Av Line Nyhagen Predelli, forsker, Norsk institutt for by- og regionforskning

I den norske integreringsdebatten, og særlig i saker som angår og engasjerer kvinner, har politikere og myndigheter valgt å lytte både til unge kvinner som selv har opplevd undertrykking og overgrep, og til forskere og andre som har opparbeidet seg kunnskap og kompetanse om f.eks. æresdrap og tvangsekteskap. I den forbindelse kan det reises et spørsmål om betydningen av personlige erfaringer i kunnskapsoppbygging og formidling.

Har min erfaring som hvit kvinne betydning for hvilken kunnskap jeg kan produsere eller tilegne meg? Debatten om verdien og relevansen av erfaringsbasert kunnskap versus tilegnet kunnskap har versert lenge i feministisk teori. Hvilket standpunkt man tar vil for eksempel kunne åpne eller stenge for om menn kan tilegne seg og produsere feministisk kunnskap, eller for om svarte kvinner kan produsere en egen feministisk kunnskap i kraft av sin erfaring.

I utgangspunktet er det kanskje lett å enes om et prinsipp som sier at alle som besitter kunnskap har en legitim rett til å delta og bli hørt i debatten, uavhengig av hvilket kjønn og hvilken hudfarge den som frembringer kunnskapen har. Allikevel kan det være grunn til å nyansere dette viktige poenget.

Gitt at våre felles mål er demokrati og like rettigheter for alle, er det ikke sikkert at alle stemmer til enhver tid og i enhver sak bør være likeverdige. Demokratisk deltakelse og representativitet kan noen ganger betinge deskriptiv representasjon (for eksempel at kvinner representeres av kvinner, at svarte representeres av svarte, etc). Statsviteren Jane Mansbridge hevder at denne type representasjon er særlig viktig i to tilfeller: når kommunikasjon mellom folkevalgte representanter og (noen) innbyggere kan karakteriseres av mistillit, og når den lovgivende forsamling må fatte beslutninger i saker som er «ukrystalliserte» og derfor ikke var på den politiske agendaen da representantene ble valgt. Dette argumentet kan også anvendes om deltakelse i integreringsdebatten: Når nye politiske saker oppstår, vil det være særlig relevant å la den berørte gruppen eller minoriteten bli hørt.
Fra et minoritetsfeministisk ståsted kan et krav om rett til deltakelse og innflytelse argumenteres for gjennom betydningen av multikulturelle forskjeller (rase, etnisitet, religion) for offentlig politikk. Man kan argumentere at kvinner med en annen etnisk bakgrunn enn den dominerende også har en annen erfaringsbakgrunn og kanskje dermed også interesser som skiller seg fra hvite kvinners interesser. Slike forskjeller i erfaringer og interesser kan få betydning for hvordan feminister med ulik hudfarge argumenterer i aktuelle saker som bruk av hodeplagg, arrangerte ekteskap og kontantstøtte.

Et ytterligere argument for at hudfarge er relevant (men ikke avgjørende) i integreringsdebatten, er den utbredte forestillingen om at demokrati innebærer at borgerne skal kunne påvirke politiske beslutninger som angår dem selv. Evne til påvirkning forutsetter deltakelse. Minoritetskvinner kan oppnå innflytelse både gjennom egen mobilisering og ved at myndighetene tar minoritetskvinner med på råd i formelle og uformelle fora. For å få støtte og legitimitet for sin politikk, må politikere høre både på eksperter og «vanlige folk» som berøres av politikken. I Norge begynte minoritetskvinner å organisere seg på 1970-tallet. I dag anses en rekke organisasjoner som arbeider for å fremme minoritetskvinners interesser som legitime dialog- og samarbeidspartnere for myndighetene.

