Skrevet av Sarah Nasim Iqbal, prosjektkoordinator MiRA-Senteret

Fredag den 30. oktober ble en ung kvinne fratatt sitt liv. Det var 22 år gamle Cansel Godek. Hun ble drept hjemme i sin egen leilighet, av ekskjæresten som også er far til deres datter. Bare 22 år gammel, mistet hun hele livet hun hadde foran seg. Nå må hennes datter, familie og venner fortsette livet uten henne. Hver dag kommer de til å bære med seg en sorg og et savn etter Cansel.

Drapet på Cansel kommer bare noen måneder etter et annet partnerdrap. En ung kvinne i 20-årene ble drept i Stavanger, også av sin ekspartner. Denne kvinnen hadde kommet til Norge som syrisk flyktning, men også hun ble fratatt hele livet hun hadde foran seg.

Det finnes mange likhetstrekk mellom Cansel og den syriske kvinnen. De begge hadde tilbrakt den siste tiden av sine liv i redsel, og de fryktet for sine liv. De begge oppsøkte hjelp hos politiet kort tid før drapene skjedde.

Agder og Sør-Vest politidistrikt har nå også mye til felles. Begge maktet ikke å beskytte to unge kvinner som visste at deres liv sto i fare. Og i etterkant gransker begge politidistriktene hvordan dette kunne skje.

Det finnes mange tragiske paralleller i samfunnet. Og statistikken tilsier at et nytt partnerdrap vil skje, kanskje snart. Kanskje vil hun også ha minoritetsbakgrunn, slik altfor mange av ofrene for partnerdrap i Norge har. Da vil vi sammenligne det nye offeret med Cansel, slik vi sammenligner Cansel med den syriske kvinnen. Og et nytt politidistrikt vil stille seg undrende til hvordan dette kunne skje.

Det er bekymringsverdig hvor lite oppmerksomhet drapet på Cansel har fått i norske aviser og medier. Det er også bekymringsverdig hvor lite oppmerksomhet det er rundt Agder politidistrikt sin håndtering av saken. Hvorfor snakker vi ikke om Cansel? Eller om politiets manglende evne til å beskytte de som blir utsatt for vold og trusler? Er drap på jenter og kvinner blitt en statistikk som vi ikke kan forlange eller forvente på forsider i fet skrift, i gjentatte nyhetssendinger på TV eller som tema i Debatten med landets fremste politikere?

Vi som jobber med utsatte og sårbare jenter og kvinner lurer på hva vi skal si til dem, når de ser at de som ber om hjelp, ikke får det? Hvordan kan vi oppfordre voldsutsatte til å anmelde hvis de ikke er sikret beskyttelse? Hvor mange ganger må vi egentlig stille disse spørsmålene?