Først av alt, vil jeg rette en stor takk til styret i Amalie Laksovs minnefond for å tildele denne viktige menneskerettighetsprisen for år 2003 til MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner. Vi som jobber på MiRA-Senteret føler oss beæret over å motta prisen og ser på dette som en anerkjennelse for vårt arbeid og mange års iherdig kamp for kvinners menneskerettigheter. Denne kampen har vært kjempet av modige minoritetskvinner, som også har hatt mange gode støttespillere blant etnisk norske medsøstere.

Jeg har hatt det privilegiet å få jobbe sammen med mange av disse modige kvinnene, både på MiRA-Senteret og gjennom andre fora i samfunnet. I dag står vi her, ydmyk, å motta denne prisen på vegne av oss alle.

Jeg er også overveldet av Amalie Laksovs sjenerøsitet og mot, der hun etablerte dette fondet for å holde minnet over hennes mann Håkon Laksov og fire brødre, Carl, Benjamin, Harry og Leonardo Scheer levende, etter at de alle ble drept i tyske konsentrasjonsleirer i 1943. Det er tydelig gjennom Amalie Laksovs aktive handlingen at historien ikke skulle bli glemt.

I år er det altså MiRA-Senteret som har mottatt prisen. Vi ser det som en tydelig erklæring fra fondets styre, at selv i dag er arbeidet mot rasisme, anti-semittisme og kamp for kvinners rettigheter veldig viktig. Det krever mye mot av et menneske å se sine kjære bli drept eller mishandlet, bare fordi de har en annen hud farge, religion, etnisitet, kultur, eller til og med en annen levemåte. Ved å etablere et minnefond til vern om menneskerettigheter har Amalie Laksov vist oss kvinners heltemodighet, der de både har mot og styrke til å utholde lidelse og tap, samtidig som de er i stand til å bruke denne styrken til å kjempe mot urettferdighet.

Minoritetskvinner i Norge i dag kjemper et trippelt kamp; de er kvinner, de er minoriteter og de tilhører ofte det laveste samfunnslaget.

MiRA-Senteret var den første til å organisere minoritets kvinner for å sette rasistisk kjønnsdiskriminering på dagsorden både innenfor våre egen miljøer og i det norske samfunnet. MiRA senterets over 20 års arbeid har spilt en betydelig rolle for alle dem som har en genuin interesse i minoritetskvinners situasjon. Dette fordi det er minoritetskvinnene selv som driver senteret. Vi som jobber på MiRA Senteret, lever selv den virkeligheten de fleste norske eksperter kun snakker om. I dag er det flere ressurssterke unge jente med minoritets bakgrunn på MiRA senteret som er rådgivere og støttespillere for andre jenter som kommer i vanskelig situasjon på grunn av generasjonskonflikter.

Vi vet at det å være en del av minoriteter og samtidig å være kvinner er tøft. Vi vet også at å heve våre stemmene i protest mot patriarkalsk undertrykkelse og undertrykkende kulturelle tradisjoner krever mot. Men vi er også klar over at vår individuell frigjøring er uløselig knyttet til frigjøring av vårt eget folk og alt dette er sterkt knyttet til den sosiale, økonomiske, politiske og kulturelle helheten vi lever i. Så lenge vi marginaliseres i samfunnet som helhet, vil stemmene våre ikke nå frem. Så lenge vi møter rasisme, etnisk diskriminering og forskjellsbehandling enten det er på arbeidsplasser eller andre steder – er vi ikke likeverdige borgere.

Det er på grunn av denne virkeligheten at vår kamp som kvinner blir sammensatt. Vi må kjempe for våre rettigheter, både som minoriteter og som kvinner. I denne kampen trenger vi solidaritet, støttespillere, og vi trenger alle dem som har staket veien ut før oss. Det at vi i dag står her og mottar Amalie Laksovs menneskerettighetspris på vegne av MiRA senteret er et bevis for at vi ikke er alene om denne kampen.

Jeg vil avslutte med noen ord fra den svarte amerikanske forfatteren James Baldwin som bodde i Frankrike. James Baldwin skrev et åpent brev til den svarte forfatteren og aktivisten Angela Davis, etter at hun på syttitallet var blitt arrestert for politisk virksomhet mot rasisme og for de svartes frigjøringskamp i USA. Han skrev: ”Some of us, white and black, know how great a price has already been paid to bring into existence a new conciousness, a new people, an unprecedented nation.

If we know, and do nothing, we are worse then the murderers hired in our name.

If we know, then we must fight for your life as though it were our own – which it is – and render impassable with our bodies the corridor to the gas chamber. For, if they take you in the morning, they will be coming for us that night.”

Takk.

Fakhra Salimi