Av Meltem Safak

Hva er det unge jenter med minoritetsbakgrunn tenker og gjør, og hvilke mål har de satt seg i livet? MiRA-magasinet fikk delta på en diskusjonsgruppe med noen jenter fra MiRA-Senterets nettverk for unge jenter med minoritetsbakgrunn.

Vårt utgangspunkt var de myter og bilder nordmenn har dannet seg av minoritetsjenter, for det er ikke å komme utenom at minoritetsungdom, spesielt jenter, lenge har vært en gruppe unge som til stadighet blir gjenstand for diskusjon i det norske samfunnet. Mange forskere og privatpersoner har talt, og kommet frem til varierende definisjoner på hvem denne gruppen er og hvilke behov de har. Vi hadde lyst til å høre hvordan jentene selv tenker.

Professoren har talt!
Først kikket vi etter hva de lærde mener. Professor ved universitetet i Oslo Thomas Hylland Eriksen skriver i sin bok Flerkulturell forståelse om det å leve i to verdener. Han er kanskje den personen som har kommet nærmest det å gi en forklaring på hvordan de fleste minoritetsungdom oppfatter sin virkelighet. Han beskriver minoritetsungdoms situasjon slik:

"Annen generasjons innvandrere, eller – mer presist – første generasjons nordmenn, blir eksponert for tradisjonelle verdier fra Midtøsten og for moderne eller endog postmoderne verdier fra Skandinavia; de går kanskje på koranskole om kvelden, men de ser på amerikansk såpeopera på tv, mange av dem er perfekt tospråklige i norsk og for eksempel tyrkisk eller punjabi; de kan fungere egalitært på skolen og hierarkisk hjemme; alt dette kan de få til – riktignok ikke friksjonsfritt, men likevel – uten å havne i en identitetsmessig spagat. Så lenge de kan ha en trygg personlig identitet, er ikke den entydige kulturelle identiteten nødvendig for at de skal overleve mentalt."

Ut fra denne definisjonen begir vi oss ut på en diskusjon med jenter med ulik bakgrunn for å få et innblikk i hvordan det er i praksis å ha en mangfoldig bakgrunn, og om myter og virkelighet stemmer overens, om unge minoritetsjenter virkelig er slik media og andre talspersoner ønsker å fremstille dem.

Hvem er vi?
Hatice er 24 år gammel og studerer religionshistorie grunnfag ved Universitetet i Oslo (UiO). Hennes foreldre har tyrkisk bakgrunn. Tidligere har hun studert historie, og sier hun nå får en mye bredere innsikt, for mens historie grunnfag starter man på 700-tallet, går religionshistorie grunnfag lenger tilbake. Hatice har tenkt å fortsette med historie mellomfag.

Maria har foreldre fra Pakistan og jobber for tiden, men vurderer å starte med studier til neste år. Siden det er vanskelig å bestemme seg har hun valgt å jobbe et år først. I tillegg trener hun forskjellige typer dans, og er blant annet med på magedansekurset til MiRA-Senteret.

Meltem er 25 år, født og oppvokst i Norge med tyrkiske foreldre. Meltem har studert ved Universitetet i Tromsø og tar nå hovedfag i religionsvitenskap.

Tvang eller ikke tvang – det er det saken dreier seg om!
Ekteskapstradisjoner i fremmede kulturer blir diskutert opp og ned. Tvangekteskap, arrangerte ekteskap, proforma ekteskap, hente- og kjærlighetsekteskap. I et mylder av begreper som blir brukt om hverandre har vi spurt hva jentene selv synes om de forskjellige ekteskapsformene. Storsamfunnet har visse ideer om at minoritetsjenter ikke har noe å si når det gjelder valg av ektefelle, familien velger og jenta må akseptere fordi hun er den stakkarslige, passive og undertrykte jenta som ikke har mot nok til å si ifra.

Hatice tar raskt ordet og ivrer om å diskutere foreldrenes forventninger til døtrenes valg av ektefelle. – De stoler på oss, men for meg virker det som dette innebærer en skjult forventning. De gir oss friheten, de stoler på oss, derfor kan vi ikke skuffe dem. I enkelte tilfeller virker det som om de kommer med en advarsel. Jeg føler at jeg må ta flere hensyn enn hva en norsk jente må gjøre. Det er liksom ikke nok å like personen, jeg må også ta hensyn til hans familie osv, derfor blir familien automatisk koblet inn og får et ord med i laget.

