Av Everlyn Nicodemus (oversatt av Anne Brude)

Blikk kan undertrykke. Det kan utslette. Det kan være et overgrep og en voldtekt. Vi vet det alle sammen, ikke minst vi kvinner. Ikke minst vi kvinner fra de land som har vært, og i mange tilfeller fortsatt er, undertrykket. Det engelske språket har et ord som blant annet betyr nettopp et blikk som undertrykker – the gaze.

Feminister har brukt dette begrepet for å beskrive den mannlige undertrykkelsens stille, men talende, redskap for å mobbe og vise kvinner hvor underlegne de er. De som har skrevet om kolonialismens undertrykkelse har brukt ordet gaze når de har snakket om det imperialistiske blikket. Den fullstendige okseskinnspisken.Det merkelige med synet, med blikket, er at det tilhører våre mest intensive handlinger, men det etterlater ingen direkte spor. Blikket etterlater ingen tekst, bygger ingen hus. Med hjelp av apparater og pensler kan vi vise det i fotografier og malerier, på film og på TV. Vi lever i dag mye gjennom synets tekniske forlengelse; gjennom bilder. Med det opprinnelige, blikket som handling, som tiltale, som smiger, som tvang, det forblir personlig og usynlig i etterkant. Det er ikke en del av historien. Det hører til det skjulte i historien, som ofte utøver en enorm makt over oss mennesker.

Disse tanker er foranlediget av en bok som nylig ble utgitt i Paris. I den bidrar mer enn 50 historikere fra ulike deler av verden med å skrive et hittil usynlig kapittel av verdens historie. Det handler om utstillinger i Europa og USA av mennesker fra andre verdensdeler og kulturer – i dyrehager og på verdensutstillinger. Menneskene ble ofte vist frem som dyr. Dette pågikk langt inn på 1900-tallet, også i Norge.

Ettertiden har med rette sett på dette som et skammens kapittel. Det har derfor blitt nesten helt fortiet og usynliggjort. Men hvorfor skammet ikke datidens samfunn seg over denne utstillingen? For den tidens europeere og nord-amerikanere var denne håndteringen av mennesker en del av deres gjennomgripende tro på Vitenskapen og Utviklingen. Menneskeutstillingene ble legitimert av vitenskapsmenn, antropologer og raseteoretikere, som benyttet seg av sjansen til å studere fremmede folkeslag, og til å måle og klassifisere de menneskelige utstillingsobjektene. Ingen kom vel på tanken om å sette spørsmål ved Utviklingen!
Millioner av hvite mennesker besøkte disse utstillingene. Etter å ha lest boka, som løselig oversatt heter Menneskelige dyrehager, fra Venus Hottentott til reality-shows, lurer jeg på hvem som egentlig ble utsatt for den største løgnen. Var det de ydmykede menneskene fra fremmede land som ble stengt inne bak gitter i zoologiske hager, og som ble beordret til å spille roller som primitive villdyr, slik det hvite publikumet forventet? Eller var det den sensasjonslystne skaren av hvite, som sikkert var uvitende om hvilke interesser som lå bak forsøket på å dressere blikkene deres, interesser som ville forme det ved å la dem beskue De andre på de samme steder der de vanligvis kunne se innestengte, ville dyr?

Det fantes en slik dominerende interesse hos de sabelskramlende herrene som i denne perioden bragte sine europeiske nasjoner ut i den koloniale erobringens galskap. Hadde de folket med seg? Det var livsviktig for dem å trene opp undersåttene i dette fordomsfulle gaze, øve dem i å se på de underkuede menneskene i koloniene som laverestående vesener. Slik kunne de læres opp til å se på kolonialismen som en ærverdig handling for å sivilisere villmennene.

Det vi så her i Vesten var en enorm øvelse. Det var ikke soldater som var på øvelse, men familier; kvinner, menn, barn. De ble ikke beordret til menneskeutstillingene, det behøvdes ikke. De ble lokket til den uimotståelige oppvisningen av den tidens kyniske massemedier, den zoologiske underholdningsindustrien. Det skjedde naturligvis at myndighetene noen steder organiserte skoleturneer rundt omkring i landet. De unge sinnene måtte jo formes så tidlig som mulig.

Og hva gikk øvelsen ut på? Ikke å skyte, men å bruke blikket som våpen. Å lære seg å skille mellom «dem» og «oss», og merke seg avstanden. De der, på den andre siden av gitteret, bak barrikaden, de kan jo ikke være mennesker som oss! Øvelsen gikk ut på å se på seg selv som den overlegne og den mest høytstående. Det handlet om å utdanne selvbevisste, hvite europeere med et blikk som ser ned på resten av verdens mennesker.

Overdriver jeg? Menneskezooen i sin skammelige, gamle form må vel være borte for godt? Boka Menneskelige dyrehager antyder at det dresserte blikket fortsatt lever som en del av en vestlig kulturarv (kultur?), som vi knapt er bevisst, verken de hvite eller vi såkalte Andre. Men fra denne arven henter det vi kaller rasefrykt og rasisme stadig sin næring. Det er som om den usynlige historien utøver sin makt.

