Mange har blitt rystet av enkelthistoriene som med jevne mellomrom slås opp i media – historier om foreldre og barn som splittes, eller må forlate Norge, på tross av svært mange år i landet. I en del av historiene om utvisning og familiesplittelse etter mange år i Norge, er bakgrunnen for utvisningen at de som utvises har gitt uriktige eller villedende opplysninger om egen identitet. Myndighetene har slått fast at dette er noe som skal slås hardt ned på, og som skal veie tungt som innvandringsregulerende hensyn mot at en tillatelse skal gis. Men det er ikke bare i slike tilfeller med feil eller uklar identitet at familier splittes og barn fratas mulighet til å bo med egne foreldre. Manglende inntekt kan også være avgjørende for om foreldre og barn for muligheten til å fortsette å bo sammen i Norge.

Norge har forpliktet seg til å respektere retten til privat- og familieliv (EMK art 8) og til å vektlegge prinsippet om barnets beste. Prinsippet om barnets beste er nedfelt i FNs barnekonvensjon og i Barneloven. Det står helst sentralt i både familietvistsaker og barnevernssaker, og barns beste er også et sentralt ideal i barneoppdragelsen og den dominerende pedagogiske tenkning i landet. Når det kommer til utlendingslovgivningen ser man imidlertid alt at både respekten for familielivet og hensynet til barnets beste må vike for innvandringsregulerende hensyn – også i saker der manglende inntekt er årsaken til at familien må splittes.

De siste årene har det kommet en rekke krav som utlendinger må oppfylle for å få permanent oppholdstillatelse i Norge – som krav om at man må ha egen inntekt, ha bestått norsktest og samfunnsfagstest og at man har bodd tilstrekkelig antall år i Norge. Klarer man ikke å oppfylle disse kravene vil man kunne miste oppholdstillatelsen sin om man ikke lengre oppfyller vilkårene for den midlertidige oppholdstillatelsen man har. For kvinner som har midlertidig oppholdstillatelse som ektefelle til en norsk statsborger eller som ektefelle til en person med varig oppholdsrett i Norge, vil det å skille seg kunne innebære at de mister oppholdstillatelsen sin – dersom de ikke oppfyller alle kravene til å få permanent opphold på selvstendig grunnlag.

Ikke sårbar nok

Det var nettopp dette som skjedde med Elena[1], mor til en 7 år gammel gutt som har bodd hele livet sitt i Norge. Hun hadde oppholdstillatelse i Norge i kraft av å være gift med en EU-borger med varig oppholdsrett i Norge. For at Elena skal få beholde sin oppholdstillatelse etter skilsmissen, krever norske myndigheter at hun er selvforsørget. Det at sønnen hennes har varig oppholdsrett i Norge – og ville miste sin hovedomsorgsgiver hvis moren måtte flytte ut av Norge – var ikke en tungtveiende nok grunn til at Elena skulle få bli her. Riktig nok slår UNE fast at det er til sønnens beste at Elena får bli i Norge, men siden sønnen ikke defineres som særlig sårbar, regnes ikke dette som viktig nok grunn til å se bort fra kravet om at Elena må være selvforsørget:

«UNE legger til grunn av det er til det beste for barnet at moren får bli i Norge […] Det fremkommer at sønnen har ca. 1/3 av perioden hos far, noe som tilsier at far har både god omsorgsevne og vilje. Det er UNEs vurdering at sønnen ikke må følge med moren tilbake til hennes hjemland, selv om han i dag bor mest hos henne. Det er ikke dokumentert forhold ved sønnen som tilsier at han er i en særlig sårbar situasjon eller at han ikke vil få tilstrekkelig oppfølging og omsorg av faren ved at mor får avslag på denne søknaden. Klageren har som russisk borger med familie i Nore muligheter til å besøke sin sønn gjennom visum og sønnen vil kunne besøke henne i Russland.»

Elenas sønn får altså ikke mulighet til å opprettholde fast samvær med begge sine foreldre, selv om foreldrene har en samværsavtale som tilsier det. Hadde sønnen hennes vært norsk statsborger hadde Elena imidlertid hatt mulighet til å søke om familiegjenforening med sønnen uten at det stilles krav om at hun har selvstendig inntekt. Men siden sønnen er russisk statsborger, med varig oppholdsrett i Norge som familiemedlem til en EU-borger (sin far), har ikke Elena mulighet til å søke om familiegjenforening med sin sønn. Det hun har mulighet til er å søke om å bevare sin oppholdstillatelse og fornye sitt oppholdskort – men da stilles det altså krav om at Elena må være selvforsørget for å få bli i Norge (jf. Utlendingslovens kapittel 13).

