Av Line Nyhagen Predelli, forsker, Norsk institutt for by- og regionforskning

Likestilling, ytringsfrihet og respekt for egen kropp er høyt aktede verdier i Koranen. Det er ikke Koranen som undertrykker, men tolkere som misbruker Koranen», uttalte en ung muslimsk kvinne i Dagsavisen den 2. desember 2001. «Islam trenger en muslimsk kvinnelig revolusjon», uttalte en annen ung kvinne med bakgrunn i et muslimsk miljø i Dagbladet den 27. januar 2002.

 

Sitatene angir ulike diagnoser på det samme fenomenet: forholdet mellom religion og likestilling. Løsningen peker kanskje likevel i samme retning: det å få lov til å tro og praktisere sin religion uten å måtte akseptere ulike former for kvinneundertrykking som skjer i religionens navn.

Forholdet mellom religion og kvinners rettigheter er i økende grad satt på den offentlige dagsordenen via saker som æresdrap, tvangsekteskap og omskjæring. Når slike kvinneundertrykkende praksiser er fremme i offentlig debatt, knyttes de ofte til bestemte kulturer (pakistansk, kurdisk, somalisk, etc.) eller en bestemt religion (islam). Dette kan føre til at patriarkalske samværsformer blir sett på som et iboende trekk ved disse kulturene og denne religionen. Den logiske slutningen vil da være at de aktuelle kulturene og den aktuelle religionen må overvinnes for at kvinner skal kunne frigjøres. Men er det slik at muslimske kvinner med nødvendighet er fanget i et patriarkalsk system og i en patriarkalsk livsverden?

Mitt eget forskningsprosjekt om kjønn, religion og migrasjon viser stor variasjon i praksis og holdninger til kjønnsrelasjoner blant muslimske kvinner i Oslo. Denne variasjonen fremkommer i intervjuer med 38 kvinner som i hovedsak er innvandret til Norge fra Pakistan og Marokko. Prosjektet viser at innvandrede muslimske kvinner bruker islam som en fleksibel ressurs, ved at de henter argumenter fra islamsk tradisjon for å underbygge sitt eget ståsted. Fortolkningen de selv har av islam, blir avgjørende for hvilke muligheter og begrensninger de mener å ha som kvinner. Kvinner som er hjemmeværende, hevder at islam krever at kvinnen skal ta seg av husarbeid og barneoppdragelse. Kvinner som arbeider utenfor hjemmet, viser til at konene til Profeten Muhammad hadde en aktiv rolle i samfunnet. Kvinner som mener at menn må ta sin del av husarbeidet, henviser til Profeten Muhammad som et eksempel til etterfølgelse.

Innvandrede muslimske kvinner bruker altså islam til å støtte opp under svært ulike holdninger til kvinners stilling i hjem og samfunn. Disse posisjonene kan plasseres langs et kontinuum fra kvinners underordnede stilling i forhold til menn, og til tilnærmet likestilling mellom kjønnene. Likhetsorienterte muslimske kvinner deltar aktivt både på hjemmebane og i samfunnet for øvrig. Å ta utdanning og å ha lønnet arbeid ser de på som en selvsagt rettighet. De mener også at menn må ta del i husarbeid og barneoppdragelse, og flere kvinner peker på at deres egne ektemenn tar aktivt del i disse oppgavene. I tillegg hevder likhetsorienterte kvinner at islam er en religion som kan tilpasses det moderne samfunnet.

Noen kvinner hevder derimot at det moderne samfunnet må tilpasses islamske verdier. Disse har mye til felles med islamister, som mener at islam ikke bare tilhører den religiøse sfæren, men utgjør en helhetlig måte å leve på. Islam inkluderer dermed religion, politikk, samfunn og økonomi. Det finnes flere retninger innen den islamistiske bevegelsen, og disse har ulike syn på kvinnens rolle. Felles for dem er at kvinnen først og fremst knyttes til oppgaver i hjem og familie. En retning åpner imidlertid opp for kvinners utdanning og deltakelse på arbeidsmarkedet, og ser det som viktig at kvinner engasjerer seg i samfunnsspørsmål. En annen retning begrenser kvinnens rolle til hjemmet, men understreker kvinnens unike stilling som mor og ektefelle. Begge disse retningene finnes blant muslimske kvinner i Oslo.

På kontinuumet finner vi også kulturelt orienterte muslimske kvinner. Disse har mye til felles med den islamistiske retningen som begrenser kvinnens bevegelse til privatsfæren. Kvinner som først og fremst føler tilhørighet til islam på grunn av kulturelle tradisjoner, viser dog en tendens til å fremheve sin egen underordnede rolle i forhold til mannen. Mens kvinnen fremstilles som svak og med et behov for å bli tatt vare på, fremstilles mannen som sterk, gjerne som mer intelligent, og som kvinnens beskytter og forsørger.

I følge islamsk familielov har mannen plikt til å forsørge kvinnen ved å gi henne mat, klær og bolig. Loven sier også at kvinnen har plikt til å adlyde sin ektefelle og å oppdra barna. Mange innvandrede muslimske kvinner velger å argumentere innenfor rammen av islamsk familielov. Selv kvinner som er likhetsorienterte, velger å gjøre dette. På den ene siden setter det å følge islamsk familielov begrensninger for hvordan man kan argumentere. På den annen side utfordrer kvinnene gjennom sin praksis det enkle skillet loven setter opp mellom kjønnenes ulike plikter. Videre er det mulig å hevde at islamsk familielov gir kvinnen et privilegium: hun har rett til å være hjemme, skulle hun ønske det. Det er når denne retten omgjøres til tvang at kvinnens muligheter faktisk begrenses.

