Skrevet av Asla Maria Bø Fuglestad, rådgiver MiRA-Senteret

Det å ha et trygt sted å bo, er et helt grunnleggende behov vi alle har. I Norge er de aller fleste som ikke har kapital nok til å kjøpe egen bolig, prisgitt det private utleiemarkedet. Prisene på leiemarkedet er høye, og det å finne seg en bolig i dagens marked er vanskelig for mange. På MiRA-Senteret møter vi kvinner som opplever langt flere hindringer enn andre, når de prøver å finne seg en egnet bolig.

For å få tilgang til det private leiemarkedet må man vanligvis beherske digitale søketjenester som finn.no. Dette forutsetter en digital kompetanse og språkkompetanse som mange av kvinnene som kommer til rådgivning hos oss mangler. På det private utleiemarkedet er også den som søker bolig fullstendig prisgitt de ubevisste eller bevisste fordommene den enkelte utleier har. Mange utleiere rygger unna idet de mottar en melding skrevet på gebrokkent norsk. Har man heller ingen fast jobb å vise til, hjelper det sjelden å forklare at man er en pålitelig betaler, og at også uføretrygd gir stabil inntekt. Når kvinner med utenlandskklingende navn, mørk hud, gebrokkent norsk og hijab gang på gang får beskjed om at leiligheten de var på visning for likevel var utleid, er det vanskelig å bevise at de har vært utsatt for diskriminering. For diskriminering er sjelden eksplisitt uttalt. Langt oftere kommer den til uttrykk ved at man for eksempel rett og slett aldri får et svar på sin forespørsel om leie. Den kan også ofte foregår ubevisst, siden den som utøver diskrimineringen ikke nødvendigvis selv tar inn over seg hvorfor visse leietagere velges bort. Men det er diskriminering når systemene man er avhengig av for å få dekket sine grunnleggende behov slår særlig uheldig ut for visse grupper.

NAV og de kommunale boligkontorene skal riktig nok hjelpe de såkalt «vanskeligstilte» på boligmarkedet. På NAVs hjemmesider står det at: «Hvis du er i en situasjon som gjør at du ikke klarer å ivareta interessene dine på boligmarkedet, skal NAV-kontoret medvirke til å skaffe en bolig». Dette er vel og bra, hadde det bare fungert og vært en realitet for alle. Vår erfaring er imidlertid at svært mange ikke får denne formen for hjelp av NAV, selv etter mange forespørsler. Har man ikke barn, et akutt rusproblem, eller står med utkastelsesvarsel i hånda, er det å nå fram i køen for å få hjelp til å skaffe seg bolig eller få sosial bolig, vanskelig. Mange kan imidlertid få såkalt NAV-garanti, som skal hjelpe økonomisk vanskeligstilte med å betale depositum. Slik systemet er nå, fungerer imidlertid dette ikke etter hensikten. Ofte står det i boligannonsene at huseier ikke aksepterer NAV-garanti. «Å akseptere NAV-garanti er på en måte å invitere rusmisbrukere som herper leiligheten og ikke betaler husleie i tide» uttaler en anonym bruker på et diskusjonsforum på nett. Nav-garanti fungerer følgelig vel som mye som et hinder som en fordel i dagens marked. Uten tilgang på reell hjelp blir dermed svært mange værende i dårlige boliger til høy pris og i avhengighetsforhold de ikke kommer ut av. Spesielt alvorlig er det at mangelen på en fungerende boligpolitikk rammer voldsutsatte kvinner og barn.

Flere av kvinnene som kommer til rådgivning på MiRA-Senteret forteller at de bor på trange ekstra-rom hos perifert bekjente og betaler høy leie i kontanter. Bostøtte får de ikke, fordi de ikke har egen inngang. Enkelte har blitt utsatt for seksuelle overgrep av huseier, mens andre blir boende i boliger eid av tidligere ektefeller og aksepterer hets og negativ sosial kontroll for å få bli boende.

På MiRA-Senteret får kvinner som strever med å finne bolig informasjon om at de har rett til å få hjelp fra NAV til å skaffe seg en bolig, de får digital opplæring og hjelp til å klage til NAV eller boligkontor, samt støtte til å anmelde kriminelle huseiere. Men denne hjelpen burde ikke være nødvendig. Det som er nødvendig, er å endre systemene slik at voldsutsatte kvinner ikke opplever at deres eneste alternativ er å bli boende sammen med, eller flytte tilbake til personer som har utsatt dem for vold. Kommunen må sørge for at voldsutsatte kvinner tilbys egnede boliger der de kan føle seg trygge og få mulighet til å bearbeide sine traumer. Boligene må ha en rimelig grad av lydisolering, og bør ikke være for tett opptil boliger for andre utsatte grupper. Vi vet at koronakrisa rammer de mest utsatte gruppene i samfunnet hardest. Det er derfor viktigere enn noen gang å få på plass en boligpolitikk som sikrer alle et trygt sted å bo og forhindrer at minoriteter blir prisgitt diskrimineringen mange utsettes for i dagens utleiemarked.