Av Fakhra Salimi, leder MiRA-Senteret og redaktør MiRA-Magasinet

La meg snakke

En av de viktigste sakene som opptar oss på MiRA-Senteret er innvandrer- og flyktningkvinners juridiske situasjon. Nye forslag til utlendingsloven er sendt ut til høring. Det er mer enn 16 år siden den nåværende utlendingsloven trådte i kraft med mye strengere innvandringskontroll. Siden den gang har det skjedd store endringer i Norge og verdenssamfunnet både når det gjelder globalisering og fri flyt av kapital og arbeidskraft mellom EU-landene.

Innvandringsstopp ble innført i Norge i 1975. På den ene siden erfarer vi at lovgivningen på innvandringsfeltet siden 1975 er blitt strengere. Dessverre har de fleste endringene gått ut på å begrense ankomsten av personer fra land i den såkalte tredje verden. Dette har for det meste hatt konsekvenser for asylsøkere og familiegjenforente.

På den annen side ser vi veldig få målrettede initiativer for å beskytte juridiske rettigheter til innvandrere som er bosatt i Norge på permanent basis. Da tenker jeg særlig på beskyttelse fra etnisk diskriminering, diskriminering på arbeidsmarkedet og på boligmarkedet, og andre områder slik som familiegjenforening, utdanning med mer. Vi vet at loven mot etnisk diskriminering er under utarbeidelse, og forhåpentligvis vil den snart bli satt i verk. Men virkeligheten for mange med mørk hudfarge er vanskelig når det gjelder rettsbeskyttelse.

Den nye utlendingsloven skal omdefinere den norske stats behov for å regulere og kontrollere innvandringen så vel som asylsøkere til Norge. MiRA-Senteret møter hver dag ofrene for den diskriminering som har bakgrunn i den restriktive gjennomføringen av utlendingslovgivningen. Mange kvinner er fanget i et nett av juridiske systemer og blir kastet fra et kontor til et annet for å få sine juridiske rettigheter og menneskerettigheter ivaretatt. Det har vært veldig få reelle endringer i den juridiske situasjonen for innvandrer- og flyktningkvinner i løpet av de siste 30 årene. Vi har helt siden 1970-tallet påpekt de negative konsekvensene utlendingsloven har på kvinner. Staten har i midlertidig vært veldig motvillig til å fjerne for eksempel treårsregelen og å utvide definisjonen av kjønnsbasert forfølgelse, noe som ville gitt kvinner som er ofre for vold bedre beskyttelse. I dette nummeret av MiRA-Magasinet setter Turid Heiberg søkelyset på både statsborgerskapsloven og forslaget til den nye utlendingsloven.

Svekker sammenslåing reell likestilling?
I vår ble debatten om sammenslåing av Likestillingssenteret, Likestillingsombudet og Senter mot Etnisk Diskriminering synlig i mediebildet. De fleste kvinneorganisasjoner uttalte seg negativt om en slik sammenslåing. Det har vært hevdet at en sammenslåing av arbeidet med forskjellige former for diskriminering vil svekke likestillings- og kvinneperspektivet. Likestillingssenteret sier i sitt høringsnotat til Stortinget at “det er avgjørende å ha det formelle (lover, forskrifter og retningslinjer) som bakteppe når det gjelder begrepet reell likestilling. Begrepet reell likestilling åpner for en kjønnsdiskusjon på nye områder. Dette er områder som ikke nødvendigvis dekkes av noen lov og som i mange tilfeller beveger seg inn i privatlivet”. Jeg mener det også er viktig å spørre seg hva reell likestilling innebærer utover kjønnslikestilling.

Minoritetskvinner har siden 1970-tallet forsøkt å utvide definisjonen av reell likestilling ved å fokusere på flere og sammensatte former for diskriminering. Likestilling mellom kjønnene er viktig, men reell likestilling innebærer også likestilling blant kvinner. Debatten om reell kjønnslikestilling bør derfor også fokusere på de ulike formene for diskriminering som kvinner fra ulike klasser og etnisk bakgrunn opplever.

