Av Fakhra Salimi

Humera Khan fra den britiske, muslimske kvinneorganisasjonen An-nisa Society var i Oslo for å holde foredrag på MiRA-Senterets seminar 8. mars om muslimske kvinners situasjon. Her snakker hun med MiRA-magasinet om muslimske kvinners identitet, familieforhold og sosiale levekår i Storbritannia. 

Ung identitet
Når du er barn tenker du ikke på identitet i det hele tatt, mener Humera Khan. – Alt rundt deg, familien, hjemmet, måten det er drevet på, verdiene familien har; alt er helt normalt for deg. Du lever i en verden som for deg er veldig naturlig. Når du vokser opp og får kontakt med majoritetssamfunnet oppdager du at alt er annerledes, at ikke alle har det som deg. Dette blir vanskelig for deg som muslim fordi folk stiller spørsmål ved din levemåte og ditt hjem og familiens væremåte. Jeg husker det var et problem for meg å måtte forklare for vennene mine at jeg måtte ha tillatelse hjemmefra for å delta i de samme aktivitetene som de var med på. Vennene mine kunne bli ute sent, jeg måtte alltid spørre først.

– Det er når du oppdager at det finnes ting som gjør deg annerledes at du begynner å stille spørsmål ved hvem du er, sier Humera. – Det er fortsatt slik for den unge generasjonen. Det første man møter i storsamfunnet er skepsis til islam. Begynnelsen på alle diskusjoner om islam er alltid religionens begrensninger. Folk sier til meg at jeg, som en muslimsk kvinne, har en mengde begrensninger for hva jeg kan gjøre. "Du kan ikke spise dette, du kan ikke gå dit eller dit, du kan ikke være med på fester eller gå på disco." Din egen oppfatning av hva islam er varierer sterkt fra den holdningen du møter i samfunnet. Selv når du er sikker på din identitet vakler du derfor når du ser samfunnets bilde på hva islam er, et bilde som får deg til å tvile og stille spørsmål ved alt igjen.

Negative bilder
MiRA-magasinet snakket med Humera Khan om den negative projiseringen av muslimske stereotypier i samfunnet. – Det er en selvoppfyllende profeti, sier Humera, – at du begynner å tro på de bildene andre har skapt av deg. Hvis du daglig får høre hvor ille islam er, så er det lett å begynne å tro på det selv. Rasisme er så institusjonalisert i Vest-Europa at du begynner å tro det er riktig slik det blir fremstilt.

Humera forteller hvordan hennes egne oppfatninger ble utfordret i familiens hjemland. – Den første gangen jeg dro til Pakistan ble jeg veldig overrasket. Jeg hadde sett for meg noe helt annet; men jeg så de store byene fulle av liv, med en mengde aktive mennesker. Faktisk var min generasjon i Pakistan, for eksempel mine søskenbarn, mye mer progressive enn jeg var, og jeg var jo fra London! De trodde jeg skulle være veldig vestlig, og de ble sjokkert over hvor tradisjonell jeg var i forhold til dem.

– Jeg var i Iran for et par år siden, og trodde jeg reiste med et åpent sinn til tross for Vestens bilder av Iran. Jeg ble allikevel veldig overrasket over å se at det var et åpent, aktivt samfunn med diskusjoner om kvinners stilling. Jeg hadde ingen problemer med å gå på gaten alene, ingen kommenterte det, folk brød seg rett og slett ikke. Da innså jeg hvor forutinntatt jeg var selv om jeg trodde jeg var upåvirket av de vestlige bildene av Iran. Vi bærer med oss disse negative bildene selv om vi ikke vil eller ikke er bevisste på det, sier Humera.

Religionen ga meg svarene
– Da jeg gikk på universitetet gjennomgikk jeg en personlig krise, forteller Humera. – Jeg var ikke fornøyd med meg selv eller livet mitt og fant ut at jeg måtte gjenoppdage min egen identitet. Jeg vurderte og analyserte min egen kulturelle bakgrunn, og jeg startet på en måte med å bygge min egen historie. Jeg tror at innvandrere eller annen generasjon unge ofte opplever det som om de ikke har en egen historie fordi de har mistet kontakten til opprinnelseslandet samtidig som de ikke helt kan identifisere seg med det landet de bor i. Man trenger derfor å finne sin plass på en helt annen måte enn andre, og det krever mye av en selv. Jeg innså at jeg måtte være villig til å gi opp en del av de fordommene jeg hadde som gjorde at jeg kunne være den jeg var. Jeg måtte ha plass til det som var viktig. Selv er jeg en veldig politisk person med beina på jorda, og vendepunktet kom da jeg begynte å erkjenne åndeligheten som finnes i islam. Etter mange diskusjoner og vurderinger skjønte jeg at islam har de fleste svarene jeg lette etter. Det var mitt første skritt på veien.

Ta dine egne beslutninger
Ungdom i dag har mange opplevelser rundt det å være muslimsk i et ikke-muslimsk samfunn. – Jeg tror de unge må erfare det selv, sier Humera. – Alle har sine egne opplevelser. Man kan ikke lære bort personlig forståelse og følelser til andre, men man kan gi et lite dytt. Jeg husker da vi i An-nisa Society arrangerte en teatergruppe for unge jenter. Vi vurderte å inkludere dans i prosjektet, og det er jo ganske kontroversielt i islam. Etter å ha gjort litt research mente vi at dans ville være akseptabelt under visse former. De unge i dag er jo aktivt med i samfunnet, de hører på musikk og liker å danse. Vi drøftet dans i den muslimske konteksten i teatergruppa, og vi spurte om jentene hadde noen egen tanker om dette. De sa de helst ville slippe å tenke på det. Det ville bety at de måtte utfordre seg selv. På slutten av prosjektet så vi allikevel at de på eget initiativ testet sine egne grenser og sine egne holdninger og forståelse av islam. De åpnet og utviklet seg da de ble gitt sjansen til å vurdere sine egne standpunkter. Min erfaring er at et trygt miljø er helt avgjørende for at unge skal kunne ta egne valg.

