På tross av at den generelle drapsraten i Norge er lav, er andelen partnerdrap i Norge relativt høy sammenliknet med andre land. I Norge er hvert fjerde drap begått av offerets partner eller tidligere partner. Hvorfor er det slik at vi har lykkes med å redusere den generelle drapsraten, mens antall partnerdrap ikke reduseres tilsvarende? Hvor svikter det offentlige tjenesteapparatet? Trenger vi nye tiltak for å forebygge at flere mister livet i forbindelse med partnerdrap?

Dette var noe av det det regjeringsoppnevnte Partnerdrapsutvalget fikk i oppdrag å undersøke da de i oktober 2018 satt i gang med sitt arbeid. MiRA-Senterets leder Fakhra Salimi var én av de ni fagpersonene som ble utnevnt til å sitte i utvalget. I desember 2020 presenterte de en omfattende rapport der de la fram sine anbefalinger på bakgrunn av en grundig analyse av 19 partnerdrapssaker.

Analysen av partnerdrapssakene viste at de fleste drapene hadde skjedd etter ett eller flere forvarsler. I alle de 19 sakene som ble gjennomgått hadde det vært partnervold før drapet ble begått og i 15 av sakene var familievold tatt opp med politiet eller hjelpeapparatet. I tråd med funn fra tidligere forskning fant også partnerdrapsutvalget at det oftest er menn som begår partnerdrap, og at levekårsutfordringer og marginalisering øker risikoen for partnerdrap. Parforholdene var også preget av maktubalanse og avhengighetsmekanismer. På tross av at det var kjente risikofaktorer som preget situasjonen til de involverte personene, viste utvalgets analyse at tjenesteapparatet ikke hadde god nok kunnskap og kompetanse til å foreta riktige risikovurderinger. Utvalget fant for eksempel at en opphopning av levekårsutfordringer ikke ble vurdert som risikoforhøyende, men isteden bidro til at risikoen ble utvannet og vurdert som lavere. De fant også at tjenesteapparatet var preget av feilaktige forforståelser, for eksempel om at partnervold alltid er ensidig. For dårlig kommunikasjon mellom ulike deler av tjenesteapparatet og manglende kulturforståelse for de utsattes situasjon, samt manglende tillit til hjelpeapparatet ble også trukket fram som svakheter ved dagens system.

Styrking av arbeidet med å forebygge partnerdrap

For å styrke arbeidet med å forebygge partnerdrap kom utvalget med 70 forslag til tiltak. De anbefalte blant annet tydeliggjøring av lederansvaret, samt lovfesting av anbefalte rutiner. Allerede finnes en rekke virkemidler, men saksgjennomgangen viser at disse ikke tidsnok blir tatt i bruk. Det er dermed avgjørende at ledelsen i politi og tjenesteapparat fører tilsyn med tjenestene og sikrer at forebyggingsarbeidet følges opp. Rutinemessig bruk av kvalifisert tolk og tilbud om alenesamtaler med hjelpeapparatet var også noe av det som ble anbefalt da det er et hinder for kommunikasjonen med tjenesteapparatet dersom den voldsutsatte ikke får prate alene med hjelpeapparatet. De anbefalte også en rekke tiltak som skap bidra til kompetanseheving, spesielt styrking av risikovurderingskompetansen i tjenesteapparatet gjennom systematisk bruk av risikovurderingsverktøy. De anbefaler også at kommunene pålegges å utarbeide tverretatlige samarbeidsmodeller og handlingsplaner for forebyggingsarbeidet, og at det jevnlig gjennomføres nasjonale informasjonskampanjer.

Vi på MiRA-Senteret møter mange voldsutsatte kvinner da blant annet marginalisering og levekårsutfordringer bidrar til å gjøre minoritetskvinner særlig utsatt for vold og partnerdrap. Dessverre erfarer også vi at mange voldsutsatte kvinner ikke får den hjelpen og de beskyttelsestiltakene de trenger. Vi håper at funnene som her har kommet fram nå blir tatt på alvor og at tiltakene som foreslås følges opp. Vi har ingen flere liv å miste!