Av Attia M. Mehmood

Den senere tiden har MiRA-Senteret fått flere henvendelser fra kvinner som føler seg diskriminert på arbeidsmarkedet fordi de bærer slør. I denne artikkelen av Attia Mirza Mehmood fra MiRA-Magasinet nr 2/98 setter vi søkelyset på denne problemstillingen.

Image

Det er en vanlig arbeidsdag midt i uka, og jeg venter spent på å treffe kvinnen som nekter å ta av seg sløret. En fager, høyreist og selvsikker kvinne kommer på slaget til avtalt tid, selv om hun har god tid til en prat, siden hun ikke har noen jobb å haste tilbake til. Derimot har jeg det travelt med å komme i gang med intervjuet. «Intervju, ja, det lyder kjent! Det har blitt en del av dem etter hvert, ikke akkurat av dette slaget, men…» Fatou Touray tar en kort tenkepause, det er den andre typen intervjuer hun har kommet til MiRA-Senteret for å snakke om.

Fatou Touray er fra Gambia, hun er 26 år og muslim. Jeg beundrer hennes nasjonale klesdrakt, hvor prikken over i’en er hennes hijab, hodeskjerfet hun bærer med stolthet. Fatou forteller at hun har søkt på over 40 forskjellige stillinger, hvorav enkelte arbeidsgivere aldri har gitt tilbakemelding, resten har gitt henne avslag. Vi er enige om at hennes situasjon kan beskrives som offer for en diskriminering som hindrer hennes rett å mulighet til å livnære seg selv gjennom arbeid. Fatou har allikevel klart å beholde sin integritet, selv i sterk motvind, og er nå inne i sitt andre år som arbeidssøker.

Fatou uttrykker sterk frustrasjon når hun forteller om hva hun opplever som den viktigste årsaken til at hun ikke får jobb. «Etter å ha søkt på så mange stillinger, har jeg fått tilbakemelding fra et par steder hvor jeg har blitt innkalt til intervju. Det virker på meg som om grunnen til at de innkaller meg er mer nysgjerrighet enn ønske om å tilby meg jobb. Jeg merker fort reaksjonen når de ser meg tildekket med hodeskjerf.» Fatou forteller videre: «Jeg kan fortelle om da jeg nylig ble innkalt til et intervju på et eldresenter i Oslo hvor jeg hadde søkt på en stilling som pleieassistent. Under intervjuet ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å ta av hodeskjerfet i arbeidstiden. Jeg oppfattet det først som om de spurte av nysgjerrighet eller ren undring. Jeg svarte at det er sannsynlig at jeg kan ta av meg hodeskjerfet når jeg er i et rom med bare kvinner, men ikke ellers. Senere gikk det opp for meg at spørsmålet indirekte var en instruks til meg om at hodeskjerfet ikke kunne brukes på jobb. Da gikk det opp for meg at jeg neppe ville få denne stillingen. Jeg håpet allikevel på positivt svar, men jeg ventet forgjeves.» Hun sukker tungt, og det er tydelig at hun har møtt veggen altfor mange ganger. Det er blitt vanskelig å bevare det lille håpet hun fortsatt holder fast ved.

Jeg spør om hun fortsatt ønsker å gå ut i arbeidslivet når hun vet hun vil bli utsatt for diskriminering fordi hun velger å bruke hijab. «Jeg har vent meg til disse reaksjonene og spørsmålene, og skuffelsene i arbeidsgiverens ansikt når de ser meg med hodeskjerf. Men jeg kan ikke godta slik diskriminering som baserer seg på løse myter om muslimske kvinner som mindre kompetent enn andre. For å være taktisk skriver jeg ikke i søknaden hvor jeg kommer fra, men bare om min utdannelse og mine kvalifikasjoner.

De gangene jeg har blitt innkalt til intervju har jeg ofte snakket med dem på telefon på forhånd. Gjennom telefonsamtalen føler jeg at de oppfatter meg som en «hyggelig utlending som behersker det norske språket». Men så er det den samme regla etter at de har møtt meg: «Du vil høre fra oss». Alle skjønner at man her ikke bedømmer folk etter kvalifikasjoner, men etter det ytre og tilhørighet, det står skjult mellom linjene i avslaget. Både direkte og indirekte har jeg i jobbsammenheng blitt konfrontert med hvorfor jeg bærer hodeskjerf. Jeg for så vidt ikke noe i mot at folk spør, så lenge de søker informasjon og kunnskap om hva sløret betyr for muslimske kvinner som meg. Frustrasjonen melder seg når hodeplagget blir så vesentlig at det blir et hinder og utestenger meg og andre i samme situasjon fra det norske arbeidsmarkedet.»

Det er da jeg virkelig føler diskrimineringen på kroppen, og det øker kampviljen til å kreve min rett til kvalifisert arbeid på lik linje med øvrige i samfunnet.