– Jeg tror dessverre at muslimer ofte er redde for å gi barna frihet til å tenke selv, sier Humera. – Det er kanskje fordi islam i det siste århundret har vært veldig fastsatt, veldig bestemt, uten diskusjoner om samfunnsendringene som har funnet sted gjennom årene. Selv mener jeg at Koranen og de historiske tekstene viser at Koranen fungerer som en lærer og et hjelpemiddel. Koranen sier at forståelse og innsikt kommer til de som selv reflekterer, vurderer og tenker, og Gud gir oss en ramme rundt vår egen tilnærming til spørsmålene. Å stille spørsmål og å undersøke ligger i menneskets natur, og tradisjonelt sett har islam gitt rom for dette, mener Humera. Hun mener at evnen til å skille mellom rett og galt ligger hos mennesket, men at det er foreldrenes ansvar å tilrettelegge for utviklingen av denne evnen. – Foreldrene skal legge til rette for at barnet kan få et balansert liv, og hvis man ikke får mulighet til å gjennomgå denne prosessen så mister man evnen til å velge selv, sier Humera. – Da kan man bare relatere til det andre har fortalt, og man ser tingene fra bare én synsvinkel. Dette mener jeg strider mot den islamske læremåten.

Ekteskap
– Det finnes mange måter å gifte seg på, mener Humera. – Muslimer bør ikke forkaste den vestlige måten å inngå ekteskap på, og Vesten burde ikke forkaste den muslimske måten. Det finnes mange typer ekteskap. Selv om arrangerte ekteskap opprettholdes på grunn av tradisjonen, så ser vi nå i Storbritannia at de unge finner partnere også på andre måter. Det viktigste er ikke hvordan du finner din partner, men dine intensjoner med forholdet og hvordan du lever i ekteskapet. Ekteskap i islam er ikke bare et arrangement mellom to individer, men jeg mener at det bør være kjærlighet mellom partene for at forholdet skal fungere. Det er derfor to muslimer som skal gifte seg søker kjærligheten hvis den ikke allerede er der fordi de kjenner hverandre fra før. De vet at giftermål også handler om sosiale relasjoner, og man ser derfor etter noen som reflekterer ens egen levemåte og livstro. I Pakistan er det nå også en rekke måter å inngå ekteskap på. Man finner sin partner selv, eller man ber noen om en introduksjon til en person man tror kan være den rette. Ingen i min familie har giftet seg med en de ikke ønsket å gifte seg med, sier Humera.

Humera mener at tvangsekteskap skjer i Vesten fordi mange muslimer er redde for å miste sin identitet og sin kultur. De vil derfor at barna skal gifte seg med en de velger. – Jeg har hørt mange foreldre si ting som "hvis barna gifter seg med noen som ikke snakker språket vårt, hvordan kan de da kommunisere med familien?". Jeg pleier å si at språk er enkelt å lære, og at dette ikke burde være en slik barriere. Situasjonen i samfunnet med rasisme, fremmedfrykt og diskriminering bidrar også til å marginalisere folk med en annen etnisk eller religiøs bakgrunn. Dermed vil man ikke gi slipp på gamle tradisjoner og skikker. Jeg tror de som følger skikkene som ligger utenfor islams retningslinjer, som for eksempel tvangsekteskap, vil revurdere det hvis de gis muligheten til å være seg selv og beholde sin tilknytning til hjemlandet og religionen. Hvis muslimer gis rom til å leve på sin måte som muslim i Storbritannia tror jeg mange vil velge bort de undertrykkende tradisjonene. De må få en plass i samfunnet så de ikke lenger føler seg så defensive og redde. Jeg tror det er dette myndighetene ikke forstår.

Vi må både gi og ta
Humera mener at de europeiske landene glemmer at hvis det ikke hadde vært for kolonialismen, så ville ikke folk ha flyttet eller flyktet til Vesten i så stor grad. – De fleste innvandrere elsker jo hjemlandet sitt, men det er i ruiner etter kolonitiden, og det finnes få muligheter for dem der. I Vesten forventer man at immigrantene skal oppføre seg perfekt og assimileres til å bli idealinnbyggere. Man forstår ikke at vi har vår egen historie, at vi har med oss minnene om kolonitiden. Vi kommer fra ødelagte samfunn. Vi mennesker er også nomader av natur, men nå må vi plutselig holde oss innenfor de grensene som ble satt av andre etter kolonitiden. Det er svært vanskelig for oss som kommer fra utbyttede land. Dette glemmer, eller fortrenger, de vestlige lands myndigheter. De vil ikke inngå i en dialog eller fjerne undertrykkende mekanismer i samfunnet og den strukturelle rasismen. De forlanger bare at muslimer umiddelbart skal stanse vold mot kvinner som for eksempel tvangsekteskap. Det grunnleggende for et reelt mangfoldig og tolerant samfunn er aktiv dialog og samhandling mellom majoriteten og minoritetene. Uten dette vil de europeiske landene forbli i angrepsposisjon ovenfor mennesker med en annen etnisk og religiøs tilhørighet.