Intervju med Fakhra Salimi av Aina Mumbi Sauvik
MiRA-Magasinet 2/98

MiRA tylles i taft og hylles som seg hør og bør en som fyller ti. I den anledning skal vi snakke litt om senteret, og går tilbake i tid, slik vi gjerne gjør når vi skal feire noe, til 60- og 70-tallet. Selv var jeg ikke engang påtenkt på den tiden, men Norge var i frodig vekst, i hvis kjølvann det oppsto et behov for arbeidskraft som delvis ble dekket ved import fra utlandet, hovedsaklig fra land i den tredje verden. (Man produserte også flere barn, som et langstidstiltak. Derav meg.) I tillegg til det økonomiske aspektet, fikk influksen av arbeidere fra utlandet konsekvenser for den sosiale og kulturelle utviklingen i det lille landet Norge.

Dette synes åpenbart idag, men på tiden da det skjedde, forutså man ikke forandringen innvandringen av arbeidere ville føre til. Dette innså man først seinere, da spørsmål om de nye landsmenns sosiale velferd begynte å melde seg — da skyndtet man seg å innføre innvandringsstopp. But alas, too late! (synes noen. Andre, deriblant undertegnede, takker skjebnen. Men det er en annen historie.) Forandringen var et faktum.

Idag, i Norge anno 1998, er forandringen fremdeles et faktum, forvirringen stor, forviklingene mange. Jeg er på MiRA-senteret, sammen med en som jobber med å skape klarhet og bedring — senterets primus motor og aktiv i minoritetsbevegelsen siden dens spede begynnelse — Fakhra Salimi. Og det er klarhet jeg ønsker også; hvorfor og hvorledes. Hun kremter før hun svarer. «Vi må se på historien.»

Likestilling for hvem, sa du?
«Etter at innvandringsstoppen ble innført i 1975, begynte det å komme nokså mange kvinner og barn til Norge, gjennom familiegjenforening som fremdeles var lov. Det ble ganske snart tydelig at det norske lovverket inneholdt en hel del kjønnsdiskriminerende aspekter som ikke ble debattert i likestillingsfora.»

Og vi husker at dette var de mange demonstrasjonstogs tid: antiimperialisme, kvinnefrigjøring og liberalisering var ord på alles lepper, og likestillingsbevegelsene var svært aktive (slet ut den ene fotformskoen etter den andre). Minoritetspolitikk var imidlertid ikke nettopp et hett tema.

«På den tiden da likestillingsloven ble utformet, ble Norge betraktet som et i hovedsak hvitt, homogent samfunn. Likestillingsloven inkluderte dermed ikke det perspektivet at Norge skulle komme til å bestå også av mennesker med andre religioner, klesdrakter, verdier og måter å leve på, som ville oppleve å bli diskriminert i det norske samfunnet. Likestillingsloven ble utformet med tanke på kjønn. Dermed ble det slik at når kvinner av utenlandsk opprinnelse opplevde å bli diskriminert, for eksempel på arbeidsplassen, så kom denne diskrimineringnen ikke innunder likestillingsloven, fordi det ikke var snakk om kjønnsdiskriminering slik dette begrepet ble definert i lovverket.»

En gruppe innvandrerkvinner samlet seg for å diskutere den virkeligheten det viste seg de i stor grad hadde felles; diskriminering på arbeidsmarkedet, på boligmarkedet, stigmatisering i samfunnet, utestengning fra det sosiale og politiske liv. Slik ble Foreign Women’s Group startet i 1978. Og selvfølgelig møtte man motstand.

Sure miner
Det fantes allerede flere aktive, sterke innvandrerorganisasjoner som rettet søkelyset mot diskrimineringen i samfunnet og satte ord på rasismen, men de var dominert av menn og tok ikke opp kvinnerelaterte problemer i noen særlig grad. Det kom tildels sterk kritikk fra nettopp disse miljøene da vi opprettet FWG. Hvorfor trengte vi en innvandrerkvinneorganisasjon? Ville man danne en slags skilsmisseorganisasjon, oppfordre kvinner til å forlate mennene sine.

Dette ligner på argumentasjonen brukt mot opprettelsen av de første kvinneorganisasjonene i Norge mot slutten av forrige århundre, og var ikke uventet. For meg lyder det som et større paradoks at mange av de kritiske røster som lot seg høre kom fra kvinneorganisasjonene: hva med den sagnomsuste søstersolidariteten?

«Kritikken dreide seg i hovedsak om representativitet: man mente at kvinnene i FWG ikke var representative for innvandrerkvinner, at vi var for vestliggjorte. Resonnementet var at «ekte» innvandrerkvinner var undertrykt, og ute av stand til å snakke for seg selv, dermed ville de ikke være i posisjon til å danne noen organisasjon. Ergo var FWG ikke representative, siden vi gjorde nettopp dette.»
Litt enkel argumentasjon, kanskje?

