Tirsdag 10. mai la Velferds- og migrasjonsutvalget frem sin utredning om den norske velferdsmodellens fremtid i forhold til innvandring. MiRA-Senteret ser på rapporten som et viktig bidrag i utforming av fremtidig innvandrings-  og integreringspolitikk i Norge men er samtidig bekymret for fremstillingen av innvandrerkvinner i rapporten og ser noen av de foreslåtte tiltakene som rettighetskrenkende.

 

I Velferds- og migrasjonsutvalgets utredning defineres velferdsmodellen i Norge som ”avhengig av høy yrkesdeltagelse og en relativ lik inntektsfordeling for å opprettholde et sjenerøst og universelt velferdstilbud”. Innvandring, i følge rapporten, kan bidra til det norske arbeidsmarkedet med kompetanse, arbeidskraft og nytenking, og kan derfor være en styrke for velferdsstaten. Motsatt er det hvis innvandrere ikke jobber; de blir et dobbelt tap for den norske staten med økende velferdsutgifter og reduserte skatteinntekter. Velferds- og migrasjonsutvalget mener derfor at aktiv integrering i arbeidslivet kan være redningen for velferdsstaten og foreslår som et tiltak at kontantstøtten blir byttet ut mot ytelser som deltakelse i arbeids- eller kvalifiseringstiltak.

MiRA-Senteret mener at rapporten setter fokus på mye viktig i problematikken rundt innvandring, arbeid og velferd. Aktiv integrering er nødvendig for å få innvandrere inn på jobbmarkedet. Samtidig ser MiRA-Senteret med stor bekymring på rapportens fremstilling av innvandrerkvinner. Viktige utfordringer relatert til innvandrerkvinner og arbeidsliv blir fremhevet, men få løsninger er funnet. De løsningene som blir foreslått er betingede og begrenser kvinnenes rettigheter.  For eksempel foreslås det at innvandrere må gjennomføre et obligatorisk norskkurs for å få overgangsstønad ved skilsmisse. Overgangsstønad er noe alle norske kvinner har rettighet til, og det er for oss bekymringsfullt og uforståelig at denne rettigheten skal betinges for innvandrerkvinner.

Vi er også bekymret for rapportens fremstilling av kontantstøtten som et lukrativt alternativ til arbeid. Vår erfaring tilsier at denne vinklingen er nedverdigende, det er heller mange innvandrerkvinner som ønsker jobb, men blir møtt med diskriminering på arbeidsmarkedet og blir nedvurdert for jobbintervjuer. I senere tid har vi også sett at mange kvinner som får praksisplass gjennom NAV ikke får fast ansettelse etter endt praksis.  MiRA-Senteret mener den beste løsningen er om kvinner som kommer til Norge som flyktninger eller gjennom familiegjenforening med en gang får norskopplæring og yrkesveiledning.   

Fakhra Salimi, leder av MiRA-Senteret, fremhever også forskjellsbehandlingen mellom innvandrere fra EØS land og innvandrere fra det rapporten kaller ”tredjelands” innvandrere. EØS borgere kan lettere få familiegjenforening og har flere rettigheter enn borgere fra tredjeland. Flyktninger og asylsøkere får derfor innskrenkete rettigheter kun på bakgrunn av deres opprinnelsesland. Skal norsk innvandringspolitikk utformes slik at tredjelands borgere blir tredjerangs borgere i Norge? undrer Fakhra Salimi.