Av Aina Sauvik

En spasertur i området Torggata-Storgata ville tidligere anspore til akutt fys på naan eller tahine, og bugnende hauger av friske grønnsaker på utsiden og alskens hermetiserte godsaker i hyllene innenfor kunne få tennene til å løpe i vann på selv den mest bondske av oss. I dag vil en spasertur bortover den samme gate høyst sannsynlig inspirere en annen tanke enn «jeg er sulten» – nemlig: «jeg må klippe meg».

Image

Området Torggata-Storgata er blitt et hårmekka. Ferskvarehandlene som tidligere lå tett som hagl bortover er blitt betraktelig tynnet ut; i dag har hver tredje forretning i Torggata hår, og ikke hummus, som spesialitet. Og i motsetning til innvandrerbutikkene, som nesten alle eies og drives av menn, eller menn i samarbeid med øvrige familie, er det kvinner hvis underskrifter pryder foretaksmeldingen i Brønnøysundregisteret, og som står bak skranken i disse etablissementer.

MiRA-magasinet har snakket med to av dem. Ensiyeh Choupan eier og driver frisørsalongen Sina i Storgata. Hvordan forløp hennes vandring mot dagens tilværelse som selvstendig næringsdrivende i hår?

– Jeg kom til Norge i nittenåttiseks, fra Iran hvor jeg var utdannet frisør. Etter tre måneder med lediggang sa jeg til Røde Kors at jeg ønsket å begynne som frisør igjen, og jeg fikk jobb i en salong på Eidsvoll. Der jobbet jeg gratis en stund, og så flyttet jeg til Hamar, hvor jeg fikk jobb gjennom arbeidskontoret, som praksis. Etter et og et halvt år kom jeg inn på frisørskolen på Hamar. Siden flyttet jeg til Oslo, og begynte på Sogn videregående skole, på frisørlinja. Da jeg var ferdig søkte jeg om plass som lærling på frisørsalonger, uten resultat. Det var veldig vanskelig for utlendinger å få seg jobb på denne tiden.

– Mens min mann studerte jobbet jeg selvstendig, på studentboliger og hjemme hos folk, for ikke å glemme faget. Jeg jobbet billig, bare femti kroner per klipp, og jeg lærte litt om å jobbe på egen hånd. I nittenittito åpnet jeg mitt eget sted. Jeg fikk god hjelp fra mine venninner, men ingen støtte fra kommunen eller noen annen offentlig etat. Jeg overtok et lager og pusset det egenhendig opp til frisørsalong. Tjuende mars har jeg drevet salongen i åtte år. Jeg var den første iranske kvinnen som åpnet egen salong, og det samtidig som jeg var i en annen jobb. Det var et slit og en tøff periode, men jeg er glad jeg ikke ga opp frisørsalongen.

Så du har tatt frisørutdannelsen to ganger?

– Ja. Først i Iran og så i Norge. Ferdig svennebrev i 96.

Er det forskjell på hår?

– Jeg syntes det var vanskelig første gang jeg skulle jobbe med nordisk hår – det var en helt annen type, som babyhår, og vi bruker helt andre produkter i Iran. Etter hvert har jeg lært hvordan jeg skal behandle det, men det var litt vanskelig i begynnelsen. Nå klipper jeg alle typer hår og jeg har god erfaring med forskjellige typer hår, jeg har jo alle slags kunder. Jeg kan klippe afrohår også, en afrikansk dame jobbet en kort stund hos meg og laget afrofletter, og da så jeg hvordan hun klippet. Men jeg har ikke mange afrikanske kunder, kanskje bare en i løpet av en måned. Mesteparten av kundene våre er norske, men vi møter også mange med en mengde forskjellige nasjonaliteter.

De ulike teknikkene som brukes for å klippe forskjellige typer hår, lærer man dem på skolen?

