Min kropp – mine grenser!

Kvinners seksualitet har gjennom historien vært usynlig og et ikke-tema. Kvinner har blitt betraktet som dydige hustruer, som mødre eller som jomfruelige døtre, dedikert til huslige sysler. Deres rolle har vært nært knyttet til familiens stabilitet og reproduksjon.

Vi har levd i en patriarkalsk verden – en verden utformet av menn. Kvinner som viste interesse for seksuell åpenhet ble omtalt som «tøs», «hore» og «prostituert». Seksuell åpenhet blant menn, ble imidlertid sjelden omtalt med denne type negative ord og begreper. Mens mannlige jomfruer ofte ble gjenstand for latterliggjøring er kvinners jomfruelighet sett på som en dyd.  

Disse kjønnsrollene, innebygd i våre kulturer og forsterket gjennom familiemønstre, religion, autoritetsfigurer og media, skaper et sosialt press og utøver kontroll over kvinners seksualitet. I Norge kan vi med sikkerhet si at det har vært en positiv utvikling når det kommer til kvinners seksualitet og selvbestemmelse de siste 20 til 30 årene. Allikevel forventes kvinner fortsatt å utvise mer tilbakeholdenhet enn menn når det gjelder å uttrykke sin seksualitet. Unge jenter, opplever selv i dag, å bli dømt eller fordømt for sin seksuelle åpenhet.

Det er flere faktorer som bidrar til å opprettholde kontrollen over kvinners kropp og kvinners seksualitet; som økonomi, religiøse- og politiske systemer og kvinneundertrykkende kulturelle praksiser. Politisk lovgivning og religiøse regler bidrar i noen land til å undertrykke kvinners rett til selvbestemmelse. For eksempel i Polen, og i mange andre katolske land, kjemper kvinner for tilgang til prevensjon og fri abort. I mange muslimske land får ikke kvinner lov til å bruke noe annet enn veldig løse plagg, og de må dekke hodet og ansiktet på offentlige steder for ikke å vekke oppmerksomhet fra menn. Ofre for voldtekt, sliter mange steder med å overbevise rettssystemet om overgrepet. I Norge håper vi på å snart få på plass samtykkeloven.

Når kvinners seksualitet er kontrollert av patriarkalske normer og verdier blir seksualitetens uttrykk ofte designet for å tjene menn. Bilder av vakre kvinner i provoserende stillinger, kledd halvnakne i populære medier og i pornoindustrien objektiverer kvinnekroppen for menn. De fleste menn ser på slike bilder, men ønsker eller tillater likevel ikke at kvinner i deres egen familie fremstiller seg på denne måten i offentligheten. I mannsdominert samfunn blir ikke kvinners seksualitet et selvstendig og fritt uttrykk for kvinnenes egne ønsker eller begjær.

Når det gjelder kvinner og unge jenter med minoritetsbakgrunn er situasjonen enda mer komplisert. Da immigrasjonen til Norge begynte på 60- og 70-tallet, var innvandrerkvinners erfaringer marginalisert. De ble behandle som hustruer og man ignorerte kjønn som en kategori som former opplevelsene av migrasjon. Man brukte ofte menns erfaringer som normen for å forstå migrantopplevelser for alle innvandrere. Det er først i seinere tid at samfunnsforskningen inkluderer kvinners erfaringer og vektlegger kategorien kjønn også i migrasjonsanalyser. 

I de siste 30 til 40 årene har vi sett at kjønn og seksualitet ofte kommer opp når vi diskuterer migrasjon, men da ofte som et problem i integreringsdebatten. Mens integrering av innvandrere på tidlig og midten av 1900-tallet for det meste handlet om språkkunnskap og arbeid, handler integrering i dag i stor grad om minoritetenes holdninger til seksuell toleranse. Nyheter og samfunnsdebatt om minoriteter, særlig fra muslimskeland, handler ofte om familieliv og oppdragelseskultur. Særlig oppveksten til minoritetsjenter får mye fokus. Minoritetskvinners seksualitet blir hovedsakelig omtalt i relasjon til tvangsekteskap, omskjæring, jomfruhinner, hijab, og sosialkontroll mm. I disse debattene representerer ofte innvandrer-mennene den seksuelle trusselen, mens innvandrerkvinner og unge jenter fremstilles som ofre med behov for frelse.

I en slik offentlig diskurs blir seksuelt mangfold blant minoriteter usynliggjort og jenter og kvinners behov for å hevde seg selv seksuelt blir underminert.

MiRA-Senteret har helt fra 1990-tallet jobbet med empowerment av kvinner og unge jenter og skapt økt bevissthet om kropp og seksualitet.

Vi har hatt tre klare målsettinger:

  • På et samfunnsplan – øke kunnskap blant hjelpeapparatet, skoler og helsetjenester om minoritetskvinner- og unge jenters utfordringer.
  • Blant minoritetsbefolkningen – informasjonsvirksomhet og holdningsskapende arbeid.
  • Empowerment av kvinner til å ta egne valg. Skape trygge møteplasser hvor kvinner og unge jenter med forskjellig kulturell bakgrunn kan møtes på tvers av generasjoner og styrke hverandre.

MiRA-Senteret etablerte Unge jenters nettverk «La meg snakke» allerede i 1996. Jenter med minoritetsbakgrunn lagde flere landsdekkende kampanjer, blant dem «Tvang er ikke min kultur». I 2001initierte senteret en skole-kampanje og etablerte et godt forhold til flere skoler. Gjennom skole-kampanjen oppmuntret vi jenter til å ta ordet og si høyt hva de mente om kropp og seksualitet og at de har rett til å bestemme over eget partnervalg.

I samarbeid med Sandaker skole i Oslo, lagde vi et pilotprosjekt i 2001 hvor vi hadde en rådgiver på skolen én dag i uken for å jobbe med jenter om temaer som kjønnsdiskriminering, rasisme, tvangsekteskap, omskjæring, kropp og seksualitet. Dette samarbeidet var veldig vellykket og vår ide om å ha rådgivere i skolene ble seinere tatt inn som et forslag i handlingsplan mot tvangsekteskap. Samarbeid med Sandaker skole fortsatte helt til de fikk en minoritetsrådgiver gjennom IMDi på fulltid.

I løpet av de 30 årene MiRA-Senteret har vært i drift, har vi hatt en jevn strøm av saker relatert til kropp og seksualitet. Vi er derfor glade for å nå lansere en ny landsdekkende kampanje «Min kropp – Mine grenser», tilpasset dagens situasjon og behov. Ta gjerne kontakt for mer informasjon og for bestilling av kampanjemateriell.