Av Stine Rebekka Aksnes

Tidligere var jeg riktig så engasjert. Jeg var med i jentefronten. Sang sanger mot patriarkatet, aksjonerte mot objektivisering av kvinnekroppen, arrangerte bøllekurs og gikk i 8. mars-tog.
Det var den gang.

I dag, en bachelor-grad, en master-grad, fire års studieopphold i USA og England, og en masse erfaring senere, har jeg vanskelig for å engasjere meg i likestillingsdebatten. Jeg er fortsatt engasjert i mange ting. Men likestilling? Niks. Uroligheten brer seg. Hva har skjedd? Jeg kan da ikke ha blitt helt uengasjert og kynisk? Etter å ha snakket med to kvinner med ikke-norsk bakgrunn er jeg blitt beroliget. Svaret er at likestillingsdebatten har tatt en annen form. De gamle slagordene fungerer ikke lenger.

Poenget er at jeg ikke vil ta del i hylekoret. Jeg er lei av å lese i avisene om kvinnesakskvinner som klager over å bli titulert som frøken, og som surmuler over forgubbede miljøer.

Det er et klart konkurransefortrinn i dagens samfunn å være kvinne. Vi er gode på relasjonsbygging, har god intuitiv sans, har lett for å sette oss inn i andre menneskers situasjoner, samtidig som vi har kapasitet til å tenke og gjøre flere ting samtidig. I tillegg er vi nå representert i alle studiemiljøer, om noen mer enn andre. Vi har en rekke rollemodeller i offentlig og privat ledelse, samtidig som det fortsatt er spillerom for å forme sin egen lederstil. Riktignok mangler det kvinnelige rollemodeller med minoritetsbakgrunn i høye stillinger, men slik jeg ser det, er dette kun et spørsmål om tid.

Kvinner med minoritetsbakgrunn har enda et konkurransefortrinn. De har innsikt i mer enn en kultur, noe som vil komme godt med nå som globaliseringsprosessen er i full gang. Markeder smelter sammen, internasjonal kommunikasjon, samarbeid og relasjonsbygging blir stadig viktigere nå som økonomiske, politiske og kulturelle arenaer antar transnasjonale dimensjoner. Jeg studerer for tiden til en mastergrad innen strategi på BI. Professor Mark Krieger hevder i kurset Current Issues in Strategic Management at vi nærmer oss et paradigmeskifte. Måten vi orienterer oss på er i ferd med å forandres. Vi trenger en ny måte å tenke på verden. Og de som er best rustet til å møte fremtiden, er de med god utdanning og et flerkulturelt tankesett. De som ikke lar seg binde av kun en måte å se og løse problemer på. De som ikke identifiserer seg med et lite avgrenset geografisk område i verden, men som tenker på tvers av tradisjonelle tankemønstre og som identifiserer seg med individer og enkeltpersoner eller enkelte trekk ved kulturer i stedet for stereotype og isolerte grupperinger av mennesker og kulturer. Hvorfor vekker ikke partipolitiske idealer interesse hos ungdom? Fordi ungdom er selvstendig tenkende vesener som lever i en tid der ting forandres i raskt tempo, hvor evnen til tilpasning og fleksibilitet er viktig, og hvor en rigid politisk pakkeløsning for hva man skal mene blir foreldet og lite meningsfylt i forhold til dagens sammensatte virkelighet som er i stadig endring. Ungdommene er klare for paradigmeskiftet. Og derfor er de også tilsvarende lite klare for en foreldet likestillingsdebatt som fungerte da, men ikke nå.

Men hva synes kvinner med ikke-norsk kulturell bakgrunn om likestillingsdebatten? Jeg har snakket med to. Begge er ambisiøse, og har en masse ressurser og kunnskap som trengs sårt i dagens debatt. En er i begynnelsen av sin utdannelse, den andre nærmer seg graduation.

Suad Mohammed er 21 år. Hun er født i Somalia og var åtte år da familien hennes kom til Norge. For tiden studerer hun arabisk og statsvitenskap, men tankene er kanskje mest orientert mot å spare penger til ferieturen med en venninne til Dubai. Hun har forelsket seg i landet, nemlig. Og nå kan hun arabisk også. Så da blir det shopping og vannsport. Og da er lommepenger viktig.

For de som sliter med stereotype ideer om tyrkiske kvinner som underlegne, som bærer sjal, som passer på hjemmet og gjerne har fem barn, kan jeg anbefale en tur til BIs Executive School på Ekeberg. Der studerer Emel Bærø til en Master in Business Administration-grad. Emel er gift med en nordmann og kom til Norge for bare ett år siden. Hennes observasjoner er hva hun kaller for et førsteinntrykk av landet. Emel bidrar derfor med et annet perspektiv enn Suad på likestillingsdebatten.

Hva forbinder dere med ordet likestilling?