De ulike formene for diskriminering ser ikke ut til å være et tema for etnisk norske feminister og det formelle likestillingsapparatet i Norge, deriblant likestillingsloven og Likestillingssenteret som betraktes til å være pådriver av likestillings arbeid. Tvert i mot, i sitt høringsnotat skiller Likestillingssenteret mellom anti-diskrimineringsarbeid og reell likestilling. De sier at “anti-diskrimineringsarbeid og arbeid for reell likestilling er to vidt forskjellige arbeidsmål, uansett grunnlaget for forskjellesbehandling. Mens anti-diskrimineringsarbeid ofte operasjonaliseres gjennom et fokus på loven og praktisering av denne gjennom enkelte saker, vil arbeid for reell likestilling ofte ha fokus på bredere samfunnsmekanismer som virker negativ for en hel kategori av mennesker. Anti-diskrimineringsarbeid fokuserer på fjerning av barrierer som hindrer lik samfunnsdeltagelse. Likebehandling er målet. Arbeid for reell likestilling stiller spørsmålstegn ved maktforhold og lanserer derfor også ideer om likestilling mellom to ulike maktstørrelser”.

Jeg mener at Likestillingssenteret har en snever forståelse av to ulike, men gjensidig avhengige begreper, nemlig reell likestilling og anti-diskriminering. Ulikhetene mellom den etniske minoritets- og majoritetsbefolkningen er direkte knyttet til maktrelasjonene mellom disse gruppene og derfor trenger vi bredere fokus på samfunnsmekanismer som virker negativt for minoriteter.

Rasisme som ideologi opererer på et dypt og bredt nivå innenfor det institusjonelle rammeverket. Akkurat som etnisk norske kvinner er utsatt for diskriminering på grunn av deres kjønn er minoritetskvinner utsatt for diskriminering på grunn av deres kjønn, hudfarge, etnisitet eller religion. Det er en ubalanse i maktforholdende mellom minoriteter og majoritetssamfunn. Det er de samme patriarkalske maktrelasjonene som nekter kvinner reell likestilling som også hindrer etniske minoriteter i å oppnå like rettigheter. Diskrimineringsmekanismene er altså innebygget i det norske systemet. Arbeid for å fremme reel likestilling mellom minoriteter og majoritetssamfunn er derfor ikke bare holdningsskapende arbeid. Dette dreier seg også om å forandre maktrelasjoner. Maktrelasjonene må endres hvis vi vil oppnå reell likestilling både mellom kvinner og menn, og mellom minoritets- og majoritetssamfunn. De fleste feminister i dag ser ikke dette klart, og derfor ønsker de kanskje heller ikke å inkludere ulike former for diskriminering innenfor kjønnslikestillingens rammeverk. Det er en ekskluderende feministisk diskurs.

Alt fra statlige feminister til kvinnelige aktivister har vært enige om at å sammenfatte alle de ulike formene for diskriminering vil flytte fokus vekk fra kvinners undertrykkelse. For å forstå denne frykten må vi kanskje se på de historiske utfordringene de norske feministene har stått overfor. De største kampsakene til kvinnebevegelsen har vært å oppnå likestilling med menn på alle områder av livet. Fokuset har blant annet vært på stemmerettigheter, reproduktive rettigheter og likhet i forhold til representasjon mm. Men kampen har imidlertid begrenset seg til hvordan kvinner er undertrykket i forhold til menn. Dette har vært en vellykket strategi da et ensidig fokus på kjønnsundertrykking har tillagt kvinner en enestående rolle som ofre for diskriminering. Historien forteller oss at norske feminister undervurderer andre former for undertrykking som eksisterer innenfor det samme sosiale, økonomiske og politiske systemet. Årsaken mener jeg har å gjøre med at de fleste feminister er engstelige for å miste sin enestående posisjon som ofre for kjønnsundertrykking. De har vist til et undertrykkingshierarki der de mener at kjønnsundertrykking er av størst betydning.

Minoritetskvinner krever like rettigheter med menn innenfor et system som diskriminerer kvinner ikke bare på grunn av deres kjønn, men også på grunn av deres hudfarge, sosiale klasse eller religion. Hver gang etniske minoritetskvinner ønsker å sette fokus på rasisme og etnisk diskriminering kommer etnisk norske kvinner på banen og hevder at disse temaene ikke er relevante for den feministiske diskursen. En slik begrenset forståelse av kjønn sørger for å holde etnisk norske kvinner på toppen av et offerhierarki, samtidig som andre kvinner blir utelatt eller satt i andre rekke.

Det er viktig å understreke at å bringe alle formene for diskriminering sammen, både vil kunne styrke kampen for kjønnslikestilling, og i tillegg inkludere alle kvinner som i dag føler seg utenfor, fordi de er utsatt for flere former for undertrykkelse. En slik forståelse av sammenslåingen ville skape en felles plattform av solidaritet og felles kamp.
Dette nummeret av MiRA-Magasinet tar også opp mange andre spennende temaer, blant annet pensjonsreformen. God lesning.