Av Marie Seland

Vi må både gi og ta
Muslimske kvinner er forskjellige, akkurat som alle andre. Nordmenns snevre forestillinger om hva det vil si å være muslimsk kvinne lever imidlertid i beste velgående. Zahra Ali Osman kan ved første øyekast virke som en av dem, først og fremst fordi hun bærer det tradisjonelle sjalet. Selv føler Zahra seg verken undertrykt eller annerledes.

– Jeg føler meg ikke annerledes, iallefall ikke på en negativ måte. De tingene som skiller meg fra norske kvinner, at jeg er svart, ikke bruker bukser eller at jeg bærer sjal, er positive for meg. Jeg føler meg kanskje annerledes på en positiv måte.

Det har imidlertid tatt tid å bli fortrolig med det norske samfunnet. Da Zahra kom til Norge for første gang i 1981, likte hun seg ikke her. Hjemlengselen gjorde at hun reiste tilbake, og to ganger tilbragte hun over ett år i hjemlandet Somalia. Da hun kom til Norge etter sitt andre langvarige opphold i Somalia i mai 1988, hadde hun bestemt seg: Det var på tide å flytte tilbake til hjemlandet igjen.
– I Somalia hadde jeg fått bygd et hus, og jeg drog kun tilbake til Norge for å ordne en del ting. To uker etter at jeg kom tilbake brøt det ut borgerkrig i Nord-Somalia. Jeg fikk flere brev og telefoner fra slektninger og venner som fortalte at det var svært utrygt i landet. Noen ble drept, andre ble torturert, og folk var redde. Jeg utsatte derfor reisen for se hvordan ting utviklet seg. I januar 1991 spredte borgerkrigen seg til Sør-Somalia hvor jeg kommer fra. Det var en vanskelig og tung tid, og det gikk fire måneder før jeg hørte noe fra familien min igjen. På grunn av situasjonen i Somalia har jeg og familien min blitt tvunget til å bli her i Norge. Men jeg klager ikke. Ut fra den situasjonen som har vært, føler jeg meg heldig som bor i et trygt land. Jeg og mannen min bestemte oss for at det var på tide å slå rot, og siden da har Norge vært mitt hjemland.

MiRA-magasinet: Hvordan er det å være muslimsk, somalisk kvinne i Norge?

– Etter terrorhandlingen i USA har det ikke vært lett å være muslim. Jeg har fulgt med på nyheter både i aviser, på TV og på internett, og jeg har lest om moskeer som har mottatt bombetrusler, arabere som har blitt stående igjen på flyplassen fordi medpassasjerene ikke vil ta samme fly som dem og om muslimske kvinner som er blitt trakassert. Jeg tar sterk avstand fra handlinger som fører til at uskyldige mennesker vil lide, uansett om det er i USA eller Afghanistan. Hendelsene oppleves som en stressfaktor som akkumulerer etter hvert som jeg hører om nye angrep på muslimer verden over. Jeg føler meg derfor utrygg, og alt føles ustabilt. Du vet ikke hva som skjer de neste dagene eller månedene. Du vet ikke om du kommer trygt til jobb eller om noe vil skje med deg eller barna dine. Før det som skjedde i USA var det helt OK. Jeg har aldri følt meg diskriminert, trakassert eller uønsket av nordmenn. Noen ganger har jeg følelsen av at nordmenn ser meg litt an, kanskje fordi jeg har sjal. Men som regel har det vært helt fint.

MiRA-magasinet: Har du noen forståelse for at enkelte oppfatter sjalet som et symbol på kvinneundertrykkelse?

– Nei, absolutt ikke. For meg representerer sjalet det stikk motsatte. Jeg har aldri opplevd at noen bruker sjal fordi de må eller fordi de føler seg undertrykt. Muslimske kvinner føler det trygt å bruke sjal. I somalisk kultur regnes man som moden til å praktisere religion når man er 15 år. Da må du vise at du er en voksen muslim. Da jeg kom til Norge brukte jeg ikke sjal, men nå er jeg stolt over å gjøre det. Det har symbolsk betydning for meg: for det første viser det at jeg er en voksen kvinne. For det andre viser det at jeg er muslim. Det gir meg en status å bruke sjal – status og stolthet. "Sjalet skal jeg bære med meg i grava", ler Zahra.

MiRA-magasinet: Jeg vet du er utdannet agronom fra et universitet i Somalia og i dag ansatt ved Flyktningekontoret i Oslo kommune. Kan du si litt om hvordan arbeidskarrieren din har vært her i Norge?

