Mange politikere har gjennom offentlige debatter skapt inntrykk av at endringer i utlendingsloven eller andre lovendringer som er rettet kun mot flyktning- og innvandrermiljøer kun rammer en begrenset gruppe av mennesker. Dessverre påvirker disse endringene svært mange ved å begrense rettighetene til tusenvis av samfunnsborgere. Dette forsterker de strukturelle hindringene for bærekraftig integrering av minoriteter – og særlig av minoritetskvinner.

Hyppige innstramminger                                                                                                                                         I juni 2016 ble det vedtatt av Stortinget at aldersgrensen for familiegjenforening skulle økes fra 18 til 24 år. Det kan gjøres unntak fra kravet dersom det er åpenbart at ekteskapet eller samlivet er frivillig, eller dersom ekteskapet var inngått eller samlivet var etablert før tidspunktet referansepersonens innreise til Norge. Det er også et unntak dersom partene har inngått ekteskap eller levd i et etablert samliv i Norge mens begge har hatt oppholdstillatelse eller norsk eller nordisk statsborgerskap. Samme år trådte nye regler i kraft som innebærer at en søknad om permanent oppholdstillatelse nå kan avslås dersom det foreligger tungtveiende, innvandringsregulerende hensyn. Det ble også innført nye regler om at en søker må bestå en test i norsk med resultat A1 eller bedre i norsk muntlig, og at søkeren må ha en avsluttende prøve i samfunnskunnskap på valgfritt språk.

For å få permanent oppholdstillatelse i Norge vedtok også Stortinget kravet om at utlendinger må ha vært selvforsørget de siste tolv månedene. Flyktninger som får kollektiv beskyttelse i en massefluktsituasjon vil først få permanent oppholdstillatelse etter seks års botid i Norge.

Underholdskrav ved familiegjenforening også ble endret i 2016 som innebærer at du må ha inntekt som samsvarer lønnstrinn 19 til 24 i statens lønnsregulativ. Det ble også foreslått å heve botidskrav for permanentoppholdstillatelse fra 3-år til 5-år, men regjerningen fikk ikke gjennomslag for dette forslaget.

Fra juli 2017 ble også tilknytningskrav for familieinnvandring innført. Dette innebærer at det er myndighetene som skal avgjøre om familiemedlemmer kan leve sammen i et annet land som de har sterkere tilknytning til, enn å få familiegjenforening i Norge. Det er departementer og ikke familien selv som skal ta en vurdering på familiens tilknytning til det aktuelle landet sammenliknet med tilknytningen til Norge. Departementet vil legge vekt på familiens botid, språk, utdannelse, arbeid, slektninger og nettverk. Det gjøres unntak dersom familielivet må utøves i en flyktningeleir.

I tillegg til slike innstramninger i asyl- og innvandringsregelverk har det også skjedd endringer i trygderegelverket for flyktninger, strammere rammer rundt introduksjonsordninger og pensjonsrettigheter, med mer. Disse lovendringer har skjedd gradvis og ofte har man hatt en offentlig debatt i forkant av forslagene som handler om «flyktningstrømmen» som Norge ikke har råd til, «tvangsekteskap og sosialkontroll» som hindrer likestilling av minoritetskvinner, «arbeidsledighet og trygde(mis)bruk» og ikke minst «innvandrerregnskap». Det skapes en type offentlig bevissthet slik at når forsalgene vedtas i Stortinget er det en konsensus i befolkningen at disse endringer er nødvendig for å beskytte det norske samfunnet mot innvandrernes «ukultur» og dens trussel mot såkalte norske verdier.

Lovfestet strukturell forskjellsbehandling                                                                                                Hvor mange av oss stiller spørsmålstegn ved disse lovendringer og ser på disse som lovfestet strukturell forskjellsbehandling og diskriminering? Hvor mange av oss reagerer på at disse lovendringer innskrenker valgmuligheter til folk som bor i Norge og vil gjerne bli en del av det store fellesskapet? Og hvor mange av oss kobler disse endringer til integreringsdebatten og prøver å forstå at kanskje manglende rettigheter kan også fører til manglende integrering? For eksempel kan en tenkte seg at underholdskravet begrenser muligheter for personer og særlig kvinner med lav inntekt, til å bli gjenforent med en partner fra utlandet som kanskje kan bidra til at familien i sikt kan bli økonomisk selvstendig?

Grunnloven og det øvrige lovverket skaper rammer rundt samfunnspolitikk og angår alle aspekter av vårt dagligliv. Lovverket definerer også våre grenser, normer og verdier og ikke minst våre rettigheter i det norske samfunnet. Uten likestillingsloven hadde vi for eksempel ikke hatt strukturelle rammer for å kunne gi kvinner tilgang til alle samfunnsarenaer på lik linje med menn. Kampen for å fremme likestilling mellom kjønnene hadde ikke lyktes i den grad vi ser i dag, uten å utfordre strukturell kjønnsdiskriminering. Norsk kvinnebevegelse er med dette vokter av nåværende likestillingslov og samtidig pådriver for flere rettigheter og bedre implementering av eksisterende regler. Vi kommer ikke utenom likestillingsloven når vi diskuterer kvinners rettigheter. Men når vi drøfter integrering av minoriteter og særlig kvinner med minoritetsbakgrunn, fokuserer vi sjelden på rettighetsaspektet i lys av norsk lovverk, og desto mindre likestillingsloven.

Diskriminering som rammer minioritetskvinners rettigheter                                                              Minoritetskvinners lange kamp mot strukturell diskriminering og for rettigheter til voldsutsatte kvinner som er truet med utvisning ved samlivsbrudd, har satt fokus på diskriminering i utlendingsloven. Dessverre rammer ikke utlendingsloven kun voldsutsatte kvinner som ikke har permanent oppholdstillatelse, fordi loven også rammer flere aspekter ved alle minoritetskvinners liv. Loven regulerer innvandrernes tilgang til både sosiale, politiske og økonomiske rettigheter. Med andre ord trygderettigheter, pensjonsrettigheter, rettigheter til utdanning og mange andre rettigheter. Disse rettighetene har etnisk norske kvinner har fri tilgang til, men de er ofte ikke tilgjengelig for kvinner med minoritetsbakgrunn.

Manglende rettigheter og strukturell diskriminering får sjelden en sentral plass i integreringsdebatten. Isteden skapes det et inntrykk at alle kvinner har tilgang til de samme rettigheter og at kvinner med minoritetsbakgrunn er hinderet i å oppnå likestilling på grunn av deres opprinnelseskulturer. Innstramninger i utlendingsloven blir også begrunnet med slike kulturell argumenter. På denne måten legaliserer man forskjellsbehandling og diskriminering ved å argumentere for at dette er integreringsfremmende.

Manglende rettigheter fremmer aldri integrering, det fremmer dessverre kløften mellom minoritet- og majoritets-samfunn, mellom de som har fulle rettigheter og friheter og de hvis rettigheter er begrenset på grunn av deres oppholdsstatus og etniske bakgrunn.

Integrering av minoritetskvinner i det norske samfunnet er på denne måten nært knyttet til deres rettigheter. Manglende rettigheter peker mot strukturell diskriminering og er et alvorlig brudd på menneskerettigheter i et demokratisk land som Norge. For å ha en bærekraftig integrering må vi få bukt med diskriminerende lovverket og utfordre alle innstramningsforslag som skaper forskjeller i samfunnet.

Dette innlegget ble først publisert i Dagsavisen Nye Meninger 1. mars 2018.