Suad: Lik rett for alle. Uansett kjønn, rase, politisk ståsted. Like rettigheter uten landegrenser. Det er stor forskjell på min kultur og norsk kultur. Jeg synes at nordmenn kan få et litt feil syn på likestilling mellom menn og kvinner. Kvinner behøver ikke oppføre seg som menn. Mange mister sin naturlige kvinnelighet. Kvinner som tar vare på den kvinnelige siden av seg selv, men som likevel tar standpunkt og er bevisste, er fascinerende. De gir meg positive tanker. De viser at man ikke behøver gi seg over. At man ikke behøver å miste den kvinnelige siden ved seg selv. Man behøver ikke oppføre seg som en mann for å få frem det en mener. Motsatsen er at kvinner blir for snille. Det blir gjerne enten eller. I stedet for en mellomting.

Emel: Jeg jobbet med kvinnesaker i Tyrkia. Likestillingsproblematikk burde redegjøres på regionalt plan. Forholdene varierer fra land til land. Hvert land burde evalueres på sine egne premisser. Forholdene kan være relativt mye bedre sett i forhold til landets kontekst enn det de kan se ut til ved første øyekast med for eksempel norske øyne. Da jeg kom til Norge forventet jeg å se kvinner på alle nivåer i samfunnet. Men jeg syns ikke Oslo skiller seg ut i forhold til de største byene i Tyrkia. De har de samme problemstillingene. Før jeg kom hit og skulle studere til en MBA, som er et krevende internasjonalt studium med strenge opptakskrav og med forventninger om lederposisjoner i sikte, hadde jeg høye forventninger. Jeg var overrasket over at det av de norske studentene i vår klasse kun er to kvinner, i forhold til ti menn. I fjor var det seks kvinner og 12 menn. Dette er ikke eksakt statistisk materiale, men det kan gi visse indikasjoner. I andre internasjonale MBA-miljøer er ofte prosentandelen kvinner mye høyere. Dette kan ha noe med norske kvinners tankesett å gjøre. Slik jeg ser den vanlige norske kvinnen på gaten, har hun kanskje en grei utdannelse og jobber for eksempel som lærer eller sykepleier. Men det ultimate målet er ikke nødvendigvis å oppnå lederposisjoner. Det er ikke så mange norske kvinner som brenner for å ha en høyt ansett internasjonal karriere. Dette kom overraskende på meg. I mange andre land er kvinner lidenskapelig opptatt av å bygge opp en karriere. Opptatt av å nå toppen. Jeg ble overrasket over å se så mange babyer. Det var imponerende. Jeg fikk sjokk. Det virket som annenhver kvinne trillet på en barnevogn. I Tyrkia har vi sterke familiesamfunn. Familien, tanter, naboer og venner tar vare på barna. Men her i Norge kan man jo ikke banke på døren til naboen og spørre om de kan passe på barna, selv om det kun dreier seg om en time. I Tyrkia må kvinnene vende tilbake til arbeidet hurtigere enn i Norge, og vi får ikke den samme økonomiske støtten ved svangerskap. Jeg synes det er bra for mor-barnrelasjonen at man har disse ordningene. Men konkurransen i næringslivet er hard dersom man må kompensere for år med svangerskapspermisjon. Det er en mannsdominert verden. Selv om likestillingen har kommet langt i Norge, er det fortsatt ting å jobbe med. Kvinners måte å tenke på er et eksempel. Jeg synes mange er for fokusert på finne seg en mann, og å få barn.

Jeg synes ikke det å være kvinne er en negativ ting. Ofte er det lettere å være kvinne. Vi kan bruke vår kvinnelighet til vår egen fordel. Men selvfølgelig, å oppnå høye posisjoner er utfordrende for kvinner i dagens samfunn. Vi må forberede oss godt, jobbe hardt, og fokusere. Man kan forby at kvinner blir titulert som frøken, men man kan ikke forby menns tankesett. Vi trenger en holdningsendring. Det tror jeg vi kan oppnå ved å levere overlegent arbeid. Kvinner har kapasitet til å gjøre det bedre enn menn. Vi er flinkere til å jobbe. På BI er det alltid kvinner som sitter igjen sent om kvelden og studerer. De bryr seg om det de driver med. De er detaljorienterte, og dermed har de evnen til å levere bedre produkter.

Har din ikke-norske kulturelle bakgrunn innvirkning på ditt syn på likestilling?

Suad: I Norge har vi kommet langt i forhold til mange land. Det er opp til kvinner med innvandringsbakgrunn selv å styre vår kamp i stedet for at storsamfunnet starter en debatt vi ikke er klare for. Vi må finne ut hva vi vil, hvem vi er, hvordan vi vil delta. Vi må se sammenhengen mellom vår kultur og den norske. Hva man vil beholde. Hva man ikke vil beholde. Finne en balanse. Vi må ikke ta til oss norsk kultur for fort. Man må beholde sin kultur. Samtidig tilpasse seg. Uten å se negativt på alt. Både utlendinger og nordmenn må tåle å bli kritisert. Mange av den eldre generasjon innvandrere er mer tilbakeholdne enn den yngre generasjonen. Mange er redde for å miste seg selv, rett og slett. At barna skal ta for mye av den norske kulturen, bli fornorsket. De er redde for å miste kontakten med barna sine.