– Alle mine tre barn ble født i Norge, og jeg var derfor hjemmeværende de første årene jeg var her. Samtidig tok jeg en del norskkurs i regi av Aetat. I 1988 leverte jeg eksamenspapirene mine til Internasjonal avdeling ved Universitetet, og min femårige agronomutdanning ble godkjent som en cand.mag-grad. Jeg søkte en del faglig relevante jobber, men skjønte at det var vanskelig å få jobb innen mitt felt. To ganger har jeg hatt praksisplass i regi av Aetat ved norske arbeidsplasser, men begge gangene måtte jeg slutte da avtaletida gikk ut. De kunne ikke gi meg fast jobb på grunn av stramme budsjetter.

– Ved en tilfeldighet fikk jeg vite om Flyktningekontoret og at de trengte folk her. Jeg fikk jobb som støttekontakt og seinere som miljøarbeider. I dag arbeider jeg i begge de to avdelingene ved Flyktningekontoret. I mottaksavdelingen er jeg både miljøarbeider og en slags kulturrådgiver. Jeg arbeider med saksbehandling, men er aller gladest i å arbeide som familiekontakt. Jeg føler jeg kan bidra mye i dette arbeidet, først og fremst i kontakten med de voksne. Jeg fungerer som et bindeledd og som en brobygger mellom familiene og konsulentene. Ved Senter for opplæring og ferdighetstrening (SOFT) er jeg leksehjelper og miljøarbeider. Også der er jeg et bindeledd. Det er ikke alltid like lett å overbevise de foresatte om hvor viktig leksehjelpen er. Jeg bruker mye tid og krefter på å forklare de foresatte hvor viktig dette tilbudet er for barna. Jeg føler at min rolle er svært viktig, og for meg føles det meningsfylt å hjelpe noen som trenger det. Jeg får samtidig arbeidet med mennesker. Det er litt annerledes enn å arbeide med jord, ler agronomen Zahra.

– Nå er jeg mer sosialarbeider enn agronom. Jeg har på en måte omskolert meg. Det er selvfølgelig synd at jeg ikke får brukt utdannelsen min, men samtidig føler jeg meg sterk når jeg arbeider med mennesker som jeg vet trenger det. Jeg har fått mer selvtillit etter at jeg begynte å arbeide ved Flyktningekontoret. I tunge stunder, når jeg er deprimert og spør meg hvorfor jeg er her i Norge og ikke i Somalia, hjelper det å tenke på jobben min.

MiRA-Magasinet: Ser du deg selv som en rollemodell?

Jeg tror jeg er en rollemodell først og fremst for foresatte til ungdommene ved SOFT, særlig kvinnene. De ser meg som en rollemodell, men det viktigste for dem er nok likevel at de føler det trygt at en voksen somalisk dame er ansatt ved Flyktningekontoret. Jeg fungerer på mange måter som en mor som kan passe på barna, se litt an hvordan de har det og samtidig gi tilbakemeldinger til de foresatte. Jentene her ser kanskje også på meg som en rollemodell. Særlig er de store jentene opptatt av hvor lenge jeg har jobbet her, hvordan jeg har det på jobb og hva jeg tror om fremtiden, også for dem og deres utdannelse. For mange av dem er det godt å kunne forholde seg til en voksen kvinne. De kan dele tanker og drømmer med meg. Kanskje de også tenker at jeg er en voksen somalisk kvinne som har klart å få meg god utdannelse og god jobb, og at de dermed tenker at de selv kan få den muligheten etter hvert. Det er ikke mange norsk-somaliske kvinner som arbeider utenfor hjemmet. Jeg synes likevel det virker som om flere er interessert i å få seg en jobb nå enn for bare få år siden. Flere er opptatt av å være selvstendige. Jeg håper at flere norsk-somaliske kvinner kommer på banen i fremtida, og at de blir gode rollemodeller for sine barn. Kvinner må bli synlige som aktive borgere i samfunnet. Allerede i dag ser vi mødre som arbeider i barnehager og i renholdsbransjen. Andre går på voksenopplæring fordi de ønsker seg utdanning.

MiRA-Senteret: Hvilke håp har du for fremtiden?

Akkurat nå er mitt største ønske for fremtida fred i verden. Mange voksne flyktninger fra Somalia sier at jeg ikke har vært flyktning selv, og at jeg ikke kan forestille meg de opplevelsene de har fra krigen. Jeg vet at jeg har vært veldig heldig som var her i Norge da borgerkrigen brøt ut. Akkurat nå er situasjonen litt spesiell. Mange som bor i Somalia føler seg faktisk tryggere der enn vi gjør som muslimer her i Norge. Vi vet ikke hva som vil skje med oss og våre barn de nærmeste dagene. Derfor ønsker jeg meg bare fred.