor spesielt til ham. Men han hadde neppe fanget opp hennes historie om han ikke hadde vært på jakt etter stoff han kunne bruke på konferansen.

– Hun var et barn, en jente, minoritet, en skoleelev, en bærer av de karakteristikker som skulle diskuteres i Oslo. Det er så lett å glemme de egentlige hovedpersonene, de som er vanskeligstilte og marginaliserte, de som opplever den store urettferdigheten. Det eneste vi kan gjøre, jeg som hvit, vestlig mann av middelklassen, er først og fremst ikke å hindre eller ta over ledelsen. Men vi kan være en alliert. Og derfor likte jeg Amanis historie, fordi det er henne dette handler om, sier Richardson.

– Det aller meste som skrives om islamofobi og utdanning, handler om utdanning av ikke-muslimer. Slik blir muslimenes erfaringer ignorert, og deres smerte usynlig. Dette har alltid bekymret meg. Om man har en skole eller et klasserom med både muslimer og ikke-muslimer – og det er jo veldig vanlig – så må man planlegge i forhold til det.

Handlingsplan mot islamofobi i utdanningen

Selv har Robin Richardson ledet et internasjonalt prosjekt på utdanning mot islamofobi etter invitasjon fra OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa). Der fikk han brakt sammen fagfolk fra forskjellige land, og sammen utviklet de noen prinsipper for hvordan man kan bekjempe intoleranse og diskriminering mot muslimer i skolen. I 2012 publiserte OSSE handlingsplanen Guidelines for Educators on Countering Intolerance and Discrimination against Muslims i samarbeid med både Europarådet og UNESCO.

– Handlingsplanen påpeker seks tilbakevendende og enerådende myter om muslimer, og utfordrer disse med fakta og et alternativ narrativ som bør brukes i møte med fordommer i skolen. Islamofobi bør også være på timeplanen i forbindelse med temaer som internasjonal forståelse, menneskerettigheter, kulturelt mangfold og bærekraftig utvikling – og ikke minst under temaet å lære å leve sammen som er et konsept opprinnelig lansert av UNESCO på 1990-tallet.

Richardson mener prosjektet helt grunnleggende handlet om adgangen til demokrati og utdanning for alle, og understreker at ulike skoler og ulike land vil trenge ulike tilnærmingsformer. Handlingsplanen gir helt konkrete forslag til hvordan undervisningen kan tilrettelegges og hva som bør være viktige målsettinger. Noen steder er disse prinsippene tatt i bruk, men det er ikke satt av tilstrekkelige ressurser til en mer omfattende implementering av et program for bekjempelse av islamofobi i utdanningen. I Norge har ikke Richardsons arbeid fått særlig oppmerksomhet. Richardson er likevel overbevist om at mye bra skjer.

– Uten å ha oversikt over hva skoler i Storbritannia eller ellers i verden gjør, så er jeg sikker på at det går fremover. Det finnes mange dyktige lærere som er veldig engasjerte, og dagens barn og unge håndterer allerede ulike kulturelle og religiøse kontekster. Skulle jeg likevel gi et råd til norske skoler eller lærere – eller skoler hvor som helst i verden – ville jeg anbefale en diskusjon rundt prinsippene i OSSE-handlingsplanen, og så en prioritering av hvilke prinsipper det er viktigst og mulig å gjennomføre ved deres skole, sier Richardson.

– Deretter bør de ta utgangspunkt i de prioriterte prinsippene når de planlegger undervisning og andre aktiviteter gjennom skoleåret. Helt konkret handler dette også om hvor mye penger de har, hvor mye tid de har og hvor mye motstand de vil møte. Og, ikke minst, hvem er barna på deres skole.

Håp i en pessimistisk tid

I tillegg til skolens tilrettelegging og planlegging av undervisning for barn med ulik religiøs bakgrunn, er Richardson opptatt av foreldre. Hva forteller muslimske foreldre sine barn, undrer han.

– Når advarer de sønnene sine om at de vil bli stoppet av politiet, arrestert eller tatt til side på flyplasser og andre offentlige steder? Når tar de opp fordommer i samfunnet mot muslimske jenter med døtrene sine? Forbereder de barna sine? Og hvordan gjør de det?

Mange minoritetsforeldre frykter for fremtiden, men Richardson mener det fremdeles er flere gode grunner til å ha håp, og disse understreket han under sitt foredrag på MiRA-senterets konferanse.