«Bygget på stereotypier, hvis makt man ikke skal undervurdere. Nettopp denne stereotypifiseringen var kjernen i de problemene innvandrerkvinner møtte i det norske samfunnet, som vi hadde organisert oss for å definere og motarbeide. Hvordan skulle for eksempel en pakistansk kvinne være? Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg ble stilt spørsmålet om jeg ikke var glad for at jeg var så heldig å leve i Norge hvor jeg kunne være fri?? Når jeg så spurte Hvordan det? fikk jeg gjerne til svar at i Pakistan er jo kvinner så undertrykte, de får ikke lov til dette og ikke til det, og.. Jeg måtte stadig forklare for folk at jeg kom til Norge som voksen kvinne, og min frihet og den jeg er idag hadde jeg med meg fra Pakistan.»

Segregering for integrering
Foreign Women’s Group ble også beskyldt for å være segregerende:
«Spesielt da vi etter to år som åpen organisasjon bestemte at FWG skulle være en organisasjon kun for innvandrer- og flyktningkvinner. Grunnen for dette var som man kan tenke seg den samme som gjorde at kvinner i sin tid begynte å danne foreninger og organisasjoner som ikke var åpne for menn; vi ønsket å skape omgivelser der innvandrerkvinner på egne premisser skulle kunne definere sin problemer og diskutere mulighetene for å håndteres disse. Det språklige var et viktig aspekt. De norske kvinnene som deltok var naturlig nok språklig sterkere enn mange av innvandrerkvinnene – når noen for eksempel skulle holde foredrag om FWG var det naturlig at de flinkeste snakket, og slik kom de norske kvinnene til å dominere på denne arenaen. Men hensikten med å opprette FWG var jo nettopp å motarbeide denne tendensen. Dermed bestemte vi at organisasjonen skulle være åpen kun for flyktning- og innvandrerkvinner. Naturlig nok fikk vi mye kritikk for dette.»

Man kunne tro at resultatet av dette ville kunne bli nettopp det man kjempet imot, nemlig økt isolasjon av minoritetskvinner. Men slik var det ikke, sier Salimi.
«Diskusjonene gikk unektelig høyt, og uenighetene var mange og gikk til tider dypt. Det kan de gjøre i dag også, uten at vi lar være å samarbeide av den grunn. Vi krevde hele tiden å bli regnet som et fullverdig medlem av den norske kvinnebevegelse. Faktisk var nettopp dette et nøkkelpunkt i vårt arbeid, og er det enda idag; at likestillingspolitikk må inkludere minoritets- så vel som kjønnsperspektiver.»

Dagens dont
Da jeg var fjorten gikk jeg i tog, ofte. «Kamp mot all rasisme, der du jobber der du bor!» «Norge ut av nato!» Jeg skjønte vel ikke så mye av det, men som det bruste i blodet! Og intensjonene var gode. Idag er det annerledes. Slagord på fantasinivå med konfirmasjonssangen til olebror som har blitt så stor så stooor, og korrektheten, indignertheten, den moralske forargelse! som ligger i luften når mennesker samles for å kreve gir meg en flau smak i munnen. Og det er kanskje synd, hvis toggang kan brukes som en indikasjon på engajement. For er det ikke sånn at det fremdeles diskrimineres?

«Idag finnes det et helt annet gehør for minoritetsperspektivet, både i organisasjonene og i de statlige instanser. Dette vil imidlertid ikke si at diskriminering ikke lenger forekommer. Det er fremdeles en kamp for å overleve for mange; se på arbeidsledighetsstatistikken, for eksempel, hvor minoritetskvinner ligger på topp. Innvandrerkvinner er i flertall i de lavest lønnede yrker, og antallet innvandrerkvinner blant sosialklienter øker år for år.
Det er et problem at når man har diskutert en sak en stund – slik vi har diskutert diskriminering av minoritetskvinner i tjue år nå -så tror folk at saken er ute av verden. Men kampen fortsetter for oss – enkelte ting har blitt bedre, men andre har blitt verre. For eksempel er toårsregelen, som gir en innvandrer gjennom gjenforening selvstendig juridisk status først etter to års ekteskap i Norge, blitt til treårsregelen. Mange kvinner er idag truet med utvisning med hjemmel i denne loven. Fortsatt godkjenner ikke den norske staten tidligere kvalifikasjoner i en rekke profesjoner; fortsatt er det svært nødvendige tilbud om barnepass i forbindelse med språkundervisning tilgjengelig til kun et lite mindretall; fortsatt mangler fritidstilbud til unge minoritetsjenter.»