Utstillingene av de svarte menneskene begynte blant annet med at en kvinne som het Saartjie Baartman på begynnelsen av 1800-tallet ble fraktet fra Sør-Afrika til London for å studeres av antropologer. Det var første gang de der hjemme fikk anledning til å studere et levende objekt, og undersøke denne fremmede verden som så langt kun var beskrevet gjennom opptegnelser fra oppdagelsesreisende. Saartjie har for ettertiden blitt kjent som Den vakre hottentotten eller Venus Hottentott.

Hun kom fra Kapp-kolonien, fra khoi khoi-folket. Samtidens avistegninger fremstiller henne som en velvokst, vakker kvinne, som var gitt en fra naturens side eksepsjonelt voluminøs bakdel. Det var den som skapte sensasjon. Vitenskapsmennene avgjorde straks at hun måtte betraktes som en typisk representant for sin rase (alt handlet jo den gang om «rase»), og at hun dermed utgjorde et medisinsk bevis for at afrikanere er annerledes.

Hvor mye vi skal stole på tegnernes sannhetsoppfatning må være et åpent spørsmål. Det er interessant å se hvordan han fremhever og karikerer blikkene, den skamløse voyeurismen hos de hvite som står rundt Saartjie. Det er neppe hentet ut av intet. Vi ser her en karikatur av hvite menneskers gaze. Saartjie ble raskt sendt videre til Paris, der nyfikne franske vitenskapsmenn tok over. Hun døde kort tid etter. Etter å ha gjort en avstøpning av kroppen hennes til «vitenskapelig bruk», dissekerte man henne foran et publikum. Verken i livet eller i døden respekterte Europa hennes menneskelige integritet.

Også i USA begynte det hele med en utstilt kvinne, Joice Heth. Mannen som skulle bli den internasjonale foregangsmannen innen zoologisk showbusiness, P.T. Barnum, og som senere skulle bygge American Museum midt på Manhattan i New York City, kjøpte henne av en annen sirkusdirektør. Han turnerte rundt i de nordvestlige statene i USA i syv måneder, og viste henne frem på kroer, i vertshus, på museer og i store haller. Helt til hun døde.

Joice var en sammenskrumpet, gammel afrikansk-amerikansk dame, bare skinn og bein, med en vekt på tjue kilo. Det som gjorde henne til en publikumssensasjon var at hun hevdet at hun hadde en usedvanlig høy alder, og at hun hadde vært selve George Washingtons amme. Hvis alderen hun oppga var fysisk mulig var det utrolig. Hvis ikke, var det uansett en strålende historie. Publikum elsket å høre henne fortelle om hvordan hun passet på «lille George». Joice beholdt mer av sin integritet enn Saartjie. Hun hadde sin myte og sin fortellerglede. Men hun endte på samme måte som Saartjie, obdusert foran et publikum. Barnum leide The City Saloon i New York City for anledningen.

Det er av vesentlig betydning at de første ofrene i menneskeutstillingens historie som vi kjenner til er nettopp kvinner, de mest sårbare. Også på slutten av 1800-tallet, da virksomheten var et enormt underholdningsapparat som turnerte og paraderte rundt om i Europa og USA med store og små grupper, spilte kvinnene en viktig rolle, selv om blikkfanget på plakatene som oftest var ville, mannlige krigere.

Publikums holdning var sammensatt. I blikkene fantes også begjær og erotisk fasinasjon. Dette var en tid hvor synet på kroppen gjennomgikk en forandring i det raskt moderniserende, vestlige samfunnet. Det foregikk mange slags dressurer. Tabuer ble innført, klesdrakt og oppførsel ble reglementert. På den ene siden skulle de hvite zoo-besøkende gjennom å betrakte de halvnakne, dansende og obskøne ville, få sin egen siviliserte identitet bekreftet, og lære seg å oppføre seg som disiplinerte hvite samfunnsborgere. På den andre siden fantes det en nostalgisk fasinasjon ovenfor en kroppslig frihet som de selv hadde mistet. Slik ble begjær og åpenlys forakt blandet i følelser som sannsynligvis var ekstremt opphissende, og som bidro til å øke menneskehandlernes inntekter. Midt i det hele ble det parallelt utviklet en fullstendig følelseskulde. En journalist beskriver hvordan publikum lo og pekte på en syk afrikansk kvinne som hutret og skalv i kulden.

Det perverterte erotiske begjæret som utstillingene spilte på, rettet seg naturligvis spesielt mot de utstilte kvinnene. Begjæret ble bakgrunnen for romantisk journalisme. Det handlet i hovedsak om en tett atmosfære av lyst og fantasi. Vi kan ikke tro annet enn at dette også bidro til dressuren av blikket, at det formet et spesielt, pornografisk syn på den eksotiske Andre. Skal vi tro bokas teori om at det dresserte blikket fortsatt lever i vår tid, så er kanskje enhver ikke-europeisk kvinne som utsettes for blikket som bærer denne arven videre ikke noe annet enn et dyr i bur.

