Det jobbes i disse dager med å ferdigstille en ny barnelov. I denne loven er prinsippet om «barnets beste» løftet fram som lovens overordnede prinsipp og som tolkningsnøkkel for lovens ulike regler og bestemmelser. Men hva ligger egentlig i dette prinsippet?

I NOU’en: Ny barnelov — Til barnets beste som nå er sendt på høring drøftes spørsmålet om hva «barnets beste» innebærer i praksis. Dette er også noe som jevnlig blir drøfter på MiRA-Senteret. Nylig har for eksempel Senteret arrangert et digitalt møte med engasjerte mødre i nettverket der vi har diskutert barn og unges selvbestemmelsesrett og hvordan man kan finne en god balanse mellom frihet og kontroll i barneoppdragelsen. Er det best å gi etter for, og lytte til barn og unges ønsker og behov her og nå, eller bør man isteden ha fokus på hva som vil gagne barna på lang sikt? Ulike normer for barneoppdragelse fra land til land og familie til familie ble tatt opp, og spørsmål om innetider, utdanningsvalg, mobilbruk og samvær mellom ungdom av motsatt kjønn ble diskutert.

Det er viktig at alle vi som er foreldre reflekterer over hvordan vi kan utøve vårt foreldreskap til våre barns beste. For det er ikke bare enkelt å vurdere hvor grensen mellom frihet og kontroll skal gå. Men det er også viktig at vi som samfunn reflekterer over hvordan vi kan innrette lover, regler og samfunnsinstitusjoner slik at de er med å sikre alle «barns beste».

På MiRA-Senteret erfarer vi dessverre at «barnets beste» ikke tillegges like stor vekt på alle områder. I utlendingslovgivningen trumfer innvandringsregulerende hensyn ofte rettsikkerheten til både kvinner og barn. Vi har blant annet flere saker der norskfødte barn som også er norske statsborgere ikke får familiegjenforening med sin biologiske far på grunn av mors lave inntekt. I barnevernssaker og foreldretvistsaker opplever vi også at mangelfull språkkompetanse og manglende forståelse av kulturelle koder svekker rettsikkerheten til foreldre og barn. Det kan være saker hvor foreldre ikke mottar riktig informasjon fordi barnevernet selv har vurdert at det ikke er behov for tolk eller at barns rett til å bli hørt ikke blir tilstrekkelig ivaretatt pga. annet morsmål enn norsk. I foreldretvistsaker kan fordommer og manglende kulturkompetanse hos sakkyndige påvirker vurderingen av minoritetsforeldres omsorgskompetanse slik at barn og foreldre splittes på feilaktig grunnlag.

Vi erfarer også at barn av utenlandske statsborgere bosatt i Norge rammes av praksisen med å kombinere straff og utvisning når utenlandske statsborgere begår visse lovbrudd. I disse sakene skal det tas hensyn til barns rett til familieliv, men likevel praktiseres utvisning i tillegg til straff også i tilfeller der lovbryteren har barn i Norge som vil miste mulighet til å opprettholde kontakt med sin forelder som følge av utvisningen.

I MiRA-Senterets høringssvar til den nye barneloven løftet vi fram disse erfaringene og påpekte behovet for at det i barneloven bør inn en egen bestemmelse om barns rett til å ikke bli diskriminert. En slik bestemmelse vil kunne bidra til å styrke fokuset på hvordan barn rammes av diskriminerende praksiser og at vi i et mangfoldig Norge er nødt til å legge til rette for at alle barn gis den samme beskyttelsen – også barn som har foreldre med annet statsborgerskap enn norsk.