Spørsmålet om etnisk bakgrunn og hudfarge har betydning for kunnskapsproduksjon, blir blant annet besvart positivt av den svarte amerikanske feministen Patricia Hill Collins, som hevder at «det å leve livet som en afrikansk-amerikansk kvinne er en nødvendig betingelse for å produsere svart feministisk tenkning». Sett fra Hill Collins’ ståsted, vil altså ikke en hvit kvinne kunne produsere svart feministisk tenkning. Hennes synspunkt kan diskuteres, men etter mitt syn er i hvert fall ikke en hvit kvinne avskåret fra muligheten til å tilegne seg kunnskap om svart feminisme. En viktig innsikt fra feministisk analyse er at kunnskap i seg selv er situert i tid og rom og har en partiell karakter. Dersom vi godtar dette premisset, vil en hvit kvinnes kunnskap om undertrykking av svarte kvinner ha status som et av flere mulige perspektiver på dette fenomenet. Dette perspektivet må kompletteres med flere bidrag, og gjennom slike «multiple perspectives» vil vi kunne oppnå et bredt kunnskapstilfang.

Som sannhetsvitner gir unge kvinner som Nadia og Jeanette nettopp uttrykk for erfaringsbasert kunnskap. Men ingen vil vel si at deres kunnskap er ugyldig, selv om den er grunnet i egne opplevelser. Allikevel vil argumentet om at all kunnskap er partiell, også gjelde deres bidrag. Når slike modige kvinner står frem og forteller om overgrep og blir møtt med både applaus og kritikk, skyldes det at en opplyst offentlighet vil kreve nyanser og at flere stemmer blir hørt. Det vil også være i offentlighetens interesse å søke informasjon både fra dem som selv har opplevd overgrep og fra dem som har tilegnet seg en bredere kunnskap om feltet.
Politisk sett har vi noen ganger bruk for kategorien «kvinne», som når vi f.eks. argumenterer for at kvinner og menn skal ha lik lønn for likt arbeid. På samme måte har vi noen ganger bruk for kategorien «minoritetskvinner», eller «svarte kvinner». Samtidig er vi klar over at ikke alle «kvinner» har de samme politiske interessene, liksom ikke alle «minoritetskvinner» eller «svarte kvinner» har de samme interessene. Det å innse at gruppebetegnelser kan dekke over interne stridigheter og uenighet innen en gruppe, er nødvendig for å unngå nye former for undertrykking.
Det finnes altså ikke bare ett feministisk standpunkt. Kunnskap og erfaringer er alltid situert i tid og rom, og hensynet til forskjellighet (i forhold til f.eks. kjønn, etnisitet, klasse og seksualitet) gjør det nødvendig å utvikle flere feministiske standpunkter. Men vi behøver ikke å akseptere en forestilling om at det finnes et uendelig antall feministiske standpunkter som kan fremkomme ved å stadig dele opp undertrykte grupper i mindre grupper. For eksempel vil det nok kunne argumenteres for at «kvinner med afrikansk bakgrunn i Norge» er en fornuftig kategori, mens det vil være vanskeligere å argumentere for at «etnisk norske kvinner som er oppvokst i Sandnes» er en meningsfull kategori når vi snakker om spesifikke former for undertrykking, vold eller diskriminering. Det vil heller ikke være særlig hensiktsmessig (men dog kanskje nyttig) å spørre alle etnisk norske hvite kvinner som handler på ICA om de felles erfaringer de har som kvinner i Norge. Poenget må være å velge grupper som gir mening, for eksempel «etnisk norske kvinner som mottar kontantstøtte», eller «ikke-vestlige innvandrerkvinner uten rett til selvstendig opphold i Norge», og la disse komme til orde.

Kvinner har lenge påberopt seg kunnskap på grunn av sitt kjønn, og så lenge det finnes kjønnsdiskriminering vil kjønn være et relevant kunnskapskriterium. Hvite kvinner bør også innrømme svarte kvinners rett til å definere hva de mener er relevant kunnskap. Den nyere etnisk norske kvinnebevegelsen har, liksom den amerikanske, vært dominert av hvite middelklassekvinner og deres interesser. Først i den senere tid har den etnisk norske kvinnebevegelsen invitert minoritetskvinner til dialog om mobilisering og innflytelse på utformingen av offentlig politikk. Inntil vi har et reellt demokrati vil det være nødvendig å la undertrykte grupper og minoriteter komme til orde på basis av deskriptive trekk ved deres tilhørighet. Først når hudfarge ikke lenger er relevant i diskusjonen av bestemte former for undertrykking, vold og diskriminering, vil ingen kunne påberope seg hudfarge som grunnlag for at deres stemme skal bli hørt mer enn andres.