Av Fakhra Salimi

«Scholars who write about an ethnic group to which they do not belong rarely discuss in the introductions to their work the ethical issues of their race privilege, or what motivates them, or why they feel their perspective is important […] In crucial ways, writing about cultures or experiences of ethnic groups different from one’s own becomes most political when the issue is who will be regarded as the ‘authoritative’ voice.» bell hooks

 

I dagens feministdiskurs må vi se kritisk på posisjoneringen av de ulike aktører, hvilken type spørsmål som blir stilt, i hvilken kontekst disse stilles, hvem som snakker og hva som blir sagt.

Det er viktig å understreke at:

  • Minoritetskvinner er enten fraværende eller er blitt usynliggjort innen feministdiskursen.
  • Deres saker marginaliseres og blir kun gjort gjeldende innenfor problemstillinger relatert til innvandrings- og såkalt integreringspolitikk.

Når vi snakker om feminismen snakker vi hovedsakelig om etnisk norske kvinner. Kjønnsforskningen i dag anerkjenner for eksempel ikke feministkritikken fra minoritetskvinner som en faglig og gyldig del av feministdiskursen. Mange forskere som arbeider innenfor feltet, later som om den ikke eksisterer. Så lenge en ikke anser minoritetskvinnenes faglige bidrag for å være gyldig, reduserer man dem til forskningsobjekter, der deres rolle begrenser seg til å være empirisk materiale for ethvert forskningsprosjekt som omhandler deres liv. Det er derfor ikke overraskende å se at minoritetskvinner så ofte fremstilles som ofre for sin kultur og sine tradisjoner, der de trenger hjelp til å frigjøre seg fra sine voldelige menn, sin undertrykkende religion og sine undertrykkende tradisjoner.

Det trekkes også stadige sammenligninger mellom minoritetskvinners situasjon i dag og etnisk norske kvinners situasjon for hundre år siden. Det er som om man tror at den kulturelle utviklingen av afrikanske og asiatiske samfunn stagnerte for lenge siden. Når vi har avtegnet minoritetskvinnene som ofre for sin egen kultur – en kultur som framstår både som patriarkalsk og utdatert – kommer vi i en maktposisjon hvor vi kan definere oss selv som talspersoner for disse stakkars kvinnene. Problemet med en slik feministdiskurs er at det ikke gis rom for å møtes på like premisser og diskutere den felles undertrykkelse som kvinner møter i relasjon til makt og kjønn.

Det finnes lite kvalitativ forskning på minoritetskvinners livssituasjon og deres bidrag på alle områder i det norske samfunnet. Dette inkluderer også arbeidsmarkedet, hvor de ofte blir brukt som en lavtlønnet reservearbeidskraft. Det finnes heller ikke noen forskning av betydning på maktrelasjonene mellom minoritets- og majoritetssamfunnet, institusjonell rasisme, og kjønn og rasisme etc. Selv ikke maktutredningen klarte å ta initiativ til å sette i gang et slikt forskningsprosjekt.

På den annen side registrerer vi en økning av forskningsprosjekter og studier av de ulike religiøse, kulturelle og tradisjonelle aspektene av etniske minoriteter, deres familieliv og kjønnsrelasjoner. Disse studiene er stort sett gjort av etniske nordmenn, slik at de har blitt stående i forgrunnen ved å legge premissene og framskaffe argumentene til viktige samfunnsdebatter som omhandler for eksempel arrangerte og tvungne ekteskap, kvinnelig omskjæring og vold mot kvinner. Så lenge man forsker på fremmede kulturer, slipper man å fokusere på det norske samfunnet og den institusjonelle utestengningen av minoritetskvinner.

Det er i ferd med å vokse frem en feministdiskurs som konsekvent benytter seg av likestillings- og menneskerettighetsretorikk for å opprettholde stereotypier om minoritetskvinner. Ett resultat av dette er at fokuset på debattene har forflyttet seg bort fra maktforholdet mellom minoritets- og majoritetssamfunnet. Minoritetene anklages for å ikke la seg integreres nok inn i det norske samfunnet, og man tror at problemer med kvinnediskriminering i minoritetenes egne miljøer vil forsvinne, bare de tilpasser seg den norske levemåten eller stopper å praktisere sine kulturelle tradisjoner.

Det er slik den dominerende diskursen om minoritetskvinner er i dag – den er ekskluderende og inkluderer ikke minoritetskvinnenes erfaringer i debatten om feminisme i et flerkulturelt samfunn.

Derfor mener jeg at enhver debatt om flerkulturalisme og feminisme, eller om konstruksjon av kjønn og seksualitet innenfor et multikulturelt samfunn, ikke vil være troverdig om man ekskluderer svarte og etniske minoritetskvinners eget perspektiv. Det samme gjelder i enhver diskusjonssammenheng hvor disse kvinnene behandles som objekter, i stedet for å bli ansett som deltakende individer som utvider likestillingsbegrepet gjennom sin egen virkelighet og sine egne erfaringer.

MiRA-Senteret i en årrekke har spilt en sentral rolle i å ta initiativ til, organisere og føre fram den svarte og etniske minoritetskvinnebevegelsen i Norge. Vi har arbeidet i over 25 år for å utarbeide og utvikle et multikulturelt feministperspektiv, både faglig og i politiske debatter om integrering av minoritetskvinner i det norske samfunnet.

Når jeg bruker begrepet «den svarte og etniske minoritetskvinnebevegelsen», sikter jeg til den historiske prosessen som vokste fram blant minoritetskvinner i Norge i slutten av syttiårene, hvor disse kvinnene begynte å uttrykke sine meninger, tanker og krav som kvinner, og som svarte i det norske samfunnet. Fundamentet for denne bevegelsen var allerede lagt på slutten av sekstitallet, og var et resultat av den rasistiske kjønnsdiskrimineringen og de mange sosiale hindringene minoritetskvinner møtte på denne tiden. Bevegelsens kampsaker har vært dominert av de erfaringer kvinnene har gjort seg innenfor det norske samfunnet, på alle nivå av sosial samhandling, f.eks. innenfor arbeids- og boligmarkedet og ved helseinstitusjoner. Bevegelsen har også arbeidet med å synliggjøre rasistisk kjønnsdiskriminering i lovverket, deriblant i utlendingsloven.

I dagens feminismedebatt er det ikke nok å bare stille spørsmålstegn ved hvem som snakker for hvem, men også: Hvem snakker, og hva er det som blir sagt? Hvilke ideologier legges til grunn og settes ut i praksis for å definere innvandringspolitikk, flerkulturalisme og feminisme? Hvem legger premissene for likestillingsdebatten og hvordan posisjoneres minoritetskvinner i denne debatten? Hvor er minoritetskvinner helt konkret inkludert i dette, og hvor reflekteres det over dette, sett bort fra spesielle temaer som tvangsekteskap og omskjæring?

Likestillingsbarometeret lages på grunnlag av undersøkelser gjort innenfor mange viktige områder, som f.eks. stat og styring, kommuner og næringsliv, forskning, utdanning og arbeidsliv. Hvorfor blir minoritetskvinnene ekskludert fra disse undersøkelsene?

Og tilslutt – hvordan forholder vi oss til rasismen og rasistisk kjønnsdiskriminering i dagens debatt?