Meltem fortsetter: – Tidligere var det ikke aktuelt at jeg for eksempel skulle gifte meg med en norsk gutt, men foreldrene mine har vel nå innsett at jeg er for sta til å la dem velge hvem jeg skal gifte meg med. Nå er de opptatt av at jeg skal gjøre et riktig valg og at jeg skal være lykkelig.

Maria skyter inn: – Noen ganger kan det virke som om det er de som skal gifte seg og leve med personen som vi inngår ekteskap med. Det er ofte helt forskjellige verdier vi ser etter hos kandidaten enn det foreldrene våre gjør. For meg er det kjemien og følelsene som er viktigst.

– Jeg synes det virker som om guttens familiebakgrunn spiller en stor rolle, sier Meltem.

– Ikke bare foreldrene mine, men også venninner som har inngått arrangerte ekteskap sier at jeg må være obs på dette. Det er jo ikke svigerfamilien min jeg skal leve med, men jeg skjønner tankegangen. Foreldrene mine vil ha en god dialog med sin nye familie, kanskje det er nettopp derfor en norsk svigersønn er en skremmende tanke. Foreldrene tenker at de er jo helt annerledes enn oss, og det kan oppstå språkproblemer osv.

Hatice: – Våre foreldre ser det som sin plikt å løse eventuelle ekteskapsproblemer som skulle oppstå. Og hvis de ikke kan kommunisere, ikke bare verbalt, men også kulturelt, vil de føle seg som dårlige foreldre. I Tyrkia, der mine foreldre kommer fra, samler familien seg på begge sider for å drøfte barnas problemer. Hensikten er jo at deres barn skal finne en utvei og ikke skille seg uten å ha prøvd alle muligheter. Blant norske er det vel ganske uvanlig at familien blander seg inn i barnas problemer i samme grad som hos oss, tror jeg!

The big issue!
– Tidligere var det ikke noe tema hvem jeg skulle gifte meg med, forteller Hatice. – En tyrker i Norge var ikke et alternativ for meg, for jeg så på dem som typiske gjengmedlemmer, og synes ikke de passet for meg. Siden vi sjelden var i Tyrkia var det ingen som snakket om hvem jeg skulle gifte meg med der heller. De siste årene har vi vært oftere i Tyrkia, og nå føler jeg at det er mer et tema, jeg tenker mer på dette selv også. Hvis jeg gifter meg med en som bor i Tyrkia, hva skal han gjøre her? Har han utdannelse får han jo ikke brukt det her, og en som ikke har utdannelse vil trolig være en person som jeg har lite til felles med.

Meltem mener at foreldre kanskje gir seg litt jo eldre jentene blir. – Det har min familie gjort. Mamma har til og med sagt "hadde jeg fortsatt tenkt som jeg gjorde før hadde jeg sørget for at du var forlovet nå". Innerst inne tror jeg ikke at hun mener at ekteskap er det viktigste i livet, men hun er nok redd for at jeg forblir ugift.

Hatice er litt oppgitt over foreldregenerasjonen: – Mødrene våre blir jo påvirket av omgivelsene, etter hver ferie spør venninnene min mor om hun har funnet en passende ektemann til meg. Mange foreldre ser på dette som deres plikt. Heldigvis sier mamma at jeg går på skole og at jeg må først fullføre skolen, og de fleste synes dette er positivt. Slik er det også i Tyrkia, hvis en jente går på skole, er det ingen som maser om ekteskap, det er en selvfølge at hun skal først få fullføre utdannelsen sin.

Meltem: – Forventningene fra omgivelsene er verst. Jeg føler at folk maser veldig om dette etter feriene. Alle, selv tyrkiske jenter jeg så vidt kjenner, spør meg om jeg har forlovet meg i ferien. Jeg opplevde for ikke lenge siden at kassadama i butikken der vi handler spurte: "Hva er det mannen din gjør, da?". Jeg ble jo kjempeoverrasket, men skjønte at hun hadde sett meg med min onkel, og trodde han var min forlovede eller ektemann.

