Kunnskapsdepartmentet har i disse tider ute en ny lov om integrering og endringer i statsborgerloven på høring. MiRA-Senteret uttrykker i vår høringsuttalelse positivitet til en rekke av grepene regjeringen forslår for å styrke kvaliteten på introduksjonsprogrammene, men er svært kritiske til forslaget om å heve kravet til ferdigheter i norsk muntlig fra nivå A2 til nivå B1 for å få rett til statsborgerskap. Vi er også bekymret for at personvernet til utlendinger som deltar på introduksjonsprogram eller søker om statsborgerskap ikke er godt nok ivaretatt i regjeringens lovforslag.

Urealistisk krav som vil ramme sårbare grupper spesielt hardt

Det er mange fordeler, både for den enkelte og for fellesskapet, at innbyggerne i Norge behersker norsk. Vi mener derfor at det er legitimt at det stilles krav til innvandrere om å lære seg norsk. Samtidig er det viktig at kravene som stilles er realistiske og tilgjengelige for alle – spesielt hvis kravene kobles sammen med rettigheter.

Nivåkravet som regjeringen her foreslår, er ikke et realistisk krav som vil være tilgjengelig for alle. Vi vet at kun 30 % av deltagerne på introduksjonsprogrammet i dag består kravene til B1-nivå etter gjennomført introduksjonsprogram[1]. Selv med en betydelig satsning på å heve kvaliteten på introduksjonsprogrammene, vil det være urealistisk å ha som mål at alle som gjennomfører introduksjonsprogrammet vil kunne oppnå nivå B1 muntlig. Deltakerne vil også ha svært ulike forutsetninger for å kunne oppnå dette nivået, på tross av utvidet programtid til personer uten utdanning. Kravet vil ramme kvinner særlig hardt, da mange kvinner har fått mindre skolegang enn menn, og har dermed dårligere forutsetninger for å oppnå kravene. Mange kvinner vil også ha store omsorgsoppgaver samtidig med at de går på programmet, noe som gjøre rask progresjon mer krevende. Kravet vil også ramme dem som befinner seg i særlig krevende livssituasjoner, eller sliter med traumatiske erfaringer som vil kunne hemme læringen.

Grunnleggende rettigheter bør ikke kobles til språknivå

Med statsborgerskapet følger en rekke grunnleggende rettigheter, som retten til å stemme ved stortingsvalg, visumfrihet til en rekke land, samt beskyttelse mot å bli dømt til utvisning fra Norge ved overtredelser av straffeloven. Statsborgerskapet markerer også at man er en norsk borger, og vil dermed ha betydning for ens identitet og opplevelse av tilknytning til landet. Om kravene til å oppnå statsborgerskap er så høye at de aldri kunne bli tilgjengelig for en betydelig andel av de permanente innbyggerne i landet, vil det bryte med idealet om like politiske rettigheter og plikter for innbyggerne i Norge.

Formålet med kravet om språknivå B1 er ifølge regjeringen å bedre integreringen ved å få flere innvandrere til å styrke sine norskkunnskaper. Det er imidlertid fare for at tiltaket isteden vil hemme integreringen. Kravet vil føre til at man skaper en situasjon der kun de mest kompetente og ressurssterke innvandrerne vil kunne få statsborgerskap. En stor gruppe av innbyggerne i Norge vil imidlertid aldri oppnå dette, og vil ende opp som annenrangsborgere uten de samme rettighetene som majoriteten. For å unngå dette mener MiRA-Senteret at personer som oppholder seg i Norge lovlig og permanent bør kunne få statsborgerskap, på tross av at de har manglende språkferdigheter.

Manglende personvernsrettigheter

Som i tidligere lovforslag opprettholder kunnskapsdepartementet i forslaget til ny integreringslov og i endringene i statsborgerskapsloven at taushetsbelagte personopplysninger kan videreformidles fra sosial- og barnevernsmyndigheter, fra arbeids-, utdannings-, og skatteetaten til utlendingsmyndighetene «når det er nødvendig i den enkelte sak». Ansatte i offentlige etater skal kunne bli pålagt en omfattende registrering av personopplysninger om sine klienter/brukere slik at utveksling av slike opplysninger mellom etater lar seg gjennomføre. Også private som utfører oppgaver for det offentlige kan blir pålagt en registrering av klienter/brukeres personlige forhold.

Det sies ingen ting i Kunnskapsdepartementets notat om hvilke kriterier som må oppfylles for at en slik utlevering av taushetsbelagte personopplysninger skal være «nødvendig». Er det opp til den enkelte saksbehandler i UDI å avgjøre dette? Siden det er en lovpålagt plikt, med et straffeansvar hvis plikten ikke følges opp, å utlevere de opplysningene utlendingsmyndighetene ber om, er det nødvendig med en nærmere presisering av til hvilke formål og i hvilke situasjoner en slik utleveringsplikt vil være aktuell. En generell utleveringsplikt av personsensitive opplysninger, uten et oppgitt formål, vil rive grunnlaget vekk for et tillitsforhold mellom klienter og ansatte i sosialetat og barnevern.

Alle som arbeider i offentlige etater kan med andre ord bli pålagt å utlevere fortrolige personopplysninger til UDI, uten at den personen det gjelder gir sitt samtykke og blir informert om at det skjer, og uten at saksbehandler får vite til hvilket formål disse opplysningene blir brukt. Dette står i skarp kontrast til rettsstillingen for norske borgere. En slik praksis vil dessuten gjøre det svært vanskelig for sosialarbeidere, barnevernspedagoger og andre yrkesgrupper som møter klienter i sårbare situasjoner, å få et tillitsforhold til de de skal hjelpe.

Les hele vår høringsuttalelse og anbefaling her!