«Ektefellen [hadde] slått klageren med flat hånd, tatt kvelertak på henne og sagt at han ville drepe henne. UNE mente at dette fremstod som en enkeltstående handling knyttet til en konkret uoverensstemmelse. Hva gjaldt de to andre voldsepisodene som fant sted etter at samlivet ble avsluttet, mente UNE at heller ikke disse var uttrykk for et handlingsmønster i samlivsforholdet».

Sitatet er hentet fra UNE’s praksisbase[1], fra sammendraget av en sak som dreier seg om hvorvidt en kvinne skal innvilges oppholdstillatelse på grunnlag av mishandlingsbestemmelsen eller ikke. Mishandlingsbestemmelsen er en bestemmelse i Utlendingsloven som har til hensikt å beskytte voldsutsatte innvandrerkvinner som har kommet til Norge gjennom familiegjenforening. Dette er en særlig sårbar gruppe, fordi deres oppholdstillatelse avhenger av at de forblir gift og i samboerskap med sin ektefelle. Kravet om fortsatt samliv gjelder fram til permanent oppholdstillatelse er innvilget. Dette innebærer at når kravene til permanent oppholdstillatelse skjerpes, så forlenges tiden kvinnene ikke har mulighet til å forlate sin ektefelle.

I 2020 ble botidskravet, det vil si kravet om hvor lenge man må bo i Norge før man kan søke permanent opphold, skjerpet fra tre til fem år for flyktninger, deres familiemedlemmer og personer som har oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn. Etter at det nye botidskravet ble vedtatt, vil de kvinnene som har oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskap med en flyktning være avhengig av å forbli i ekteskapet i minst 6,5 år for å ikke risikere sitt oppholdsgrunnlag om de flytter fra mannen sin. 6,5 år – fordi saksbehandlingstiden på oppholds-søknader er så lang.

Mishandlingsbestemmelsen skal fungere som et alternativt oppholdsgrunnlag for personer med familieinnvandringstillatelse som er utsatt for vold. Problemet er at mishandlingsbestemmelsen dessverre ikke gir tilstrekkelig beskyttelse. Saken til kvinnen som det vises til i sitatet gjengitt ovenfor, endte med avslag. I UNE’s praksisdatabase kan man se en rekke eksempler på saker der kvinner, som rapporterer om vold, likevel får avslag. I en annen sak som også endte med avslag beskrives volden slik:

«Klageren anførte blant annet at den tidligere ektefellen […] i beruset tilstand snakket stygt om henne og ofte truet med å sende henne tilbake til hjemlandet slik at hun kunne bli fengslet. Hun anførte også at den tidligere ektefellen ved en anledning skal ha […] dyttet henne slik at hun falt på gulvet, lent seg over henne og truet med å slå henne med knyttet neve».

Kvinnene blir trodd, men de får avslag fordi volden ikke regnes som mishandling slik dette er definert i utlendingsloven. På tross av at beviskravene skal være lave, stilles det krav om at volden har resultert i skade av ikke helt forbigående art og at volden er resultat av et handlingsmønster og ikke kun kan knyttes til konkrete, enkeltstående uoverensstemmelser mellom ektefellene[2]. Dette fører til at mishandlingsbestemmelsen ikke oppleves som et trygt alternativ av mange voldsutsatte kvinner. Hvor mange som unnlater å søke og isteden holder ut i voldelige forhold vet vi ikke, men av dem som kjenner til bestemmelsen og søker om opphold, er avslagsprosenten er på ca. 33 %[3].

På MiRA-Senteret får vi ofte telefoner fra fortvilte kvinner som har opphold i Norge gjennom familiegjenforening og vil drøfte med noen om de kan skille seg eller ikke.  Noen av kvinnene som ringer har opplevd fysisk vold, noen har opplevd trusler om å bli sendt tilbake til hjemlandet, noen opplever bare at forholdet er preget av uløselige konflikter og de kjenner at de brytes ned av å forbli i ekteskapet. Vi informerer om regelverket og mishandlingsbestemmelsen. Men gitt den strenge praksisen er det vanskelig å vurdere om vi skal anbefale kvinnene å søke. For kvinnene kan bare søke dersom de først har flyttet ut fra ektefellen sin, men så fort de har flyttet ut fra ektefellen, har de ikke lengre gyldig opphold dersom de skulle få avslag.

Når mishandlingsbestemmelsen ikke fungerer etter hensikten, er det svært problematisk at botidskravet for flyktninger er hevet fra tre til fem år. MiRA-Senteret har gjentatte ganger protestert mot botidskravet, og senest i november arrangerte Senteret en markering foran Stortinget til støtte for voldsutsatte kvinner. Markeringen ble også avholdt i anledning av at Rødt samme dag leverte et representantforslag om å reversere det skjerpede botidskravet.

13. mars skal representantforslaget behandles på Stortinget. MiRA-Senteret har kommet med våre innspill og håper stortingspolitikerne lytter til MiRA-Senteret og andre høringsinstansers gjentatte budskap om at botidskravet bidrar til å forsterke flyktningers sårbarhet for vold i nære relasjoner. Norge er forpliktet til å verne om retten til et liv uten vold. Vi håper stortingsflertallet tar denne plikten på alvor.


[1] UNE 2023: Søk i praksisbasen. Tilgjengelig fra: https://www.une.no/kildesamling/praksisbase-landingsside/sok-praksisbasen/?q=mishandling

[2] Se en nylig publisert masteroppgave som gir mange relevante eksempler om praktiseringen av mishandlingsbestemmelsen: Chelaghma, A. (2022): Innvandrerkvinners rettssikkerhet: En rettsdogmatisk, rettssosiologisk og rettspolitisk studie av den rettslige og faktiske posisjonen til innvandrerkvinner på familieinnvandring med ektefelle, med hovedvekt på utlendingsloven § 40 (3), § 53 (1) b og § 62. Se side 38-46. Tilgjengelig fra: Kvinnerettslig skriftserie nr.111/2022 : Innvandrerkvinners rettssikkerhet – Det juridiske fakultet (uio.no) 16.01.2023

[3]Dette framgår av tabell 3.1 i Prop. 68 L (2017–2018) Endringer i utlendingsloven mv. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-68-l-20172018/id2595641/?ch=3#kap3-1