MiRA-magasinet spør hva jentene syns om arrangerte ekteskap.
Hatice sier det kommer an på hvordan man definerer arrangerte ekteskap. – For meg finnes det to typer arrangerte ekteskap. Den ene er når far kommer hjem fra ferie og sier at han har funnet en passende ektefelle til deg. Det hadde jeg aldri akseptert, jeg skal absolutt ha noe å si. Hvis det er en jeg møter gjennom familien, og får anledning til å bli kjent med ham, så hvorfor ikke? For meg er dette en form for arrangerte ekteskap og jeg har ingen problemer med å se på dette som et alternativ for å finne en passende ektemann.

Meltem sier: – Jeg er enig i at dette er arrangerte ekteskap, men det finnes også en annen type i Norge. En venninne kunne fortelle meg at hennes mor og nabokona forsøker å spleise lillesøster med nabogutten, de ville jo vært så søte sammen. Jeg mener, er ikke dette en form for "arrangerte forhold" så vet ikke jeg. Selvfølgelig blir fremgangsmåten annerledes, men enkelte foreldre i Norge arrangerer jo store fester slik at deres barn skal få mulighet til å treffe en mulig partner fra "riktig" miljø.

Hatice: – Hos oss er familien innblandet fra start til slutt. Samfunnet er jo oppbygget på forskjellige måter, vi er sosialisert til å se på familien som den viktigste støttefaktoren i våre liv. Det er viktig at familien kommer godt overens med svigerbarna, derfor gis det større rom til at familien innlemmes i alle fasene, og man tror at et slikt ekteskap har større sjanse for å vare ut livet. Hos oss blir ekteskap nærmest sett på som "hellig", og skilsmisse er noe man velger som en siste utvei.

Marie sier hun personlig er imot arrangerte ekteskap, men at hun respekterer personer som selv ønsker å inngå arrangerte ekteskap. – Men jenta MÅ ha et ord med i laget ellers er det ikke akseptabelt!

Hatice: – Jeg tror det ofte, i hvert fall i Tyrkia, foregår omtrent på denne måten: En gutt og ei jente møtes, under helt uskyldig omstendigheter. Han liker jenta og starter med å forhøre seg om henne, har hun kjæreste, er hun et god kandidat osv. Så ber han moren eller noen som kjenner hennes familie for å besøke henne, familien må jo også like henne. Alle vet egentlig hva det dreier seg om, men ingen snakker om det første gangen. Hvis guttens familie liker henne tar de kontakt for å fortelle at de vil henvende seg med et positivt ærend, med dette mener de altså for å be om datterens hånd. Etter dette besøket spør de jenta om hva hun synes om gutten, svarer hun nei er det ingen som tvinger henne. Slik kan det fortsette, i Tyrkia sier man "ei jente kan ha 1000 friere, men det er kun en som ekter henne".

– Det er litt dobbelmoral inne i bildet. Jenta og gutten får kanskje lov til å snakke sammen eller gå ut sammen for å bli kjent, men foreldrene er redd for at noen skal høre om det, så de unge må være veldig forsiktige, sier Hatice. – Der jeg kommer fra er det vanlig at man er kjærester, alle vet egentlig om forholdet, men allikevel skal man gjennom denne arrangerte familiedelen.

Meltem forteller at ofte kjenner gutten og jenta hverandre allerede, men de ønsker at de tradisjonelle ritualene skal gjennomføres. – Dermed kan de innlemme foreldrene og støtte seg til dem hvis det oppstår problemer. Ungdommer i Tyrkia har for eksempel ikke den samme økonomiske friheten som ungdom i Norge, derfor trenger de ofte å innlemme foreldrene slik at de fortsatt kan få økonomisk støtte.

Tvang selger!
Hatice sier: – Nordmenn synes tydeligvis det er spennende å lese om noe fremmed, det som er nytt og ukjent selger. Avisoverskrifter som "Far tvang datter inn i ekteskap" selger! Jeg kjenner mest til hvordan det er i det tyrkiske miljøet i Drammen. Der vet jeg at jenter kan bli forlovet når de er ca 14-15 år, og de skal helst gifte seg før de har fylt 21. Jeg vet også at det er mange foreldre som ønsker at døtrene skal gå på skole, men at det er få jenter som selv ønsker dette. De tror de blir så mye friere hvis de gifter seg, men slik er det jo ikke i realiteten. Når man spør jentene om de virkelig ville gifte seg svarer de at de måtte fordi familien var så strenge. Jeg mener at dette ikke er tvangsekteskap, det er bare en veldig enkel løsning jentene tyr til for å slippe unna sine foreldre.