Fatou uttrykker seg på godt norsk, noe som er beundringsverdig siden hun bare har bodd i Norge i to år. Det er en målbevisst og ressurssterk minoritetskvinne jeg sitter sammen med. Hun lar ikke tiden renne gjennom fingrene, for ved siden av å være aktiv jobbsøker forteller hun at etter å ha består Bergenstesten har hun nå tatt fatt på å fullføre artium ved SRV voksengym.

«Jeg har fortalt min mann at jeg ha tre ulike dilemma: jeg er utlending, jeg er svart, og jeg er muslim. Hvordan skal jeg få jobb i Norge? Av og til lokker hjemlandet mitt, for der ville jeg ha sluppet disse problemene. De valgene jeg har blitt stilt ovenfor har innebåret vanskelige avgjørelser, for du kan ikke skjære av deg armen når noen vil ha hånden din. Det er mye uvitenhet blant norske arbeidsgivere, og uvitenheten baserer seg spesielt på feiltolkninger av kvinners situasjon i islam. Det finnes faktisk noen som undrer seg over jeg i det hele tatt har «fått lov» til å arbeide.»

Fatou forteller videre om en episode som har satt preg på henne, en episode fra et jobbintervju for en stilling som pleieaasistent ved et eldresenter. «Da de kom til sekvensen ’fortell om deg selv’ under intervjuet ble jeg spurt om jeg var muslim, og jeg bekreftet stolt dette. De spurte videre hva min mann jobbet med, og jeg svarte like stolt at han er Imam, altså en muslimsk prest. Jeg merket på den kjappe kommentaren fra arbeidsgiveren at beslutningen ble tatt i samme øyeblikk, det var nemlig mulig at det ville komme reaksjoner fra de eldre på at jeg gikk med tildekket hode. For at jeg skulle forstå budskapet enda tydeligere slengte de på et spørsmål om hvilket forhold jeg hadde til eldre nordmenn. Jeg følte meg virkelig nedverdiget etter dette forhøret, og funderte lenge på om disse spørsmålene virkelig var vesentlige for en stilling som pleieassistent. Jeg skjønte i alle fall at min stolthet ble tolket av nordmenn som fundamentalisme.» Fatou forteller også at hun har sett stillinger som hun har fått avslag på utlyst om igjen i avisene.

Det er flere muslimske og unge jenter som er i samme situasjon, og som opplever å bli diskriminert på det norske arbeidsmarkedet. Noen har valgt å gå ut i norske media med sine opplevelser. Jeg spurte Fatou om hun har funnet noen løsning på hvordan hennes kvalifikasjoner kan tydeliggjøres, og hvordan hun vil kreve sin rettmessige plass på det norske arbeidsmarkedet. «Jeg søker bevisst på stillinger jeg vet jeg er kvalifisert til. Siden jeg ikke har bodd i Norge lenge nok til å ha fullført en norsk utdannelse, vet jeg at arbeidsmarkedet er begrenset for meg. Jeg søker på stillinger som pleieassistent, rengjøringsassistent og lignende, siden de ikke stiller høye krav til utdannelse. Det er derfor logisk å anta at årsaken til de avslagene jeg får er basert på helt andre grunnlag enn mine kvalifikasjoner.» Fatou mener at det er en generell oppfatning blant nordmenn at muslimske kvinner, spesielt de som bærer slør, ikke er utdannet eller har kvalifikasjoner fordi deres fedre eller ektemenn har utestengt dem fra muligheten til å ta høyere utdannelse. «Jeg kan motbevise det, for jeg er selv muslim og er utdannet sekretær og stenograf fra Gambia. Mine ambisjoner har jeg allerede satt i verk. Etter endt eksamen artium håper jeg å studere media og kommunikasjon på Universitetet i Oslo.

Dessverre får jeg ikke brukt min gambiske utdannelse i Norge, men jeg er bestemt på å fullføre mine planer og ambisjoner her, hvis ikke veien dit blir gjort vanskeligere enn den allerede er. På grunn av min manns stilling som Imam kommer jeg i kontakt med kvinner og unge jenter som har høyere utdannelse fra hjemlandet, eller som tar utdannelse her. De har ikke språket som det største hinderet for arbeid, men sløret.»

Fatou forklarer: «Det er utenkelig for meg å ta av hodeplagget mitt for å få jobb. Jeg mener det ikke er noe som kan rettferdiggjøre oppfatningen at arbeidet ikke kan utføres med hodet tildekket. Det blir meningsløst å bære hijab hvis jeg skal ta det av og på når det virker lønnsomt. Jeg kan heller ikke bare tenke på meg selv. Jeg vil vise solidaritet til alle muslimske kvinner som av fri vilje velger å bære hodeskjerf, selv om de møter motbør i samfunnet.»

Fatou Touray har fortalt meg om sine erfaringer, om sin slitsomme ferd for å oppnå sitt ønske om å bidra til fellesskapet. Hun bor i et av verdens rikeste land, som dessverre er gjerrig på rettferdighet. Det eksisterer fortsatt diskriminering i Norge basert på kjønn, religion, hudfarge og klesdrakt, og som hindrer en gruppe mennesker i å nå sine mål. Det er mange små kamper som kjempes for likestilling, og Fatous kamp er bare en av mange.