Av Fakhra Salimi

Tradisjonen om arrangert ekteskap
Arrangert ekteskap forekommer i nesten alle samfunn. Måten det arrangeres på har imidlertid endret seg gjennom historien, i forhold til samfunnsutviklingen i de forskjellige deler av verden. Historisk sett har inngåelse av ekteskap vært nært knyttet til familienes sosiale og økonomiske status. Det at kvinner har vært mer utsatt for å bli presset inn i uønskede ekteskap enn menn sier mye om hvilken stilling kvinner har hatt i samfunnet opp igjennom tidene.

Amalie Skram skildret i sin roman "Forrådt" norske kvinners stilling i det norske samfunnet på 1800-tallet, gjennom historien om den 17 år gamle Ory som giftes bort til en 30 år gammel kaptein. Ory anklager sin mor for dette; "at du , min egen mor, kunne være sånn mot meg" – moren svarer: "Jeg vil bare ditt vel, min kjæreste datter. Ene og alene ditt vel. Og derfor er det min plikt å si dig, at fra nu av har din mann ubetinget rett og makt over dig. Du må være føielig og lydig som et lam, ellers blir han dårlig tjent med sin søte lille kone" (s. 14).

Det har skjedd store økonomiske og sosiale endringer i det norske samfunnet i løpet av de siste 30 – 40 årene. Med økt økonomisk velstand og industrialisering har samfunns- og familiestrukturene endret seg radikalt. Dette har også bidratt til at tradisjonelle kjønnsrollemønstre har endret karakter. Gjennom aktiv politisk innsats har norske kvinner i det minste tilsynelatende oppnådd å få like rettigheter på de fleste områder i samfunnet, blant annet retten til å bestemme over egen seksualitet. Det er allikevel fortsatt mye underliggende press på ungdom for å velge sosialt likestillede partnere, og opprettholde de sosiale klasseskiller. Foreldre av høyere økonomisk klasse arrangerer forsatt selskaper og ball med det til hensikt at la deres barn treffe passende partnere.

Kulturelt mangfold i Norge
Innvandring til Norge, særlig fra ikke-vestlige land, har beriket landet, ikke bare økonomisk men også kulturelt. I dag finner vi bare i Oslo flere hundre språkgrupper, og mange mennesker organiserer sine familieliv etter andre prinsipper enn kjernefamilien. Mange familier med minoritetsbakgrunn organiserer sine famileenheter på en måte som tillegger kollektivet større viktighet enn individet. Blant pakistanere og indere er for eksempel storfamilien den vanligste leveformen. Slektninger foretrekker ofte å bo i nærheten av hverandre. De stiller opp og bistår hverandre både økonomisk og sosialt og tar stort ansvar for hverandre. Disse familiemønstrene har ofte fungert som et lite velferdssamfunn innenfor storsamfunnet, et system for å ta vare på de gamle, syke, svake og arbeidsledige.

Forskjeller i maktfordeling og kjønnsroller innenfor en slik familieorganisering er ofte mer aksentuert enn innenfor kjernefamilien. Det er ofte blant disse grupper at arrangert ekteskap er en vanlig måte å stifte familie på.

Mange vil hevde at man ikke trenger en slik organisering av familien i Norge, hvor staten ivaretar individets sikkerhet i forhold til de basiske økonomiske behov. Derfor bør vi ideelt sett kunne frigjøre oss fra tradisjonelle familiestrukturer og bygge mer likeverdige relasjoner. Forandringer i familiestrukturer henger imidlertid nøye sammen med politiske, økonomiske og sosiale forhold i et land eller innenfor en kultur – når disse er i endring vil også familiestrukturene endres. Dette er en stadig pågående prosess, i Norge og alle andre land.

En migrasjonsprosess er en slik endring; menneskene eksponeres for store valgmuligheter og utfordringer som krever at man samhandler på en annen måte enn det som har vært tradisjonen. I et mangfoldig, dynamisk samfunn utvikler folk hele tiden nye verdier og normer, og utvider de tradisjonelle rammer for organiseringen av det daglige liv. Dette gjelder både for dem som migrerer og menneskene i landet hvor de velger å bosette seg.

Norge er på denne måten blitt et flerkulturelt samfunn, hvor mangfoldige minoriteter og det tradisjonelle norske samfunnet har påvirket og stadig påvirker hverandre gjensidig. Endringer kan imidlertid møtes med stor skepsis og sterk motstand hvis de som opplever dem føler sin identitet eller deler av den truet.