UNE argumenterer for at familiesplittelsen ikke nødvendigvis er permanent. Riktignok tar de høyde for at det ikke er mulig for Elena å ta med seg sønnen til Russland (da dette kan føre til at hun anmeldes for kidnapping av eget barn), men de viser til at Elena ikke er utelukket fra å søke om en ny oppholdstillatelse i Norge på et senere tidspunkt. De skisserer at hun enten kan søke om familiegjenforening med sønnen, da han har fått norsk statsborgerskap. Dette forutsetter imidlertid at far først får seg norsk statsborgerskap, men da må han bestå testen i norsk, noe som er høyst usikkert når vil skje. Dernest er det svært usikkert om hun vil få innvilget en slik familiegjenforeningssøknad, da det normalt da kreves at hun har bodd sammen med barnet sitt de siste to årene. UNE skisserer også at hun ikke er utelukket fra å få oppholdstillatelse som faglært arbeidstaker i Norge på et senere tidspunkt. Dette forutsetter imidlertid at hun lykkes med å få en jobb i Norge der hun får anvendt sin utdanning fra Russland. Denne jobben må hun altså klare å få mens hun selv er bosatt i Russland. Med andre ord er det svært usikkert om det vil være mulig for Elena å igjen få oppholdstillatelse i Norge. Muligheten til å holde kontakt gjennom samvær i ferier er heller ikke reell. Elena forteller at hun har fått avslag fra UDI på søknad om besøksvisum til Norge. Begrunnelsen er at hun ikke har sterk nok tilknytning til Russland…

Problematisk inntektskrav

Krav om inntekt er nå en forutsetning for å få innvilget en rekk ulike oppholdstillatelser i Norge. Lenge har det vært et krav om at man må kunne bli forsørget av sitt familiemedlem i Norge hvis man skal få innvilget en familiegjenforeningstillatelse i Norge. Siden 2017 har det også vært et krav om inntekt for å få innvilget permanent oppholdstillatelse, og for tredjelandsborgere med familieinnvandringstillatelse med en EU-borger, slik som Elena, må man altså ha inntekt for å bli boende i landet etter skilsmisse – selv om man har et mindreårig barn som bor i Norge. Det er flere problemer ved å stille krav om inntekt for å få innvilget oppholdstillatelse. Argumentene som brukes for å forsvare bruken av inntektskrav er dels at det vil sikre at ikke innvandring setter velferdsstatens bæreevne under press, og dels at det å stille krav om inntekt bidrar til integrering ved å stimulere innvandrere til å komme i jobb. Det er legitimt å forsøke å sikre at velferdsstaten ikke blir overbelastet, men i saker der kravet om inntekt hindrer foreldre og barn fra å bo sammen, bør ikke krav om inntekt veie tyngre enn Norges forpliktelse til å respektere retten til familieliv og hensynet til barnets beste.

Kortsiktig inntekt sikrer ikke varig innpass i arbeidslivet

Det er også mange andre problematiske følger av kravet om inntekt. Inntektskrav kan føre til at innvandrere prioriterer arbeid som sikrer inntekt i nærmeste framtid, slik at de kan få et nært familiemedlem til Norge, eller sikre seg permanent oppholdstillatelse. Det å prioritere jobb som sikrer inntekt her og nå, fører imidlertid ikke nødvendigvis til langsiktig integrering. Det er et kjent fenomen at relativt mange innvandrere kommer raskt i arbeid i Norge. Men så ser man at mange faller ut igjen av arbeidslivet igjen etter 8-10 år. Dette er både dyrt for velferdsstaten og uheldig for innvandrerne selv. Tendensen til at innvandrere faller ut igjen av arbeidslivet kan ha sammenheng med dette presset om å få inntektsgivende arbeid raskt. Presset kan altså føre til at innvandrere tar til takke med løse arbeidsforhold, vikariater, og dårlige arbeidsbetingelser. Dermed blir de også særlig sårbare for konjunktur-svingninger, og blir stående uten arbeid igjen etter noen år. Vi vet at innvandrere er mer utsatt for sosial dumping og å bli utnyttet av useriøse arbeidsgivere enn andre. Også Elena forklarer at hun var utsatt for en useriøs arbeidsgiver. Elena hadde nemlig en jobb da hun skilte seg fra mannen sin, men siden hun noen måneder etter skilsmissen sto uten jobb, og ikke heller klarte å bevise at hun var ufrivillig arbeidsledig, mente UNE at hun ikke tilfredsstilte selvforsørgelseskravet. Selv forklarer Elena at hun ble sagt opp ulovlig, men at arbeidsgiveren ikke ga henne papirene hun hadde krav på. Det er viktig å sikre at vi ikke har lover som setter mennesker i en situasjon der de opplever at de ikke har en reell mulighet til å slutte i jobben sin, da nettopp dette kan føre til en forverring av problemene med sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

I forbindelse med valget og MiRA-Senterets valgkampanje arrangerer senteret en rekke dialogmøter med ulike politiske partier. På disse dialogmøtene utfordrer vi politikerne på lover og systemer som slår uheldig ut for innvandrer- og minoritetskvinner. Blant annet har vi foreslått for en rekke politikere at inntektskravet erstattes med et aktivitetskrav. Sammen drøfter vi også hvordan vi best kan unngå flere brudd på Norges forpliktelser etter menneskerettighetene og internasjonale konvensjoner og sikre at kvinner og barn som Elena og hennes sønn ikke fratas muligheten til å få bo sammen.

[1] I samråd med kvinnen i saken har vi brukt et annet navn i artikkelen enn hennes egentlige navn