15. juni publiserte Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) en rapport der de tok utgangspunkt i tragedien i Tromsø der en ung mor og to av hennes tre barn døde av drukning i desember 2019. Etterforskningen av ulykken konkluderte med at kvinnen selv sto bak drukningen av seg selv og de to barna. Kvinnen hadde kommet til Norge gjennom familiegjenforening to år tidligere. Ukom ønsket å undersøke om mottaksapparatet for personer som kommer til Norge på familiegjenforening er godt nok tilpasset situasjonen til nyankomne innvandrere og flyktninger, og om helse- og omsorgstilbudet til denne gruppen bør styrkes for å forebygge utenforskap, psykisk uhelse og at liknende tragedier skal skje igjen.

I prosessen med å undersøke hvordan mottaksapparat og tilbudet til flykninger og innvandrere fungerer i dag, tok Ukom kontakt med ulike deler av hjelpeapparatet og med organisasjoner som jobber med innvandrere og flyktninger. En av disse organisasjonene var MiRA-Senteret. Funnene Ukom presenterte under møtet, og som også framkommer av rapporten, stemmer godt med MiRA-Senterets erfaringer.

Krav til nyankomne – ikke tilpasset kvinners sårbare situasjon

Som Ukom peker på i sin rapport, og som også MiRA-Senteret har påpekt ved en rekke anledninger, er kravene som stilles til nyankomne flyktninger og innvandrere i for liten grad tilpasset situasjonen til mange innvandrerkvinner med store omsorgsoppgaver og traumatiske erfaringer i bagasjen. Ukom trekker blant annet fram at det er problematisk at rammene i introduksjonsprogrammet er så rigide. Introduksjonsprogrammet er på full tid, og det er ikke mulighet til å ta programmet på deltid. Det er også svært strenge fraværsregler, og lite rom for fleksibilitet.

Kvinnen som druknet i Tromsø, var i likhet med mange andre som går på introduksjonsprogrammet, småbarnsmor. Hun måtte få levert to barn i ulike barnehager med buss hver morgen før introduksjonsprogrammet starter opp. Stram økonomi gjorde at mannen måtte ta kveldsjobb, og kvinnen var dermed mye alene med de tre barna. Det å kombinere småbarnsliv med fulltidsarbeid eller skole er utfordrende for alle. Hvis man er kvinne som nylig har kommet til Norge vil det å finne seg til rette og sette seg inn i normer og regler i et nytt land i seg selv være overveldende. Hvis man i tillegg bærer på traumatiske erfaringer fra flukten eller fra sitt hjemland og ikke vet hvor man kan henvende seg for å få hjelp – er det ikke vanskelig å se for seg at situasjonen kan bli overveldende. Ukom foreslår derfor blant annet at det må stilles krav om at personer med helsefaglig kompetanse jobber i introduksjonsprogrammenene og at det legges mer vekt på programdeltagernes psykososiale behov framfor det sterke fokuset på språk og samfunnskunnskap man har i dag. De foreslår også at det bør være mulig med tilpassede og fleksible deltidsløp i situasjoner der det er gunstig.

Ukom påpeker også at helse- og omsorgstjenesten må fokusere mer på tillitsbygging, samt at kunnskapen om utlendingslovgivning er for dårlig kjent i hjelpeapparatet. De etterlyser også et bedre system for å informere kommuner når flyktninger som får opphold gjennom familiegjenforening skal bosette seg i kommunen, slik at hjelpeapparatet kan oppsøke de nyankomne innvandrerne og tilby sine tjenester, framfor å overlate til personene selv å finne fram til riktig hjelpeinstans.

MiRA-Senteret håper Ukoms rapport blir lyttet til og at de verdifulle lærdommene fører med seg konkrete tiltak for å forbedre situasjonen til nyankomne innvandrere- og flyktningkvinner.