Forandringer i familiemønstre og tradisjoner rundt valg av ektefelle kan skape slik frykt. Dette er et problem på begge sider, for eksempel er noen norske foreldre like engstelige for at deres barn skal velge en muslimsk kjæreste som muslimske foreldre for det motsatte.

Arrangert ekteskap
Det skilles ofte ikke mellom arrangert og tvang når det er snakk om ekteskap, på tross av at disse ordene på ingen måte er synonyme. Arrangerte ekteskap dreier seg i prinsippet ikke om å påtvinge sitt avkom en ektefelle mot dets vilje. I "storfamilien", hvor de fleste avgjørelser tas kollektivt, har inngåelsen av ekteskap stor betydning også utover det at et menneske velger en partner for seg selv – denne måten å organisere familien på forutsetter sterke bånd, som kan knyttes blant annet gjennom inngåelse av ekteskap. Barna er oppdratt til å anerkjenne arrangerte ekteskap. Dette kommer klart fram også når en spør ungdommer selv. For eksempel sier indiske Annu at "jeg kommer til å bli giftet bort, men jeg kan velge mellom forskjellige menn. Jeg kjenner ikke noen annen virkelighet, og er oppdratt til dette. Jeg tror det finnes normale menn også blant de som giftes bort" (MiRA 1/96). Det finnes imidlertid ingen bestemte regler for hvordan et valg av fremtidige ektefelle skal foregå. Det er avhengig av hver enkelt familie eller slekts egen sosiale og økonomiske posisjon, og hvordan de selv definerer arrangert ekteskap. Det hender at foreldre, slektninger eller venner kan foreslå en eventuell partner til barna eller barna selv finner en som de er glad i og så arrangerer foreldrene ekteskapet i henhold til tradisjonene.

Selv når det foreligger valgmuligheter i arrangert ekteskap kan det forekomme tvang i situasjoner hvor det utøves direkte eller indirekte press fra familien for at barnet skal velge en bestemt ektefelle. Denne tradisjonen er derfor blitt angrepet fra flere hold. Ungdommer, særlig jenter, som utsettes for slik tvang har stått fram og fordømt arrangert ekteskap. I Norge har man nylig fått en lov som forbyr tvangsekteskap.

Hvis en ser nærmere på utvikling av familieforhold ser man klart at "storfamilien" som samlivsform er i forandring i de landene hvor dette praktiseres og også blant innvandrere fra disse landene i Norge. Når ungdommer, særlig jenter, får muligheten til å ta høyere utdannelse og oppnår økonomisk uavhengighet foretrekker de ofte å organisere sitt liv på selvstendig grunnlag. Dette kan virke truende på noen foreldre som ønsker å se barna sine opprettholde og videreføre det tradisjonelle livsmønsteret, selv om dette er i konflikt med barnas egne ønsker og vilje og ikke lenger bidrar til deres utvikling. Når foreldrene utøver sin autoritet som en absolutt rett skaper det store problemer for barnas selvutvikling. I Norge blir slike opplevelser enda skarpere på grunn av majoritet-minoritetsproblematikken.

Kulturelt puslespill
"Det er forresten en kontrast mellom indere i Norge og indere i India. De som er i Norge har forandret seg lite på de 20 årene de har vært her, men i India har det skjedd en rask utvikling. Der viser foreldrene mye mer forståelse for jentenes frihet enn her i Norge" sier 19 år gamle Annu (MiRA 1/96). Dette synspunktet deles av flere ungdommer som besøker sine foreldres hjemland ofte og har jevnlig kontakt med sine kusiner og fettere, spesielt i de store byene. Erfaringer viser at mens ungdommers opprør i India eller Pakistan defineres som et spørsmål om flere rettigheter og naturlige forandringer i kjønnsroller og familiemønstre, blir minoritetsungdom i Norge sine krav om større frihet ofte tolket som lengsel etter å bli mer norsk, og som avstandtagen fra foreldrenes kulturelle identitet og tradisjoner. Men deres kamp for frihet er ikke rettet mot det å bryte ut av familien, eller ta avstand til de deler av deres identitet som er knyttet til familietradisjoner og foreldrenes kultur. Kravet om endringer i tradisjoner som har vært praktisert innenfor foreldrenes kultur, er en reaksjon på en praksis som ikke lenger oppleves som relevant eller riktig. Det er et krav om større rom og mer frihet, om en utvidelse snarere enn en avvisning av deres identitet som minoritetsungdom.

