Intervju med Susan Rakhsh av Anne Brude

Susan Rakhsh gir umiddelbart inntrykk av en dypere forståelse for situasjonen til de innvandrer- og flyktningkvinner og -jenter som er i kontakt med MiRA-Senteret.

Hun sier: "Det er fordi jeg selv er flyktning, jeg kom til Norge i 1979, da jeg måtte flykte fra hjemlandet mitt fordi jeg var politisk aktiv". Etter revolusjonen i Iran ble en mengde studenter og andre aktivister forfulgt og utsatt for trusler, og mange så ikke noe annet valg enn å flykte fra landet. Susan forteller at det å komme til Norge som asylsøker ikke var en udelt positiv opplevelse. "Jeg var trygg fra forfølgelsen, men det var vanskelig å finne seg til rette i et land som ikke kjente min situasjon". Susan har siden da engasjert seg for innvandrer- og flyktningkvinners rettigheter og muligheter i Norge. De siste fem årene har hun arbeidet som veileder for minoritetskvinner som søker råd hos MiRA-Senteret.

"Kvinnene og jentene som kontakter MiRA-Senteret trenger råd på en rekke forskjellige områder", forteller Susan. "Mange søker kunnskap om hvilke rettigheter de har, for eksempel til norskopplæring. Vi møter også kvinner som har problemer med å finne frem i det offentlige systemet, og som trenger informasjon om de ulike statlige etatene." I følge Susan sliter mange kvinner med å finne noen som forstår deres situasjon. "Vi må huske at mange innvandrer- og flyktningkvinner kommer fra land som har en helt annen samfunnsstruktur enn Norge. Det kan være vanskelig å orientere seg på bolig- og arbeidsmarkedet eller i forhold til barnehage- eller skolesituasjon. Mange kvinner opplever kommunikasjonsproblemer, både i forhold til sine egne barn som lett lærer seg norsk, og til samfunnet for øvrig." Susan forteller at mange kvinner etterlyser en norskopplæring som tar hensyn til at de er mødre med små barn. "Hvordan kan jeg gå på skole for å lære norsk hvis jeg ikke har noen til å passe barna?" er et av de spørsmålene hun ofte får. Tilrettelagt norskopplæring er et av integreringstiltakene MiRA-Senteret har arbeidet med i mange år. I en periode tilbød senteret norskkurs for enslige mødre, men da bevilgningene uteble måtte kursvirksomheten opphøre.

Susan har blant annet sosiologi fra før, og holder nå på med sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. "Jeg tar en utdannelse som gjør at jeg kan jobbe med det jeg synes er mest interessant", forteller Susan, "nemlig å jobbe med menneskerettighetsspørsmål". Hun er glad for at hun på MiRA-Senteret kan arbeide nært med enkeltkvinner. Susan sier at mange av kvinnene uttrykker lettelse bare ved å kunne fortelle om sin situasjon til noen som forstår dem.

"På grunn av manglende rettigheter og muligheter er det mange som føler at de ikke kommer noen vei med livet sitt", sier Susan. "Allikevel hjelper det dem bare å vite at de ikke er alene, at det finnes andre som har det på samme måten", " fortsetter hun. MiRA-Senteret har et stort nettverk av innvandrer- og flyktningkvinner som møtes gjennom ulike aktiviteter, blant annet et årlig nettverksseminar hvor kontakter knyttes.

MiRA-Senteret har blant annet gjennom samtaler med kvinnene som kommer for råd og veiledning fått bred kjennskap til hvordan kvinner og jenter med minoritetsbakgrunn opplever Norge. Denne kunnskapen har bidratt til MiRA-Senterets unike kompetanse om minoritetskvinners situasjon i Norge. Susan kan fortelle at hun stadig får spørsmål fra for eksempel offentlige institusjoner om områder av betydning for minoritetskvinner. "Jeg snakker med ulike krisesentre flere ganger i uken", sier Susan. "De møter minoritetskvinner i spesielle situasjoner, og de ansatte på krisesentrene føler seg ofte maktesløse fordi de ikke kjenner til de forholdene som påvirker livene til innvandrerkvinnene i Norge."

