Årets 8. mars-paroler er klare og engasjementet for kvinnedagen er større enn på lenge. MiRA-Senterets leder Fakhra Salimi understreker betydningen av metoo-kampanjen, men savner et større fokus på internasjonal solidaritet med verdens flyktningkvinner og kvinner i krig. 

I forkant av årets 8. mars viser mange nye organisasjoner og flere kvinner stor interesse for kvinnedagen. Merkedagen har gjort seg relevant for svært mange grupper gjennom emneknaggkampanjen #metoo og dagen har på mange måter fått en renessanse. Fra 70-tallets kvinnekamp frem til i dag markerer metoo-kampanjen et tydelig vendepunkt – og verden kommer ikke til å bli det samme etter dette. MiRA-Senterets leder Fakhra Salimi mener «det derfor er svært viktig og bra at 8. mars-komiteen har fanget denne ånden, og at parolene reflekterer denne nye revolusjonen».

Samtidig er 8. mars en internasjonal dag. Dette betyr at kvinnedagen er én dag i løpet av året hvor vi også må vende blikket mot verden og relatere våre hjemlige problemstillinger til den situasjonen som tusenvis av kvinner i verdens land befinner seg i. «Et viktig spørsmål er hvordan vi kan bygge en internasjonal solidaritet, og på dette punktet mener jeg årets 8. mars-paroler ikke er tydelig nok» sier Salimi.

Solidaritet med verdens flyktningkvinner og kvinner i krig

Blant årets hovedparoler har kun et fåtall et internasjonalt solidaritetsfokus; en parole viser til det kvinneundertrykkende regimet i Iran og en annen appellerer til å stanse norsk våpeneksport. For øvrig er ikke situasjonen til verdens flyktningkvinner og kvinner i krig er nevnt. Dette til tross for at omfattende kvinneundertrykking skjer i alle områder som er rammet av krig. «Norge som stat bidrar aktivt med både våpen, militære styrker og finansiering til flere krigsområder. Dette burde være en svært viktig sak for kvinnebevegelsen, nettopp fordi kvinner i krigen og på flukt er de mest utsatte. Dette gjelder bruk av vold og voldtekt som våpen i krig og utbredt seksuell trakassering. Jeg savner derfor et større fokus på internasjonal solidaritet med kvinner i krig» understreker Salimi.

Økonomiske sanksjoner rammer kvinner hardest

Når det gjelder den internasjonale responsen ovenfor diktatoriske og undertrykkende regimer, herunder Iran, ser vi at regimenes regjering har fått betydelig svekkelse deres økonomiske situasjon som følge av de internasjonale økonomiske sanksjonene. Dette er dessverre også et reaksjonsmønster som rammer kvinner hardest. «Vi sanksjonerer undertrykkende regimer, men i realiteten så rammer jo dette vanlige folk. Det er ikke de rike som lider under sanksjonene – det er de fattige, og blant disse er kvinner i flertall». Dette mener Salimi viser at Norge og Vesten er med på å forsterke undertrykking av kvinner i andre land. «8. mars er en revolusjonsdag i 2018, men samtidig navlebeskuende i den forstand at en lar fokuset på seksualitet og seksuell revolusjon for kvinner i Norge, være dominerende» sier hun.

 Lønnet arbeid til alle – praksisarbeid er slavearbeid!

MiRA-Senteret har i år som i fjor foreslått flere paroler, men den parolen Senteret bærer i 8. mars-toget knytter seg til arbeid. Parolen som handler om 6-timers arbeidsdag er en veldig viktig parole, men samtidig er det viktig å ikke glemme at det er mange kvinner i Norge som ikke har en arbeidsdag å gå til og ikke har denne tilgangen til arbeidsmarkedet. Den begrensede tilgangen til lønnet arbeid skyldes ikke at disse kvinnene ikke er interessert ei heller at de ikke har gode nok kvalifikasjoner, men fremfor alt at Norge har et arbeidsmarked preget av strukturer og praksiser hvor det er svært vanskelig for minoritetskvinner å få innpass.

Salimi viser til at «Vi ser en veldig uheldig utvikling i arbeidsmarkedet der arbeidsgivere ønsker å ha gratis arbeidskraft. I gamle dager var dette billig arbeidskraft og man kalte det sosial dumping. I dag er det gratis arbeidskraft, og praksisen er lovlig og det organiseres av offentlige instanser som NAV. Dette mener MiRA-Senteret er ren undertrykking».

MiRA-Senteret har lenge påpekt mønsteret i hvordan arbeidsplasser stadig ønsker folk på praksis, uten at det gis en eneste person en deltidsstilling eller noen form for stillingsprosent som er lønnet arbeid. Dette mener MiRA-Senteret gir grunn til å stille spørsmål om ikke noen varsellamper burde lyse i NAV-systemet, når man sender minoritetskvinner i hopetall til denne typen arbeidsplasser. «Dette er moderne slaveri» sier Salimi, og fortsetter «dersom kvinner hadde gått på praksisplass i 6 måneder eller ett år hadde det vært en annen sak, men vi har flere eksempler på kvinner som har gått på praksisplass opptil 8 år. Da er det åpenbart at dette også burde være en viktig sak også for kvinnebevegelsen, særlig når vi jobber med interseksjonalitet».

«I et interseksjonelt perspektiv på kvinners situasjon defineres deres muligheter ikke bare ut fra én faktor, men i samspillet mellom flere. Eksempelvis vil framtidsutsiktene til en kvinne med arbeiderklassebakgrunn ikke bare være definert av hennes kjønn men også hennes bakgrunn – og det samme gjelder for minoritetskvinner», fortsetter hun.

En samlet kvinnebevegelse bør komme sammen for å se på arbeidsmarkedsmekanismer i sin helhet, og hvordan vi sammen kan bidra til å skape muligheter for flest mulig kvinner. Derfor ønsker MiRA-Senteret å invitere kvinneorganisasjonene til å drøfte dette sammen med oss, og lage en strategi for hvordan denne ukulturen i arbeidsmarkedet ved bruk av praksisplasser som gratis arbeidskraft,  kan få en slutt.

MiRA-Senteret ønsker alle en god 8. mars-feiring!