Mennene som organiserte menneskeutstillingene visste hva som tiltrakk publikum. De nølte ikke med å fremstille de utstilte som grusomme og blodtørstige ville, som hodejegere og kannibaler. De benyttet seg av løgner som helt manglet rot i virkeligheten. Hele iscenesettelsen bidro til å gi et sterkest mulig inntrykk av primitivitet, måten man kledde opp de utstilte i eksotiske skinn, halvnakne, med kulisser i bakgrunnen, og måten man ga dem rått kjøtt og rå fisk, som om de var dyr. Det hendte også at såkalte buskmenn ble plassert sammen med bavianer for å illustrere raseteoretikernes fantasier om at de hadde en link til apene. Alt dette hindret ikke zoodirektørene i å forsikre publikum om at det de så var ekte kopier av virkeligheten der ute. Kopier var det kanskje. Men i så fall kopier av de utrolige fantasibildene i de hvites egne tanker.

Denne spektakulære svindelen ble tonet ned etter første verdenskrig. En av årsakene var at flere europeere oppdaget under krigen at sønnene av nettopp disse menneskene som man hadde kikket på og spottet, hadde tatt del i veldisiplinerte kolonitropper som kjempet og døde for dem. En annen grunn var at kolonimaktene innså at de måtte vise til et slags fremskritt hvis folk skulle tro på deres påståtte siviliseringsprosjekt. De dro i trådene for å endre hovedfokuset på utstillingene. Menneskene fra koloniene skulle fortsatt vises frem som laverestående, men nå også som tilpasningsdyktige, med utviklingsmuligheter. Igjen handlet det om kopier av bilder i de hvites tanker, nå hos kolonibyråkratene.
Et forbløffende kulturelt fenomen kommer til syne i alt dette. Som en motbevegelse oppsto det på tyvetallet i Europas metropoler en hektisk dyrkning av alt som hadde med Afrika og de svarte å gjøre. Afrikanske masker og statuer ble trendy, og moderne kunstnere etterlignet og ble inspirert av det pariserne kalte l’art nègre. Jazz fra USA var på mote, og negerballetter vakte jubel. Moderne musikere, dansere og kunstnere skapte en trend der hele underholdningslivet gikk i de svartes retning.
Dette kulturelle fenomenet kan begrunnes ut fra en mer kritisk synsvinkel enn hva som er naturlig, blant annet fordi den på sikt ikke ga noen reell forandring i Vestens holdning til Afrika. Kanskje skal vi helt enkelt se det som et midlertidig utbrudd av kollektiv traume der menneskeutstillingene er en del av et stort bakgrunnsteppe. Dyrkelsen av de svartes kunst kan ha vært en slags opp-og-ned og inn-og-ut-vendt rasisme som ga seg utslag i en forvirrende negrofili, en «negerkjærlighet». Den hørte hjemme kun hos overklassen og kultureliten, mens de såkalte «vanlige menneskene» fortsatte som før med rasefordommer og dresserte blikk.

I denne malstrømmen dukket den afrikansk-amerikanske danseren Josephine Baker opp. Hun la Europa for sine føtter. Hun har kommet til å personifisere epoken. I sin tid tror jeg hun gjennomskuet den. Hun synes å ha hatt et intuitivt blikk for de sammensatte følelsene, og ofte tvilsomme motivene hos publikum og menneskene rundt henne. Hun spilte på følelser, og hadde blant annet kjærlighetsforhold til flere av datidens kulturpersonligheter. De tror jeg nettopp har klatret ned fra et tre, virket det som om hun tenkte. De ser på meg som et dyr. Da skal de få et dyr!

I sin utfordrende dans meislet hun ut de hvites fordommer og stereotypier om det svarte mennesket til det ekstreme, og kastet det i ansiktet på publikum. De kunne ikke annet enn å applaudere og juble. På en måte tok hun hevn over den tidligere fornedringen av de utstilte Andre. Hun var på scenen. Men det var publikum selv som hun gjennom sin kunst stilte opp mot veggen.

Jeg overdriver kanskje. Men jeg har i blant, når jeg har gått i clinch med den hvite verdens rasisme, tenkt på Josephine Baker som en kampfelle og en motstandskvinne. Hun var ikke kunnskapsløs. Det var ikke for ingenting at hun gjorde en viktig innsats i den franske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig.

Veien til en verden med likhet, fri for rasisme, er lang. I dag ser den lengre ut enn den gjorde i går, og mye arbeid gjenstår. En mengde tålmodig opplysningsarbeid gjenstår. I det arbeidet kan den kunnskapen som Menneskelige dyrehager har løftet frem fra glemselen være til nytte. Boka kan vise oss hvordan en fortrengt historie utøver sin makt over folks sinn. Om ikke annet gir den oss uomtvistelige argumenter for hva rasisme kan bestå av, nemlig å sette mennesker i bur.

Kilde: Nicolas Bancel, Pascal Blanchard m. fl.:
Zoos humains – de la vénus hottentote aux reality shows
Editions la découverte, Paris 2002