Men det mangler ikke på situasjonsbeskrivelser som kan legge grunnlaget for forbedringer, og det mangler heller ikke uttrykt vilje: «Alle» vil hjelpe en innvandrerkvinne. Hvorfor er det ikke gull og grønne skoger?

«Det som mangler er evnen til gjennomføring av konkrete prosjekter. Resultatet er det vi kan kalle «tokenism» (forslag til gode oversettelser av dette engelske ordet til norsk mottas med takk. Et meget nyttig ord. Journ. anm.). Det er politisk korrekt å inkludere innvandrerperspektivet. Man holder et seminar om et hvilket som helst alment anliggende, og inviterer en representant for innvandrere som deltager. Svært ofte blir denne knyttet inn som en perifer del av opplegget; en workshop, et innlegg, et kulturinnslag. Dette handler ikke om reell integrering av minoritetsperspektivet, men fungerer likefullt som en legitimering. Når krisesentrene nylig feiret 20 år, sendte de først ut et program uten en eneste representant for minoriteter, til tross for at de rapporterer at stadig flere innvandrerkvinner benytter seg av deres tilbud. Når de i siste minutt henvender seg til MiRA for å få en «passende innvandrerkvinne» til å holde foredrag, kan jeg ikke vurdere dette som et reelt ønske om å ta for seg minoritetsperspektivet på en seriøs og dyptpløyende måte, men må se det som et uttrykk for et ønske om å være politisk korrekt. Slik oppnås ikke likestilling.»

«Det kan også være interessant (om enn nedslående. Journ.anm.) å merke seg hva som kvalifiserer et menneske til å uttale seg på vegne av innvandrere. Mens man i saker som angår nordmenn oppsøker en ekspert for en faglig uttalelse, nøyer man seg ofte i saker relatert til innvandrere med en hvilken som helst kilde; å være mørkhudet er kvalifikasjon nok. Snakker man om universelle tema, og ønsker en uttalelse fra den jevne mann av (innvandrer)folket er dette legitimt – trekkes derimot diskusjonen opp på et høyere nivå, hvor forhold skal settes i perspektiv og en situasjon skal settes inn i en teoretisk ramme er det ikke holdbart. Ofte lar man en innvandrer komme til orde for å beskrive sin situasjon, for så å trekke inn en norsk fagperson til å sette saken i relieff mot samfunnet. Dette er en undergraving av innvandreres evne til selv å analysere sin virkelighet, og sette sine opplevelser inn i et større perspektiv. Og det er ikke fordi disse ressursene ikke finnes.»

Og som med så meget annet, you got to give some to get some. For å synliggjøre disse ressursene, behøves nettopp ressurser, i form av bevilgede midler og reell vilje til å slippe minoriteter inn på alle samfunnets arenaer.

«Alt arbeidet som er blitt gjort til nå er gjort på frivillig basis, med en enorm innsats fra innvandrerkvinner selv. Det har vært skolerende og viktig, men nå er folk slitne. De er lei av å jobbe gratis. MiRA har et enormt kontaktnett, men mangler ressurser til å aktivisere de kreftene som finnes i befolkningen. Vi har ikke midler til å bekjempe usynliggjøringen.»

Man må jo bare undres, over at man til tross for kunnskap og kjennskap i fri flyt, har så lite forståelse og så megen mistro til hverandre. Fremdeles forstår man ikke hva det innebærer å leve i et multikulturelt samfunn, at det krever å gi plass. Men arbeidet for likestilling fortsetter. Det må jo bety at det fortsatt blinker i visjoner i de engasjerte hjerter?

Visjoner
«Ideen med MiRAsenteret da det ble opprettet i 1989 var å utvikle et aktivitetshus. Visjonen var – og er fremdeles – å skape et fristed, et rom for den kreativitet som finnes men som idag ikke har noen kanaler. Vi ønsket et sted hvor innvandrerkvinner selv kan drive sine prosjekter, synliggjøre sine krefter. Slike hus finnes i England; prosjektene rangerer fra språkundervisning og film til data og tegnekurs. Det finnes i Italia; i et hus gitt dem av kommunen driver innvandrerkvinner sine egne verksteder. Noen ting er felles, mens andre er selvstendige, og kvinnene tjener penger til egen drift. Dette er jo MiRA’s prosjekt!

Et aktivitetshus vil være uvurderlig også i forhold til det som nå er og i framtiden i enda større grad vil være MiRA’s hovedsatsingsområde, nemlig unge jenter med minoritetsbakgrunn. MiRA har nådd mange unge jenter bare de to siste årene, selv med de begrensede ressurser vi har hatt. Det er viktig å være klar over at for minoritetsjenter er kampen for rettigheter fremdeles aktuell. Norske jenter kan ta for gitt friheten til selv å definere og styre sine liv; de kan fritt velge utdannelse, arbeid og sosial livsførsel. Minoritetsjenter må kjempe for disse tingene. Det er ingen automatikk i at en minoritetsjente får jobb når hun konkurrerer med en norsk jente på arbeidsmarkedet. Derfor vil minoritetsjenter ha grunner til å organisere seg også i framtiden.»

