Store utfordringer for Norge
Medlemmer av CEDAW komiteen uttrykte overraskelse over at Norge som et foregangsland,fortsatt har så store utfordringer i forhold til oppfyllelsen av CEDAW (FNs Kvinnekonvensjon).
Både sivilt samfunn og Likestillingsombudet fra Norge fikk mange spørsmål fra komiteens medlemmer under gårsdagens sesjon, som var viet innlegg fra sivilt samfunn og statlige institusjoner.
Spørsmålene dreide seg i hovedsak om utfordringene i forhold til strukturell diskriminering og manglende interesse for å se interseksjonalitet. Det kom spørsmål også om arbeid knyttet til bruk av ufrivillig deltid, vold mot kvinner og minoritetskvinners deltakelse i politiske og sosiale arenaer. De var spesielt interessert i minoritetskvinners karrieremuligheter.
Daglig leder i FOKUS, Gro Lindstad, utdypet til komiteen at det er en manglende vilje til å se det brede spennet i diskriminering i forhold til for eksempel funksjonshemmende, lesbiske, transpersoner, minoritetskvinner og i perspektiv av alder, klasse og økonomi. På spørsmål fra komiteen om ufrivillig deltidsarbeid viste hun også til ny statistikk fra SSB som viser at antall deltidsarbeidende i løpet av det siste året har gått markert opp. Statistikken viser at deltid har økt med 16 000 bare fra i fjor og de fleste som jobber deltid ønsker å jobbe fulltid.
Gro Lindstad svarte også på spørsmål fra komiteen om man hadde noen erfaringer med inkorporering av CEDAW i den norske menneskerettighetsloven. CEDAW ble først inkorporert i den norske menneskerettighetsloven i 2009 og det er derfor litt tidlig å vurdere erfaringene. Samtidig er informasjon om menneskerettigheter generelt lite tilgjengelig for et norsk publikum og det er en manglende vilje fra norske myndigheter til å bidra med informasjonskampanjer eller aktuelt brosjyremateriell. Dette gjelder på flere felt.
På spørsmål om minoritetskvinner deltakelse i det politiske og sosiale liv, sa leder for MiRA Senteret, Fakhra Salimi at ”minoritetskvinner er veldig synlig i offentlig debatt når det gjelder saker som hijab, tvangsekteskap eller andre saker som er relatert kun til minoritetenes religiøse og kulturelle tradisjoner. Ellers er minoritetskvinner ofte fraværende fra mainstream likestillingsdebatt. Hun pekte på at pr. i dag er det nesten ingen kvinner med minoritetsbakgrunn som har ledende politiske posisjoner i Stortinget. De politiske partiene nominerer sjelden minoritetskvinner på sikker plass i stortingsvalg. Men i kommunevalg begynner det å skje endringer i de kommunene hvor minoritetene er i flertall.”
Lone Johansen fra Krisesentersekretariatet besvarte spørsmål om den kjønnsnøytrale backlashen hvor Norge er i ferd med å bevege seg flere år tilbake i tid og sivilt samfunn mener at beslutningstakerne er blitt kjønnsblinde.
Når enkelte politikere likestiller kvinner og menns vold, bidrar de til en backlash for bekjempelse av vold mot kvinner. Kun 10 av 22 krisesentertilbud for menn ble benyttet i 2010. Samtidig blir de mest sårbare og diskriminerte kvinnene glemt. Voldsutsatte kvinner med alvorlige psykiske og/eller rusproblemer mangler et likeverdig og helhetlig krisesentertilbud og krisesentrene er ikke tilstrekkelig tilrettelagt for kvinner med nedsatt funksjonsevne. Etter 30 år har vi ikke sett det store løftet i det forebyggende arbeidet mot vold mot kvinner.
Delegasjonen fra sivilt samfunn i Norge er spent på hvordan Norge kommer til å forsvare sitt likestillingsarbeid med de store utfordringene vi står overfor.
Av: Mette Moberg, FOKUS