I Norge isoleres debatten om tvangsekteskap fra likestillingsdebatten, og det som egentlig er rettighetsspørsmål blir definert som spørsmål om kulturpraksis fra foreldrenes hjemland. Dette forsterker konflikten mellom foreldregenerasjonen og de unge, og skaper samtidig konflikt mellom foreldregenerasjonen og det norske storsamfunnet, som fordømmer praksisen på et kulturelt grunnlag. I tillegg oppstår det konflikt mellom minoritetsungdom og det norske storsamfunnet, gjennom at minoritetsungdoms opprør framstilles og oppfattes som en avstandtagen fra foreldregenerasjonen og deres kulturarv. Mange ungdommer føler seg misforstått, de opplever at debatten ikke føres på deres premisser, til tross for at det er dem debatten dreier seg om.

I kjølvannet av denne konfliktfylte og betente situasjonen aktiviseres mange konservative krefter, som ønsker å bevare kvinneundertrykkende tradisjoner som en del av den såkalte "kulturidentitet". En del politiske krefter i det norske samfunnet har støttet denne gruppen for å ikke bli betraktet som diskriminerende overfor minoritetskulturer. Dette går i siste instans ut over minoritetsungdom, og særlig jenter, som gjøres til offer for "flerkulturell forståelse".

For å få perspektiv i debatten må den ses i forhold til minoritetsungdommers – igjen, særlig jentenes – rettigheter i Norge. Det må legges vekt på deres utviklingsmuligheter og legges til rette for at de kan hevde seg på lik linje med annen ungdom. For å sikre at dette skjer, må en del tiltak iverksettes.

Unge jenter med minoritetsbakgrunn må profileres som positive ressurser i samfunnet.
Både offentlig og privat sektor bør jobbe aktivt for å rekruttere unge jenter med minoritetsbakgrunn. Å ta i bruk de omfattende ressurser som finnes i denne gruppen vil være til gagn for samfunnet; jentene vil selv kunne bidra med å gi innsikt i og forståelse for det som defineres som deres problemer. Innflytelse i samfunnet vil styrke jentenes bevissthet om sin situasjon og sine muligheter til å ta ansvar for eget liv. Forebyggende arbeid i forhold til tvangsekteskap bør foregå i barnevernet, i skolen og på krisesentrene. Innen barnevernet kan man, etter modell fra andre land hvor arbeidet for minoritetskvinner har kommet lenger, for eksempel opprette egne boliger for minoritetsungdom med vanskeligheter. Dette kan være med på å dempe ensomhetsfølelsen hos unge mennesker i krise, og avverge alvorlige depresjoner. I møtet med hjelpeapparatet føler mange at de ikke blir forstått – de vil kunne ha godt av å bo sammen med andre i en lignende situasjon.

Skolen er den viktigste institusjonen for forebyggelse, og skolene bør være initiativtakere overfor målgruppen, som er unge minoritetsjenter og deres familier. Dette kan realiseres gjennom bevisstgjøringskurs, foreldremøter, familiebesøk og andre tiltak.
Det må opprettes fristeder for minoritetskvinner, med spesiell vekt på unge jenter med minoritetsbakgrunn.

Dette skal være et base for det stadig voksende nettverket av unge minoritetsjenter, og en mulighet for jentene til å opparbeide personlige sosiale nettverk.
Et sted hvor unge jenter kan ta opp problemstillinger og utfordringer i et trygt miljø, hvor fellesskap og samhold er viktige faktorer. Unge jenter i en krisesituasjon har behov for støtte og oppfølging. Et slikt fristed – som etter MiRAs mening bør drives i forbindelse med et aktivitetshus – vil avhjelpe på det stadig økende behovet for hjelp i tilfeller av tvangsekteskap. Her vil man kunne samle den nødvendige kompetansen i forhold til jenter med flerkulturell bakgrunn, og tilby jentene et sted de kan henvende seg, og hvor de kan treffe andre i samme situasjon. Forbindelsen med aktivitetshuset vil fungere som navlestreng til en funksjonell og aktiv hverdag, og gi mulighet for kriserammede jenter å under trygge men dynamiske forhold arbeide mot en aktiv deltagelse i samfunnet.

Realiseringen av disse tiltakene vil være et viktig signal til minoritetsjenter om at deres situasjon blir tatt alvorlig av storsamfunnet. Det er imidlertid viktig at man parallelt støtter opp om minoritetskvinners egne initiativ, og gir mulighet til at innvandrerkvinners egne prosjekter kan realiseres. Anerkjennelse og synliggjøring av egen innsats, eget initiativ og ikke minst evnen til å finne løsninger på egne problemer er av stor betydning for de mange minoritetskvinnene som vier sin tid og energi til prosessen med å skape for seg et større rom for livsutfoldelse.