Maria er enig: – Det betyr at jentene bare gir seg, de godtar at ansvaret for dem overføres fra foreldrene til ektemannen. Du tar et valg som tilbyr et veldig enkel løsning, uten å tenke på konsekvensene. Hvor friere kan man egentlig få det hvis man ikke tar ansvar for seg selv?

Norsk, tyrkisk, pakistansk eller en blandings av identiteter
Meltem sier: – Jeg ser på meg selv som tyrkisk-norsk. Da jeg var yngre skulle jeg være norsk koste hva det koste vil. Det var de norske vennene mine som var kule. Jeg var så norsk som jeg kunne bli, arrangerte julefest og juleverksted i bokollektivet. Dette har forandret seg de siste årene, bortsett fra noen veldig gode norske venner er det ofte til det tyrkiske miljøet jeg søker til. Det er alltid noen kulturbarrikader jeg aldri greier å bryte selv om jeg er født og oppvokst her. Der er fortsatt så mye man må forklare norske venner, og det slipper man med tyrkiske, små kulturkoder, for eksempel.

Hatice forteller: – Denne historien minner meg om en episode på videregående. Jeg var kjemperedd for å ikke komme inn på andreåret, og stressa veldig på grunn av dette. Da jeg ble syk koblet skolen inn PP-tjenesten. De spurte meg om jeg var redd for gutter og om foreldrene mine var strenge mot meg. Jeg skjønte ingen ting, problemet var jo at jeg ikke taklet presset på skolen.

– Vi skal jo forsøke å oppfylle to sfærers forventninger og følge regler og sedvaner i to vidt forskjellige kulturer. Man skal ikke skuffe familien, men også bygge opp likeverdige relasjoner til omgivelsene. Samtidig er jeg enig i at jenter ofte selv legger opp til dårlig forhold med spesielt far. Min far var veldig streng, men det har alltid vært en gjensidig respekt, og jeg hadde alltid rom for å reagere!

Kultur eller religion?
Hatice mener at det dreier seg om kultur, og at kultur kommer før religion. – Religionen blir misbrukt i forskjellige sammenhenger, for eksempel i debatten om tvangsekteskap. Bruk av tvang er forbudt etter i islamsk lov, men det er islam som blir brukt som begrunnelse for at dette gjøres. I teorien er det en gammel tradisjon som gjennom historien har blitt islamisert. Jeg ble engang spurt om jeg ville bli drept hvis jeg fikk barn utenom ekteskap. Dette er ikke temaer vi muslimske jenter snakker om engang, dette er ikke hverdagen vår!

– Bildet av innvandrerungdom som kriminelle er ødeleggende og stigmatiserende, mener Maria. – Man må hele tiden overbevise omgivelsene om at man ikke er kriminell.

Hatice forteller at hun er veldig opptatt av likestilling blant minoritetsungdom. – Gutter gjør som de vil, mens jentene må liksom leve etter tradisjonen og religionen. Det eksisterer en enorm dobbeltmoral blant noen foreldre. Hvis gutten får lov til å ha et forhold til norske jenter, burde det samme gjelde for jentene. Når jeg konfronterer voksne med dette tror de jeg snakker om at de må akseptere hvis deres datter kommer hjem med en norsk gutt. Ja, men det jeg faktisk er opptatt av, er at islam ikke setter skille mellom gutter og jenter. Dette må da også innebære like rettigheter og plikter for begge kjønn. Forbudet mot sex før ekteskap gjelder både jenter og gutter, men at gutter gjør det ser man gjennom fingrene med.

Denne samtalen med unge jenter med minoritetsbakgrunn viser at når man har rom til å være seg selv blir man også mer sikker på seg selv. Samtidig må jentene gis mulighet til å utvikle sin egen identitet, en identitet som har en fot i flere kulturer. Når man er trygg på sin bakgrunn blir man også stolt av å være flerkulturell ungdom i et multietnisk samfunn!