For de aller fleste par vil det å gå gjennom en skilsmisse oppleves som en livskrise. Mange vil trenge støtte fra familie og venner til å håndtere utfordringer på både det emosjonelle og det praktiske planet. Likevel er det å skille seg et valg som kan være til det beste når konfliktnivået er høyt og samlivet er destruktivt. På MiRA-Senteret møter vi imidlertid mange kvinner som møter så store utfordringer i skilsmisseprosessen at man kan spørre seg om retten til skilsmisse er reell for disse kvinnene.

Det som kjennetegner disse kvinnene, er at det er mange overlappende faktorer som plasserer dem i en sårbar situasjon. De har innvandrerbakgrunn, lite nettverk og svake digitale ferdigheter. De fleste befinner seg utenfor arbeidslivet, både på grunn av helsemessige problemer, svake norskkunnskaper, og lite skolegang. Rasisme og kjønnsdiskriminering kan også være til hinder for å få innpass på arbeidsmarkedet. Dårlig økonomi og rasisme bidrar samtidig til at de kan møte store problemer med å finne bolig på det private leiemarkedet. De har gjerne lite kunnskap om egne rettigheter og hvordan de kan ta kontakt med aktuelle instanser i hjelpeapparatet. Selv om kvinnene bor lovlig og permanent i Norge, er det mange som mangler statsborgerskap eller permanent oppholdstillatelse. Når de oppsøker MiRA-Sentret for å be om bistand i skilsmisseprosessen, har problemene vart over lang tid og mange har blitt utsatt for vold og kontroll fra partner.

Kunnskap om rettigheter og støtteapparat avgjørende

I Norge har vi lover og støtteordninger som skal gjøre det mulig å få skilsmisse på tross av dårlig økonomi og manglende samarbeidsvilje fra partner. Selv om partneren din nekter å signere separasjonssøknaden vil du kunne få gjennomført en skilsmisse, og støtteordninger som overgangsstønad, sosialhjelp og bostøtte kan gjøre omstillingen til å klare seg som enslig forsørger lettere. Dette forutsetter imidlertid at man vet hvordan man går fram for å søke. Denne våren har vi på MiRA-Senteret arrangert en rekke rettighetsinformasjonsmøter om skilsmisseprosessen for å bidra til at flere får en reell mulighet til å velge skilsmisse. Vi har informert om hvordan man går fram for å søke om separasjon, snakket om forhåndsregler man bør ta dersom det er risiko for vold fra partner, om økonomiske støtteordninger for enslige forsørgere, og om hvordan skilsmisse kan påvirke oppholdstillatelsen. Vi har hatt besøk av en jurist som har informert om hvilke regler som gjelder ved deling av eiendeler og gjeld etter skilsmisse, og om forskjellen på offentlig og privat skifte. MiRA-Senteret har også individuelle rådgivningssamtaler med kvinner som står midt i en skilsmisseprosess og støtter kvinnene i deres sorg og frustrasjon. Samtidig bistår vi kvinnene i søknadsprosesser, informerer om hvordan man kan finne nødvendig dokumentasjon og hvordan man går fram om man for eksempel får avslag på stønad som enslig forsørger fordi ekspartner nekter å melde flytting til folkeregisteret.

Systemet skaper barrierer  

Men det er ikke alle utfordringer disse kvinnene står i som lar seg løse. Lovene og systemene vi har i Norge gjør at skilsmisseprosessen er langt vanskeligere for innvandrerkvinner enn andre kvinner med norsk statsborgerskap. Dersom man ikke har permanent oppholdstillatelse og har kommet til Norge gjennom familiegjenforening, kan man risikere å miste oppholdstillatelsen sin i Norge dersom man skiller seg. Inntektskravet og språkkravet som nå stilles for å innvilge permanent opphold, gjør at mange bor i Norge svært mange år uten å klare å oppfylle kravene til permanent opphold. Voldsutsatte kvinner kan søke om opphold på selvstendig grunnlag. Men det er ikke alle som er utsatt for vold, eller klarer å dokumentere at de har blitt utsatt for vold. Også disse kvinnen bør ha en reell mulighet til å skille seg.

Nyankomne innvandrerkvinner får heller ikke stønad som enslige forsørgere før de har bodd 5 år i Norge (dvs. støtteordninger som overgangsstønad og stønad til barnetilsyn). De har heller ikke rett til arbeidsavklaringspenger, uføretrygd eller kontantstøtte, og må følgelig klare seg med kun sosialhjelp om de er arbeidsledige eller uføre.

Systemiske hull

For enkelte muslimske kvinner kan det være avgjørende å få en religiøs skilsmisse i tillegg til den sivilrettslige, da de opplever at de ikke blir akseptert som fraskilt i egne miljøer dersom de ikke har fått en religiøs skilsmisse. Selv om en del imamer i dag har uttrykt at de anerkjenner at også en sivilrettslig skilsmisse innebærer oppløsning av den religiøse ekteskapsinngåelsen, gjelder ikke dette alle. Dette kan skape problemer for fraskilte kvinner, både dersom de vil gifte seg på nytt i moskeen, samt hvis de vil dra på besøk til eget hjemland. Der vil de fortsatt bli ansett som gift med ekspartneren.

Flere av kvinnene som har kommet til rådgivning på MiRA-Senteret har også opplevd å bli fratatt sine barn av ekspartner. De forteller om at eksmannen deres har tatt med barnet deres til hjemlandet, og nekter kvinnen å få informasjon om hvor de befinner seg. Har ikke barna norsk statsborgerskap, er det lite hjelp disse kvinnene kan få for å hente hjem barnet sitt. De er henvist til å ta saken gjennom rettssystemet i landet barnet befinner seg – noe som kan være svært vanskelig dersom man er flyktning, eller kommer fra et land der kvinners rettigheter er begrenset.

Barrierer øker risiko for vold i nære relasjoner

De mange barrierene som vanskeliggjør skilsmisse for innvandrerkvinner, kan som nevnt bidra til at kvinnene forblir i destruktive forhold i lang tid. Noen forblir i forhold selv om de utsettes for vold. Dette kan igjen føre til at barn utsettes for vold, eller blir vitne til vold mellom foreldrene. Foreldre som ikke klarer å beskytte egne barn fra å bli utsatt for vold, kan risikere å bli fratatt omsorgen for egne barn av barnevernet. Trusselen noen av kvinnene får fra partneren sin, om at barnevernet vil ta fra dem barnet hvis de tar ut skilsmisse, kan følgelig bli en realitet for noen. Dette kan igjen avskrekke andre voldsutsatte kvinner fra å ta kontakt med hjelpeapparat og ta ut skilsmisse.

Helhetlig forebyggingsarbeid

For å forebygge vold mot kvinner, mener MiRA-Senteret at det er avgjørende å jobbe på mange plan samtidig. Man må jobbe for å bedre systemene i Norge for å forhindre at innvandrerkvinner er dårligere beskyttet mot vold i nære relasjoner enn andre, og man må jobbe for at det blir færre hull i systemet som truer minoritetskvinners mulighet til å få realisert sine rettigheter. For å få gjennomslag for dette er det viktig at kunnskapen om realiteten disse kvinnene befinner seg i, gjøres kjent. Flere må få innsikt i både hvor sårbar man blir av å leve under de økonomiske rammebetingelsene mange av disse kvinnene gjør, og hvordan utlendingslovgivning og digitalisering av tjenester kan ramme innvandrerkvinners reelle mulighet til å skille seg.