Av Everlyn Nicodemus

"Nødvendighet må være oppfinnelsens mor", skrev den engelske psykiateren Anthony Storr, "men misnøye er dens far. Hvis vi var fullstendig fornøyd med verden slik den er ville vi ikke blitt motivert til å gjøre vitenskapelige oppdagelser, finne opp fantasifulle verdener, skrive romaner, male kunst eller komponere musikk. Salig tilfredshet leder ikke til fantasifull oppfinnerrikdom. Derfor kan man forvente at de mest oppfinnsomme og kreative innen menneskeslekten også vil vise seg å være de som er mest uenige med verden og seg selv".

I våre dager vil man gjerne forsøke å belyse forskjellige hendelser i globaliseringsperspektivet. Å avgjøre for seg selv hva kunstens globalisering innbærer er problematisk nok. Å forsøke å se kvinnelige kunstneres rolle og muligheter i et slikt globalt perspektiv som sitatet ovenfor antyder er vanskelig og tilnærmet umulig. Det er dømt til å ende med spekulasjoner. Postmodernismen åpnet for en ny interesse for kvinners kunst, det er sant. Man stilte spørsmål ved den hvite, mannlige, vestlige modernismens hegemoni og den feministiske kunstkritikken bidro til å gjøre vår kunst synlig. Men postmodernisme er ikke globalisering.

Hvis vi i stedet drøfter kunstmarkedet fremfor kunsten selv blir ting synligere og det blir lettere å se at det skjer en globalisering med markeder og biennaler for moderne billedkunst rundt om i Øst-Asia, Sør-Amerika og Afrika. Globalisering er jo primært et økonomisk fenomen, med transnasjonale foretak som McDonald's på frammarsj med moderne informasjonsteknologi. Dette skaper en utvidelse av markedet som i stor grad utgjør en forlengelse av den historiske imperialismen.

Der markedsliberalismen tar over i håndteringen av kunsten stenges den frie, innovative tilblivelsen inne og kunsten markedsføres som en ferdig pakket trend, omtrent som en motedesigners sesongkolleksjoner. Det som ikke allerede bærer merkelappen suksess legges tilside. Sett fra denne synsvinkelen er det vanskelig å se hvordan et globalisert kunstmarked skal kunne gi de kvinnelige kunstnerne, som tradisjonelt sett blir forbigått, noen som helst økte muligheter. Om noe er globalt, så er det mannssamfunnet med dets dominans.

Det finnes dog en annen "globalisering" som uavhengig av menn og i samarbeid med den medie-økonomiske globaliseringen har skutt fart etter murens fall og etter den kalde krigen. Den er sammensatt av millionvis av enkeltmenneskers skjebner og innebærer en slags åpning mot verden, et brudd på vanlige kategoriseringer; den er en grenseoverskridelse. Den består av migranter, akademikere og studenter som veksler mellom utdanningsinstitusjoner rundt om i verden, av fagarbeidere som vet hvor etterspørselen finnes. Av individer som krysser fra en kultur til en annen, fra kvinneyrker til mannsyrker, som beveger seg mellom språkene, og som møtes og inngår blandingsekteskap. Pascal Zachary er journalist i The Wall Street Journal og har italiensk far og russisk mor. Han har skrevet en bok om dette fenomenet, Det globale jeg (The Global Me). Det er herfra jeg har hentet det innledende sitatet med teorien om at det er utbryteren som er den innovative.

Zacharys tese er at det bare er den frie blandingen (etnisk blanding, kulturell blanding, blanding av kjønnsroller) som kan holde fornyelse og oppfinnerrikdommen i live. Hans eksempler er hentet fra historien. Da Spania drev jødene ut av landet forfalt deres økonomi og kultur, og da diktatoren Idi Amin utviste inderne fra landet raste Ugandas økonomi sammen. Og da Nazi-Tyskland gjennomførte sin etniske rensning og jødeutryddelsen, stagnerte landet vitenskapelig og teknologisk og var dømt til å tape krigen.

Kunstnere har i hvert fall siden begynnelsen av forrige århundre vært frontfigurer for bevegelsens globalisering. Modernismen som prosjekt og eventyr tiltrakk seg de innovative kunstnerne til omveltningens sentre i Paris og München, hvor ideene oppsto. De kom den gangen fra Europas periferi og ingen betraktet da Picasso, Kandinsky eller Brancusi som outsidere eller immigranter. I den senere tiden har de kommet til Europas og Vestens metropoler fra alle hjørner av verden. Hittil har det bare eksistert misvisende og distanserende betegnelser for å beskrive "de andre". Mitt forslag er at vi helt enkelt kaller dem diasporakunstnere og at vi ser på Europa som en stor diasfora for migrerende kunstnere.

I følge Zachary er vi migrerende kunstnere også en svært innovativ tilvekst. Hans grunntanke er at det er brytningen mellom ulike synsvinkler og konfrontasjonen mellom forskjellige erfaringer og ideer som stimulerer fornyelse. Dette er i så fall også tilfellet for de kvinnelige kunstnerne som fungerer som dissidenter i den totalitære, mannsdominerte kunstverdenen. Inspirasjonen fra blant annet afrikansk og oseanisk kunst spilte en avgjørende rolle for den europeiske modernismen, for kubistene og etter dem for en lang rekke av det man har kalt "primitivister". Kunstobjektene som ble importert til Europa fungerte som en type rollemodeller for et nytt syn på kunst. Allikevel betraktet de europeiske kunstnerne som studerte og utnyttet disse skulpturene og maskene deres opphavsmenn som "primitive villmenn".

Jeg spør meg selv om globaliseringsperspektivet vil frigjøre oss som kommer fra andre kontinenter – andre for europeerne men også andre for hverandre – fra etniske og kulturelle stereotypier. Vil for eksempel oppfatningen om hvordan afrikansk kunst skal se ut for å anses som "genuin" forandre seg i fremtiden i forhold til i dag? Hvilken type bilder forventes av en afrikansk, svart kvinnelig kunstner?

Selv om Paul Zacharys globale forandring, som han beskriver med provoserende begreper som bastardisering og hybridisering inntreffer, betyr ikke det nødvendigvis at menneskers forestillinger om "renhet" og "autentisitet" vil forsvinne. De inngår fortsatt i arsenalet til nasjonalistiske og xenofobiske ideologier som ser ut til å blusse opp nettopp som en reaksjon på denne forandringen, og som stadig får nye tilskudd rundt om i verden gjennom ulike fundamentalismer.

Det finnes mange fallemmer på veien for den som forsøker å tilpasse seg det nye klimaet. For min egen del ser jeg ingen annen mulighet enn å kutte ut alle lojaliteter. Da kan jeg gjennom min egen kreativitet bygge meg et eget ståsted hvorfra jeg kan observere og kommentere tiden vi lever i. Med det skaper jeg min egen identitet uten henvisning til fødselssted, pass eller oppholdssted.