Skrevet av prosjektkoordinator, Maria-Theresa Jones

Tidligere gikk debatten om «norsk nok», slik jeg husker det, ut på at mange etniske minoriteter følte de måtte fremheve sine norske kvaliteter og egenskaper for å bli akseptert som norsk nok. I senere tid har debatten tatt nye vendinger og flere har funnet ro ved å selv kunne definere hva det å være norsk betyr for dem og omfavne at det også kan innebære å ha en flerkulturell bakgrunn – som de kan være stolt av! 

I Norge blir mangfold presentert som noe positivt. Vi blir fortalt at mangfoldet er en vakker, viktig og uvurderlig del av det norske samfunnet og at et hvert individ beriker landet. I praksis, derimot er virkeligheten en annen. Til tross for fine ord om at alle hører til, ser det ut som at det fremdeles er utfordringer med annerledeshet, særlig når tematikken er hva det vil si å være norsk.

Å definere hva som er norsk …

Da jeg kom til høgskolen i Halden i 2009 med melaninrik hud, robust afro og en bred nynorsk dialekt, ble det litt for mye for noen. At jeg skilte meg ut, var ikke til å unngå. Gang på gang ble jeg spurt: «men hvor er du «egentlig» fra»? Og mer enn én gang ble jeg kalt N-ordet og spurt når jeg hadde tenkt å dra tilbake der jeg kom fra.

Resultatet for meg ble dessverre en identitetskrise og årevis med forsøk på å oppfylle et abstrakt ideal om å være norsk nok. Utenom det ytre var det ingenting som tilsa at jeg ikke var norsk. Jeg snakket språket flytende, jeg studerte, spilte håndball og hadde deltidsjobb ved siden av studiene. Jeg tok på meg altfor mange verv i ulike foreninger, men dugnad er jo tross alt hjørnesteinen i det norske samfunnet, så det skulle vel bare være et pluss i boka, tenkte jeg. Disse og flere lignende episoder fikk meg til å reflektere mye på hva det vil si å være norsk – og hva det vil si å være norsk for meg.  Med dette kom jeg frem til at norsk er en; mosaikk av ulike identiteter, kulturer og personligheter som forenes i et felleskap av aksept. Aksept behøver nødvendigvis ikke å bety å like eller elske. Men det innebærer å tillate og respektere.

Jeg er norsk, liberianer/ivorianer/Guinea. «Norskheten» min er altså sammensatt og jeg verdsetter de ulike bestanddelene den består av – bestanddeler formet av alle landene og kulturene jeg har tilhørighet til. Samlet sett utgjør de meg som person, min identitet, mine verdier og mitt syn på samfunnet og på verdenen. Å ha mulighet til å kunne omfavne alle de ulike bestanddelene man består av er viktig, for blir man fratatt denne muligheten, vil det føre til at man føler man mister en del av seg selv.

Jeg ser ikke faren i at folk selv skal definere hvordan de oppfatter sin egen norskhet basert på egne erfaringer, opplevelser og oppfatninger av det å være norsk. Tvert imot mener jeg dette er noe som kan bidra til å utvide horisonten og synet på norskhet. Kanskje kan det også bidra til at flere generasjoner ikke føler at de kun kan ha én identitet, men at de kan være liberianer, ivorianer, marokkaner, nigerianer og kongoleser, men samtidig føle seg 100 prosent norsk og omvendt. Dette kan også være en mulighet for oss til å unngå status quo i debatten.

Samfunnet må bevege seg fremover for å gjenspeile befolkningen, som er multikulturell. Dette kan bety å rekonstruere hva det vil si å være norsk eller utvide begrepet enda mer, slik at ingen føler at de må gi slipp på en del av seg selv for å bli akseptert.

Hvis flere får mulighet til å definere og praktisere sin identitet, kan det bidra til større grad av tilhørighet blant befolkningen. En oppskrift på et samfunn – der folk føler de hører til.