Vi nærmer oss MiRA-Senterets hjertesak, kampen for selvstendig juridisk status for innvandrer- og flyktningkvinner. Susan er ivrig når hun snakker om hvordan MiRA-Senteret i over tyve år har kjempet for at innvandrer- og flyktningkvinner skal behandles som selvstendige individer ved ankomsten til Norge, og ikke bare som et vedheng til ektemannen. "Flyktningkvinner som kommer til Norge sammen med ektemannen vurderes utfra mannens situasjon", forteller Susan. "Det er helt utrolig hvordan myndighetene for eksempel ikke tar hensyn til om kvinnen selv har vært politisk aktiv eller av andre grunner har måttet flykte fra hjemlandet. Hvis hun kommer sammen med ektemannen blir hun vurdert i forhold til ham!" Susan understreker hvor urettferdig hun synes dette er ved å slå ut med armene. Hun fortsetter: "Innvandrerkvinner som kommer hit på familiegjenforening må være gift i tre år før de kan få selvstendig oppholdstillatelse! Dessverre ser vi på MiRA-Senteret altfor mange kvinner som befinner seg i en uutholdelig situasjon". Susan forteller om kvinner som blir mishandlet fysisk eller psykisk av ektemannen, men som er så redde for å bli sendt ut av landet at de ikke tør å bryte ut av samlivet. "Tenk deg å måtte holde ut et slikt helvete fordi det er det minste av to onder", Susan er rasende nå, "kvinnene risikerer å bli sendt hjem til land med islamsk lovgivning som skilte kvinner, derfor er de nødt til å bli hos mannen som mishandler dem!" Susan forteller at Justisdepartementet i fjor kom med nye retningslinjer til UDI slik at de skulle bli lettere å fravike treårsregelen i tilfeller hvor kvinnene opplever overgrep og mishandling. "Én eneste gang har jeg sett at UDI har innvilget oppholdstillatelse for en kvinne som ble mishandlet i samlivet", sier hun. "Det er ikke nok! Alle har rett til et liv uten frykt, også innvandrer- og flyktningkvinner", er Susans forklaring på hvorfor hun aldri vil gi opp kampen for selvstendig juridisk status for innvandrer- og flyktningkvinner i Norge.

Vi forsetter med å snakke om unge jenters situasjon, som MiRA-Senteret også jobber aktivt med. Susan forteller at hun ofte gir råd til unge jenter som er i konflikt med familien. "Jentene lurer på hvordan de skal ta opp spørsmål med foreldrene eller hva de har rett til å bestemme selv. Jeg hjelper dem med å sortere tankene og til å ta en avgjørelse de føler seg vel med", sier Susan. Hun forteller ivrig hvor viktig hun mener det er at jentene selv får bestemme sin egen fremtid. En del av jentene er bekymret for at de skal måtte velge å bryte med familien for å slippe tvangsekteskap. "Det har vært så mye unyansert om tvangsekteskap i media den siste tiden at jentene er unødvendig redde", mener Susan. "Det er dessverre noen som er i reell fare hvis de nekter å gifte seg med den foreldrene ønsker, men de fleste opplever heldigvis ikke det", sier hun. Susan mener at noe av det viktigste hun gjør er å informere jentene om deres rettigheter, slik at de igjen kan diskutere spørsmålene videre med venner og familie. "Tvangsekteskap er forbudt ved lov i Norge fordi det innebærer overgrep på en persons integritet og retten til selv å velge", sier hun. "Hvis vi kan få hevet debatten til et saklig nivå blir det lettere å avdekke overgrep og mishandling, og samtidig kan vi forandre de holdninger som står i veien for menneskers frie tanker og holdninger", fortsetter Susan.

Informasjon og bevisstgjøring er de beste midlene for å oppnå målet om integrering, mener Susan. Hun sier: "Jeg skulle gjerne ha jobbet her oftere, men senteret har ikke midler til å ansette noen på full tid for informasjons- og veiledningsarbeid. Jeg ser jo at behovet eksisterer, jeg har en mengde telefoner fra ulike offentlige institusjoner og organisasjoner og enkeltpersoner hver uke. Jeg har også en full avtalebok, og det er vondt å ikke kunne gi hver enkelt den tiden de har behov for", sier Susan med et sukk. "I de frivillige organisasjonene gjørs det utrolig mye viktig arbeid som bidrar til en bedre hverdag for mennesker over hele landet." MiRA-Senterets veileder avslutter med å si at hun skulle ønske at kvinners situasjon ble høyere verdsatt og grundigere diskutert. Det støtter vi henne i!