Jeg er jente, hvit, og femogtjue. Diskriminering i den form du snakker om rammer ikke meg i min hverdag. Er anti-rasisme-debatten uaktuell for etnisk norske unge?

«For norske ungdommer vil antirasismebevegelsen spille større rolle i forhold til bevisstgjøring enn til rettigheter. På samme måte som kvinnespørsmål har bragt mannsrollen opp til diskusjon, vil fokus på minoriteter bringe opp spørsmål om majoriteten. Det skjer, blant annet som en følge av diversifiseringen av samfunnet, en sterk mobilisering rundt forskjellige verdispørsmål i disse dager; på hvilken måte skal vi organisere vårt familieliv; hva slags relasjoner ønsker vi å ha. De store endringene som trengs i samfunnet vil springe ut fra et inkluderende perspektiv, og forståelsen for at likestilling betyr samspill, mellom kjønnene og mellom minoritet og majoritet. Endringer krever utvetydighet fra samfunnets ledere, altså en slutt på den utbredte «tokenism» og dobbeltmoral. Dernest kreves det at enkeltindividene stiller spørsmål til seg selv, definerer sine egne holdninger»

Og vil endringene komme?

«Segregeringspolitikken av tidligere dager er ikke lenger akseptabel, for den bygger på et verdensbilde som ikke lenger er relevant. bell hooks sier det slik: verden blir aldri hvit igjen. Vi er på vei mot en ny verdensforståelse, og det er en prosess som tar tid. I denne prosessen er det inspirerende å observere at ungdom er de minst rasistiske, spesielt ungdom i Oslo-området. Det finnes mye egensegregering, men ungdommen har fått mulighet til å møtes på likefot, og vi ser at kunnskap og kjennskap reduserer rasismen.»

I morgen
Jeg vil velge å tolke dette som optimisme – på tross av de mange nedslående fakta damen presenterer fra stolen sin i MiRA’s slitne lokaler. Og det er som Nordhal Grieg Ungdommen hun setter sin lit til. Men ingenting overlates til tilfeldighetene – det foreligger detaljerte handlingsplaner for MiRA’s aktivitet for de kommende år. Jeg lar Fakhra avslutte med hovedtrekkene i denne handlingsplanen. Ikke overraskende plasserer hun opprettelsene av et aktivitetshus øverst på lista:

Aktivitetshus ja. Dette vil gi oss uendelig større muligheter i forhold til prosjekter vi ønsker å gjennomføre, inspirere til aktivitet hos senterets brukere, og gi oss en solid ramme for arbeidet for unge jenter. Et flerbrukshus vil også være med å bygge opp kommunikasjonen mellom generasjonene – et hittil ignorert område innen norsk minoritetspolitikk.

Vi ser minoritetsjenter som et naturlig satsingsområde framover og mye av MiRA’s ressurser vil gå til dette arbeidet. Vi ønsker å ansette en ungdomskoordinator som skal sørge for framdrift og kontinuitet i arbeidet.

Vi ønsker å satse på utvikling av faglig dokumentasjon rundt minoritetsspørsmål. Dette er det et stort behov for i dette samfunnet. Vi ønsker å se på forholdene for minoriteter på arbeidsmarkedet, på boligmarkedet, i utdanningssektoren og i forhold til lovgivningen. Sammen med andre organisasjoner har MiRA satt ned en komite, bestående av fagfolk fra forskjellige disipliner og samfunnsområder, som skal lage slike utredninger.

Selvorganisering har stått høyt oppe på MiRAs prioriteringsliste i mange år, og på FWG’s før det. Idag er vi organisert over hele landet, og vi har et stort internasjonalt nettverk. Dette arbeidet vil fortsette, med tyngde mer på det faglige enn tidligere.
– MiRA-senteret er rådgivende organ for lovgivende instanser i Norge, og vi ønsker å øke vår innflytelse over utformingen av minoritetspolitikk i landet.

Dette er arbeid som vil iverksettes/videreføres selv om julenissen svikter i år også. Søknadene om støtte vil bli sendt ut til stat og kommune i 1999 som i de 10 foregående år, og man setter sin lit til at i år vil de offentlige instanser se sitt ansvar og sørge for å gi liv til fagre løfter. Om MiRA nå blir hørt vil det bety en betraktelig bedring av kårene for arbeidet mot likestilling – fortsatt ignorering vil bety at arbeidet går saktere, og at veien mot et rettferdig samfunn blir lenger. Dessuten mer jobb for nissens hjelpere.