– Statistikken viser at det er svært mange amerikanere som er uenige med sin president og ønsker en annen fremtid. I Storbritannia stemte flertallet for Brexit. Men det var svært mange som ikke stemte, kanskje opp mot 40 prosent. Likevel gjentar politikerne mantraet om at dette er ”det britiske folks vilje”.

Richardson er oppgitt over alle mytene, rasismen og løgnene som er kommet i kjølvannet av Brexit. Mange som stemte for EU-utmelding, tror at en utmelding innebærer at alle svarte ansikter vil måtte forlate landet. Det er feil. Andre tror man vil bli kvitt muslimene om Storbritannia forlater EU. Det er også feil.

– Det er veldig få muslimer i EU, og folk med bakgrunn fra Karibia og Afrika har ingenting med EU å gjøre. Det er hvite europeere som ikke snakker engelsk som må dra. Og det vil være et stort tap for den britiske helsesektoren og jordbruket. Det er fryktelig mange myter, løgner og uærlighet, og veldig lite opposisjon mot alle løgnene, sier Richardson. Han vil ikke spå om fremtiden, men påpeker at det som nå skjer trolig bare er et blaff.

Richardson minnes hvordan rapperen Jay-Z så forbilledlig beskrev dette i sin låt ”My President” etter at Obama ble USA første svarte president:

Rosa Parks sat so Martin Luther could walk

Martin Luther walked so Barack Obama could run

Barack Obama ran so all the children could fly

 

Rosa Parks satt så Martin Luther kunne gå

Martin Luther gikk så Barack Obama kunne løpe*

Barack Obama løp* så alle barna kunne fly

(*betyr i denne kontekst: ”stille til valg”)

– ”Fly” har alltid vært en metafor for afroamerikanere om å fly tilbake til Afrika. En metafor for håp. Det var en optimistisk og forsonende tid. Men aldri har USA drept flere ikke-amerikanere enn under Obama, og han klarte ikke å stenge Guantanamo. Og hans etterfølger er nærmest sykelig opptatt av å dele verden inn i ”oss og dem”.

Det man ikke skulle ha lært

På et mer overordnet plan er også Robin Richardson opptatt av det evige spørsmålet om ”oss og dem”. Men han skulle gjerne fått folk til kritisk å utforske konseptet ”oss”, og med det mener han ikke bare definere et nytt og mindre ekskluderende innhold for begrepet.

– Vi trenger å gå dypt i oss selv, analysere hvem vi er, hvor vi kommer fra og hva vi står for. Første skritt er å bli bevisst hva vi er takknemlige for, vår arv, våre foreldre, slekt og venner, sosiale og kulturelle grupper vi er en del av. Dernest se dette i lys av våre fortellinger om ”de andre”, og så stille det svært ubehagelige og nesten uutholdelige spørsmålet: Hva skulle jeg ønske at min mor og min far ikke hadde lært meg?

Ofte vil det vi er takknemlige for også være grunnlaget for fordommene og stereotypene vi har om andre. Men å kritisere sine egne foreldre er nesten umulig, og krever at man er på et veldig trygt sted – både fysisk og mentalt.

– Det er akkurat dette som skjer i George Orwells roman 1984. Der får de barna til å kritisere sine foreldre. Arven fra våre foreldre, det vi er takknemlige for, må vi også kunne ønske at skulle kunne bli enda bedre. Så istedenfor å kritisere Norge, kan vi spørre: på hvilken måte kan Norge bli enda bedre? Det ville kunne gi en konstruktiv samtale.

Men Richardson gir seg ikke med å stille spørsmålstegn ved hva vi har lært av våre foreldre, han vil også at vi skal spørre oss selv: hva kan vi lære av dem, de andre?

– Et sted i denne samtalen må vi berøre konseptet projisering. At feilene vi ser i andre er våre egne feil som vi ikke ser, eller ikke vil se i oss selv. Jeg vil også absolutt inkludere smerte i diskusjonen, smerte vi bærer som følge av våre erfaringer. Beskrive smerte med imaginære historier basert på noe som faktisk har hendt. Og så stille spørsmålet: Hva ville du gjøre om dette skjedde med deg eller en venn?

– Det kan gjøres trygt. Og det kan medføre dype og innsiktsfulle samtaler.

 Intervjuet er laget av Ellen Stokland på oppdrag fra MiRA-Senteret.