Så man må gå forsiktig frem. Jeg blir irritert på hvordan norske medier tar opp debatten. Generaliseringer fører til at mange blir såret. Dermed blir tilliten svekket, og skepsisen øker. Fra begge hold.

Det er ikke likestilling på arbeidsmarkedet. Det er synd. Fordi jeg tror utlendinger har mye å lære bort. Man må vinne tillit. Møte problemer sammen. Ikke hver for seg. Finne en dialog. Det ligger mye i hvordan nordmenn ordlegger seg. Det er et minefelt, men noen må ta del i det. Folk må ikke bli stemplet som rasister.

Har likestillingsdebatten gått ut på dato?

Suad: Debatten bidrar som regel ikke med noe nytt lenger.
Emel: Feminismen har tatt en annen form. Vi trenger å diskutere, pusse og raffinere problemstillingene.

Hvordan er den daglige kampen for likestilling annerledes for deg i forhold til monokulturelle nordmenn?

Suad: Jeg går med sjal og skjørt. Så jeg er mer synlig enn en norsk jente. Jeg skiller meg ut fra mengden. Lærere har skjelt meg ut. Man blir ekstra utsatt.

Mange innvandrerjenter tør ikke snakke i store forsamlinger. I vår kultur blir læreren betraktet som en annen forelder. Mange kvinner blir oppdratt til ikke å skille seg ut i fra mengden. Innvandrerjenter er ofte veldig stille. De tar ikke del i diskusjoner. Det er et problem, men mange innvandrerjenter tør mer når det ikke er gutter tilstede.
Emel: Å være en utenlandsk kvinne i Norge er vanskelig. Hvis du kommer fra et ikke-vestlig land, får du en utfordring. Jeg har seks års arbeidserfaring, høy utdannelse, men vanskeligheter med å få meg jobb. Når arbeidsgivere leser at jeg er tyrkisk, forventer de å se en kvinne med sjal. Det er mange stereotype ideer ute og går. Tiden er overmoden for en reevaluering. Norge er veldig selvsentrert. Tendensen til å distansere seg fra resten av verden bør gjøres noe med. Her i Norge føler jeg meg atskilt fra resten av verden. Norge trenger å utvikle sine internasjonale relasjoner på alle nivåer i samfunnet. Når oljen tar slutt, vil internasjonale relasjoner være avgjørende for videre suksess i verdenssamfunnet.

Hva burde monokulturelle nordmenn, og/eller storsamfunnet gjøre for å bidra til at kvinner med minoritetsbakgrunn skal føle seg likestilte?

Suad: Bygge opp tilliten deres. Mange innvandrerjenter er usikre på seg selv. Det er et problem at mange av deres foreldre ikke kan norsk, og er dårlig integrert i det norske samfunnet. Foreldrene er redde for å miste seg selv.

Derfor er det viktig å bygge tillit. Lærerne på skolen min har hjulpet meg til å få bedre selvtillit. Andre lærere har fordommer. Disse lærerne kan ødelegge mye for jentene. De er usikre på seg selv, i tillegg får de en lærer som behandler dem dårlig. Det er viktig å få jentene til å føle seg trygge. Morsmålundervisning styrker følelsen av ens egen identitet. Den norske staten gjorde en feil da de tok bort morsmålundervisningen.

Emel: Oppmuntre kvinner til å ta del i forretningslivet. Støtte kvinnelige entreprenører. Det trengs flere entreprenører i dette landet. Staten må utvikle en støttende infrastruktur. Denne typen utvikling kan forbedre situasjonen betraktelig. Utfordringene kvinner møter i dag bunner i strukturer og fastlåste tankemønstre. I hjemmet og på gaten er vi likestilte. Det er på forretningsnivå at det trengs mer arbeid. Unge jenter trenger oppmuntring til å velge utradisjonelt.

Hva kan kvinner med minoritetsbakgrunn selv gjøre?

Suad: Å jobbe med å få seg norske venner. Det har mye å si. Ha en variert venneflokk med nordmenn og landsmenn. Da tror jeg man vinner veldig mye.

Som sagt, jeg er roligere nå, etter å ha snakket med Emel og Suad. Jeg er ikke uengasjert og kynisk fordi likestillingsdebatten ikke tiltaler meg. Ordet likestilling er muligens utgått på dato. Kanskje kan vi lære av andre kulturer, og gjøre språket vårt litt mer nyansert? Kanskje bør den nye formen av likestillingsdebatten, utvikle seg til en kultur- og identitetsdebatt? Om mannskultur og kvinnekultur, om norsk og ikke-norsk kultur. Om fastgrodde måter å se omgivelsene og medmennesker på, tankemåter som ikke lenger holder mål fordi verden har forandret seg. Om identitet i en kompleks verden der tradisjonelle kjønnsrollemønstre og nasjonale rammer er i endring. Vi trenger en ny måte å se verden på.