Av Attia Mirza

Les som PDF-faksimile >>

Image

Hvordan har det seg at noen få muslimer i dag har beveget seg bort fra den sanne islamske læren som gir kvinner og menn like rettigheter og som gjør dem likeverdige overfor Gud?

Enkelte muslimske småsamfunn har ikke gitt slipp på før-islamske skikker som kjønnslemlestelse av jenter. For å forsvare sine handlinger har de «reformert» skikken inn i sin religiøse oppfatning av islam. Av den grunn blir dette et påtvunget anliggende for alle verdens muslimer, fordi vi ser en tendens til – særlig i vestlige samfunn – at én muslims handling blir stemplet og generalisert som alle muslimers handling. En tankevekker her er det motstridende signal som de samme vestlige samfunn sender: et livsprinsipp om at den enkelte må ta ansvar for egen handling.

Det er vel nærliggende å anta at muslimene selv er de som kan islams historie best. Det er derfor sørgelig at enkelte muslimer i dag fortrenger sin islamske historie. I før-islamsk tid ble jentebarn grusomt begravd levende i Arabia. På den tiden åpenbarte religionen islam seg som en frigjører for kvinnene og ga muslimske kvinner bedre rettssikkerhet i forhold til blant annet selvstendig økonomi, eiendomsrett, arverett, likeverd i forhold til mannen og rett til valg av ektefelle. For datidens muslimske kvinner må det ha vært som en revolusjon når deres status som en byrde og skam ble opphevet ved at skikken med å begrave jentebarn levende ble fordømt og forbudt i Koranen. Ved innføring av islam i Arabia, ble kvinnens rett til liv likeverdig med mannens rett til liv. Muslimske kvinner kaller denne tiden for oppblomstringstiden for kvinners rettigheter.

Men i dag, flere hundre år senere, blir muslimske kvinner betraktet som undertrykte og uten rettigheter i islam. Årsaken til det er at i enkelte muslimske samfunn har eldgamle skikker og tradisjoner fra før-islamsk tid overlevd og forankret seg i enkeltes religiøse overbevisning. Blant disse skikkene er kjønnslemlestelse av jenter, såkalte æresdrap og tvangsekteskap. Det er ingen tvil om at disse uskikkene skader muslimske kvinner og jenter i dag og hindrer den frie status de har krav på ifølge islam. Her mener jeg man kan tillate seg å bruke betegnelsen «jihad». Jeg vil gå så langt som til å si at for den muslimske verden bør kampen mot kjønnslemlestelse av jenter være en jihad. Ikke minst fordi jihad betyr «å streve, å gi alt» og fordi en muslim som tror på jihad burde anstrenge seg for å renvaske islam for en skikk som fratar en muslimsk kvinne hennes gudgitte rett til å leve etter likeverdprinsippet.
Det er på tide at muslimer setter seg inn i hva jihad egentlig betyr og se at det innebærer mer enn tap av liv i en hellig krig. Jihad kan også føres for å nedkjempe før-islamske – og i nåtidens øyne umenneskelige – skikker som kjønnslemlestelse av jenter, «æresdrap» og tradisjonsbundne skikker som tvangsekteskap, som forekommer i enkelte muslimske samfunn. Disse skikkene er med på å sverte religionens navn, fordi dette er overgrep som i dag oftest forbindes med muslimske samfunn selv om de faktisk stammer fra før-islamsk tid og også forekommer i ikke-muslimske samfunn verden over.

Muslimske kvinner og jenter i afrikanske land og andre muslimske land, i Vesten og i Europa, er berettiget den æren at de fører en form for jihad ved å motsette seg å bli kjønnslemlestet eller tvangsgiftet. Og som gir alt og bestreber seg etter å opplyse, veilede, formidle informasjon og motvirke at bærere av uislamske skikker får forsette å frata muslimske kvinner og jenter retten til eget liv.

I Norge bør alle norske borgere, muslimer så vel som alle andre trossamfunn, føle en plikt til å holde i hevd menneskerettighetene etter likeverdprinsippet. Den beste måten å få slutt på en uskikk på, er å begynne å feie for egen dør. Dersom man vet at urett begås og lukker øynene – fordi man er redd for tap av ære og føler seg bundet av kulturelle tradisjoner, eller er redd for overtramp – da er man like medskyldig i overgrepet. Det er en samfunnsborgers plikt å gripe inn eller melde fra dersom urett eller overgrep skjer.

Dersom du får vite at en jente i din omgangskrets er offer for kjønnslemlestelse eller tvangsekteskap, er det viktig med rask handling og raskest mulig komme i dialog med de nærmeste pårørende eller en organisasjon som jobber med problematikken. Innblanding skader ikke.

Det beste våpen mot uønskede skikker er ikke bare forbud eller nye lover og regler. Det er også viktig med oppsøkende opplysningsvirksomhet rettet mot miljøer og samfunn, i inn- og utland, der kjønnslemlestelse og tvangsekteskap forekommer. Å formidle hva religionen faktisk sier om kvinners rettigheter og likeverd, er like viktig som å understreke at både kjønnslemlestelse og tvangsekteskap er forbudt ved lov i Norge. Her bør ingen få mulighet til å skjule seg bak leveregelen: Det man ikke vet har man ikke vondt av.