– Vel, klippeteknikken er det ikke så stor forskjell på, forskjellen ligger i farging av håret; Du kan i utgangspunktet ikke farge svart eller asiatisk hår brunt, men det norske håret kan du sette farge i direkte. Det lærte vi på skolen. Afrohår er noe helt annet igjen, men det fikk vi ingen opplæring i. Det ville være best om skolen inkluderte alle typer hår. Da måtte man trekke inn noen som har ordentlig peiling på asiatisk hår – hvis noen kommer til meg og vil farge svart asiatisk hår brunt, så vet jeg hvordan man gjør det uten å bleke håret først. Men går hun til en norsk salong, så bleker de først, for de kan ikke metoden.

Da du startet for deg selv, hvordan var det?

– Det var veldig vanskelig. Til å begynne med hadde jeg veldig lav pris – det har jeg for øvrig fortsatt i forhold til andre steder. Vi har lokaler i samme bygg som studentboligen, så hvis jeg setter prisen opp mister vi kunder. Nå er det også stor konkurranse, det er mange frisørsalonger i samme gate som oss. Noen av frisørsalongene jobber uten fagbrev, derfor har de lave priser. Alt dette gjør at vi ikke kan sette prisen opp hos oss. Jeg har gjort masse ting med frisørsalongen; revet veggen, bygget to nye rom, kjøkken og solarium, og jeg har betalt alt selv. Salongen ble veldig bra – men nå har jeg fått dobbelt så høy husleie. «Verdien forandrer seg, vi kan gjøre som vi vil», sa gårdeieren. Jeg kunne jo ikke stenge salongen heller, da mister jeg jo levebrødet mitt.

– Jeg har faste kunder, noen har vært her siden nittenittito. I tillegg driver jeg salong på to sykehjem tre dager i uka. Dette er for å spe på inntektene, ha litt flere ben å stå på. Jeg tar mindre betalt da, for de gamle har ikke god råd. Egentlig har jeg lyst til å flytte til et annet sted. Men hvis jeg skal ta over et annet sted må jeg har minst tre-fire hundre tusen i egenkapital… så det kan jeg ikke.

– Jeg vil ikke jobbe for hvem som helst. Jeg får jo ingen sykepenger når jeg driver eget sted, men jeg trives med kundene mine. Nylig fikk jeg blomster av en kunde som har gått hos meg i syv år! Sånt inspirerer, og jeg planlegger å utvide butikken med parfymeri, solarium og negldesign.

– Det er selvfølgelig vanskelig å kombinere morsrollen med jobben som selvstendig næringsdrivende, særlig etter at jeg ble skilt. Det er tøft, man skal sørge for barnet sitt alene og være ansvarlig på alle måter. Men jeg må jo betale regningene mine. Dessuten elsker jeg faget mitt. Jeg tror at hvis man ikke elsker faget sitt, kan man ikke være lykkelig i arbeidet sitt. Jeg elsker å leke med hår!

Afshineh Ormaz driver Top Chic i Torggata.

– Jeg kom til Norge for fjorten år siden, sammen med min mann og vår datter. Jeg var frisør i Iran, så det var det yrket jeg ville fortsette med her også. Jeg tok først et norskkurs før jeg fullførte videregående, og deretter gikk jeg fire år på frisørlinja. Jeg fikk lærlingeplass, og etter skolen jobbet jeg fire år som frisør før vi flyttet til Oslo, hvor jeg åpnet min egen salong.

Hvordan syns du det er å drive egen salong i forhold til å jobbe for andre?

– Jeg liker den friheten det gir å jobbe som selvstendig næringsdrivende. Jeg har muligheten til å virkelig yte mitt beste ovenfor kundene samtidig som jeg bryter mine egne barrierer innenfor hår og skjønnhet. Spesielt etableringsfasen var vanskelig for meg, det var en stor barriere for meg å starte for meg selv. Det er mye ansvar og hardt arbeid hele tiden. Det er ikke en dans på roser hver dag å være selvstendig næringsdrivende!