Islamsk familielov utgjør på flere måter et veiskille mellom islam og det vi kan kalle et vestlig syn på likestilling. Samtidig finnes det i dag muslimske forfattere og intellektuelle som fremholder ideer om like muligheter og plikter for kvinner og menn i hjem og samfunn. I idealsamfunnet til afrikansk-amerikanske Amina Wadud vil for eksempel «kvinner ha full adgang til økonomisk, intellektuell og politisk deltakelse, og menn vil verdsette og derfor delta fullt ut i husarbeid og barneoppdragelse». I sin bok om kvinner i islam viser Anne Sofie Roald at holdninger til kvinner både blant religiøse ledere og vanlige troende er i ferd med å endres i frigjørende retning som et resultat av det kulturelle møtet mellom islam og «Vesten». En lærdom som kan trekkes fra disse eksemplene er at religion i seg selv ikke med nødvendighet er kvinnefiendtlig, men at religion kan brukes både i undertrykkende og frigjørende retning. Dette gjelder i like stor grad for kristendom som for islam.

I prosjektet har jeg også intervjuet 12 muslimske menn, blant dem syv religiøse ledere. Imamer i de største moskeene i Oslo fremhever nødvendigheten av et komplementært kjønnssystem, hvor kvinnene har oppgaver i hjemmet, mens mannen har lønnet arbeid. Men imamene må forholde seg til det faktum at mange muslimske kvinner deltar på arbeidsmarkedet. De understreker derfor at islam ikke forbyr kvinnen å arbeide i den offentlige sfære. Samtidig setter de en rekke restriksjoner for kvinnens arbeid: hun må ha tillatelse fra sin mann, hun må kun arbeide i visse samfunnssektorer (helst innen utdanning og helse), hun bør arbeide i «en kvinnelig atmosfære», hun må unngå unødvendig sosial kontakt med menn, og hun må kle seg på en anstendig og ikke utfordrende måte. Disse holdningene vil bli satt under press etterhvert som også muslimske kvinner inntar andre yrkesroller enn de rent tradisjonelle yrkene som vektlegger omsorg.

Min forskning viser at mens religiøse ledere fremstiller et endimensjonalt ideal for kvinners rolle, er kvinners faktiske praksis og holdninger svært komplekse og noen ganger motsetningsfylte. Mange kvinner støtter for eksempel forestillingen om at det er best at kvinner arbeider hjemme, mens menn skaffer familien inntekt gjennom lønnet arbeid. Men en god del av disse kvinnene er faktisk selv utearbeidende, og demonstrerer at praksis avviker fra idealet. Det kan dermed hevdes at praksis i flere tilfeller ligger i forkant av den religiøse retorikken, i den forstand at både kvinner og menn faktisk utfolder seg på flere arenaer enn det de formelle idealene tilsier.

De kvinnene jeg har intervjuet uttrykker generelt stor respekt for imamene. Mange kvinner spør imamen om råd når det gjelder religiøse plikter, kvinners rolle i hjem og samfunn, løsninger på ekteskapsproblemer, barneoppdragelse med mer. Men selv om imamene er viktige, er de ikke den eneste kilden kvinnene har for slik kunnskap. Mange anvender også Koranlærere, ektefelle, venner, bøker, kassetter og fjernsyn som kilde til kunnskap. En del kvinner peker på at imamer som ikke behersker norsk, mangler en vesentlig forutsetning for å forstå og formidle fra det norske samfunnet. Det synes dermed viktig å ikke overvurdere imamenes rolle når det gjelder påvirking av holdninger og praksis. Samtidig må ikke moskeens betydning for kvinner undervurderes. De fleste av de intervjuede kvinnene går til bønn og undervisning i ulike moskeer i Oslo. Det er ikke så vanlig at kvinner går i moskeen i Pakistan og Marokko, særlig ikke på landsbygda, men etter migrasjon får moskeen en ny og viktig betydning i kvinnenes liv. Moskeen dekker religiøse, kunnskapsmessige, kulturelle og sosiale behov. I Norge oppmuntrer offentlige støtteordninger til at moskeene får en menighetsstruktur. Denne strukturen åpner for at kvinner kan innta både uformelle og formelle roller som ledere og lærere. Forskning i USA antyder at muslimske kvinner gradvis oppnår mer innflytelse i moskeenes beslutningsstruktur. I Norge er det foreløpig to moskeer som har kvinnelige medlemmer i styret, men kvinner har også ledende posisjoner i Norsk Muslimsk Ungdom og Muslimsk Studentsamfunn. Et viktig signal om endringsprosesser er også gitt ved at den etnisk norske kvinnen og konvertitten Lena Larsen enstemmig ble valgt til leder av Islamsk Råd høsten 2000. På tross av disse tegnene til endring er det viktig å ikke underslå tilstedeværelsen og utøvelsen av patriarkalske normer og praksis i moskeene. I dag er hovedbildet, som Kari Vogt skriver, at kvinner befinner seg i en kultisk periferi. Men på lang sikt er det grunn til å tro at kvinner vil få økt makt og innflytelse i moskeene i Norge. Nye generasjoner av muslimer er mer orientert mot likestilling mellom kjønnene, og vil ta med seg denne orienteringen inn på den religiøse arena.