Av Meltem Safak

Jeg vet ikke når jeg våknet, men fra den dagen innså jeg at det likestilte Norge jeg trodde jeg var en del av ikke var så likestilt som jeg trodde.

Mitt første møte med "hverdagsrasismen" kan jeg nå i etterkant ikke datere, men noe var det. Da jeg som russ på videregående bladde meg gjennom alle bunkene med skoler jeg kunne søke på og for første gang skulle ta et valg som ville være avgjørende for min fremtid, fikk jeg se at min situasjon som minoritetsjente ville føre til at jeg alltid ville bli betraktet som innvandrer. Etter noen uker mottok jeg konvolutt på konvolutt der skolene kunne bekrefte at de hadde mottatt min søknad. Men et av disse brevene skilte seg ut, for en av høyskolene jeg hadde søkt på krevde å få tilsendt kopi av pass og oppholdstillatelse. Usikker om hva dette innebar ringte jeg skolen. En svært blid dame svarte, og jeg fortalte at jeg ikke kunne se nødvendigheten i å sende kopi av pass og oppholdstillatelsen til skolen. Hun ble overasket og informerte meg om at dette kun gjaldt søkere med innvandrerbakgrunn. "Et øyeblikk… ja, du har jo et fremmed navn, så jeg må dessverre be deg sende de nødvendige papirene, ellers vil din søknad ikke bli godkjent." Dette eksemplet er kanskje ikke av alvorlig karakter, men for meg satte den noen tanker i drift.

To skritt frem, tre tilbake
Da mine foreldre kom til Norge hadde de stort sett kun en tanke i hodet; å jobbe og spare penger og reise tilbake til sitt hjemland der de kunne språket, kodene og kulturen. Men dette skjedde jo ikke, de ble her og bidro til at et nytt politisk og sosialt fenomen oppsto. Innvandrerpolitikk og i nyere tid den offentlige pornografien med elementer fra fremmede kulturers barbariske natur. Allerede for 25 år siden ønsket svarte kvinner å sette søkelys på den manglede likestillingen de opplevde i dette landet. Da hadde norske kvinner allerede kjempet sin likestillingskamp og fått satt en god del problemstillinger på dagsorden. Det samme gjaldt ikke minoritetskvinner, og da de på et tidspunkt ønsket å integrere sine problemer inn i den offentlige likestillingsdebatten møtte de enorm motstand. Kvinnesakskvinnene ønsket en kamp der problemstillingene var identifiserbare, det førte til at minoritetskvinner ble stående alene, uten den støtte og solidaritet de hadde behov for.

Minoritetskvinner får stadig høre at likestillingsloven gjelder for alle, men fragmenterer vi og går inn for å tolke denne påstanden ser vi at dette ikke er tilfelle. Minoritetskvinner har dessverre ikke like rettigheter og lover å støtte seg til som sine etnisk norske medsøstre. Selv etter mange års iherdig kamp for å sette dette på dagsorden har ikke dette ført til noen endring. Bortsett fra at det som en gang var toårsregelen nå har blitt treårsregelen, og kvinner som kan bevise mishandling kan få dispensasjon fra denne regelen, og dermed få opphold i Norge.

8. mars kvinnedagen: stopp volden mot minoritetskvinner og -jenter!
Dette var parolen vi gikk under i MiRA-Senterets 8. mars tog i år. "Vold er ikke nødvendigvis et slag i ansiktet eller psykisk press på hjemmebane" – Minoritetskvinner og -jenter opplever dessverre vold fra flere hold, deriblant statlig vold, diskriminering på arbeidsplass, mediavold og systematisk segregering fra storsamfunnet.

MiRA-Senterets 8. mars markering var planlagt og gjennomført av unge jenter selv, hvor de tok opp spørsmål som angår dem. De ønsket å sette fokus på sine problemer, og denne gangen sett ut fra deres eget ståsted. Gjennom paroler, dans, musikk og en selvkomponert sketsj fremsto de som en ny generasjon likestillingsforkjempere som krever å få tale sin egen sak. Jeg er verken bundet av mine foreldres tradisjoner, eller adoptert av det norske samfunnet, jeg er meg og er stolt over det! Må jeg bytte navn for å få meg jobb?

Arrangert ekteskap, proforma ekteskap, fornuftsekteskap og kjærlighetsekteskap; ingen garanterer evig lykke, ingen fasitsvar finnes og handlingsplaner og medieoppstyr holder ikke, gjør noe konkret nå, var noen av budskapene de ønsket å formidle til omverdenen.

Toget samlet om lag 50 kvinner og jenter med forskjellig etnisk bakgrunn og gikk fra regjeringskvartalet gjennom Akersgata til Stortinget. Appellantene fikk gjennom sitt engasjement og innsyn i den enorme forskjellsbehandlingen som finner sted i samfunnet frem hvor viktig det er at minoritetskvinner og -jenter oppnår reell likestilling i Norge. Fra forskjellige perspektiver fikk de frem sterke meninger om statens håndtering av minoritetskvinner og – jenters situasjon i Norge.

Minoritetskvinners eget engasjement og innsats må synliggjøres, vi ønsker ikke lenger å være statister i filmen om våre liv, men å spille hovedrollen. For hvem andre enn vi selv kan ha den innlevelsen som må til, det engasjementet og forståelsen som kreves? Til mine norske medsøstre: krav om reseptfri angrepille eller gratis prevensjon viser at likestillingskampen i Norge har kommet langt, men det er fortsatt norsk ungdom med minoritetsbakgrunn som ikke får tilrettelagt undervisning på skolen, som blir diskriminert på arbeidsmarkedet, som blir stigmatisert og må kjempe for å bli akseptert. Fortsatt er det kvinner i dette landet som både sosialt og økonomisk er nødt til å være avhengig av sine menn og som ikke får selvstendig juridisk status på grunn av lovverket. Så lenge filmen handler om dette og ikke om en likestillingslov som favner alle, er ikke likestillingskampen over, men den har fått en ny farge.