Systemisk diskriminering i utlendingsforvaltningen hindrer likestilling!

I diskursen om det flerkulturelle Norge fortolkes ofte situasjonen til rasifiserte minoritetskvinner ut ifra kvinnenes opprinnelseskultur, selv om disse kulturene kanskje ikke lenger har noen direkte innvirkning på deres daglige liv i Norge. Kan man skape tillit og tilhørighet blant minoriteter hvis de mangler tilgang til grunnleggende rettigheter i landet de bor i?

Kampen for kvinners rettigheter har kommet langt i Norge. Kvinner har mange formelle rettigheter, vi har fått en likestillingslov, et likestillingsombud og det kreves 40 prosent kvinnerepresentasjon på alle større statlige arbeidsplasser. Minoritetskvinners virkelighet er imidlertid ganske annerledes. Minoritetskvinner topper ofte arbeidsledighetsstatistikken eller jobber i lavtlønnsyrker med tungt manuelt arbeid. Mange blir diskriminert både på grunnlag av deres kjønn og deres etniske bakgrunn. Det forskes svært lite på de institusjonelle og strukturelle mekanismene som utelukker minoriteter fra likeverdig deltakelse.

MiRA-Senteret har nylig gitt ut en viktig bok «Velferdsstatens skyggeside: Rettighetstap for minoriteter», skrevet av professor emeritus Bente Puntervold Bø og senterets rådgiver Asla Maria Bø Fuglestad som dokumenterer innskrenking av rettigheter som har foregått de siste femten årene. De dokumenterer blant annet at det er blitt vanskeligere for kvinner som har kommet til Norge gjennom familiegjenforening å søke om skilsmisse. Dette er fordi kravene til permanent opphold stadig skjerpes. Fra 2017 stilles det for eksempel krav om arbeidsinntekt eller fulltidsstudier, samt krav om bestått språktest for å få permanent opphold. Fra 2020 ble dessuten kravet til botid økt fra 5 til 7 år for flyktninger. Uten permanent opphold kan kvinner som har kommet til Norge gjennom familiegjenforening, risikere utvisning dersom de skiller seg. Dermed kan de skjerpede kravene til permanent opphold føre til at voldsutsatte innvandrerkvinner forblir i voldelige relasjoner i lang tid av frykt for utvisning.

Tiden er inne for å sette søkelyset på minoritetskvinners manglene rettigheter i det norske samfunnet. Særlig er det viktig å se sammenhengen mellom innvandringspolitikk og likestillingspolitikk og å synliggjøre kløften mellom disse. Kløften handler også om å behandle EØS-borgere og borgere fra land utenfor EØS forskjellig. For eksempel stilles det ikke krav om norsk-kunnskaper eller bestått prøve i samfunnskunnskap til innvandrere som er omfattet av EØS-avtalen når de innvilges varig oppholdsrett. Men for flyktninger derimot, kreves det at de har bestått eksamen i norsk muntlig på A1-nivå og bestått prøve i samfunnskunnskap for å få permanent oppholdstillatelse. Det er diskriminering satt i system når en somalisk flyktning må kunne beherske norsk for å innvilges permanent opphold, mens dette ikke kreves av en tysk innvandrer som søker om rett til å bli boende i Norge. I tillegg kan ugifte barn under 21 år fra et EØS-land ha rett til opphold i Norge dersom deres foreldre bosetter seg i her, mens for flyktninger som allerede er bosatt i Norge får bare barn under 18 år oppholdstillatelse sammen med foreldre.

Innvandrere og flyktningkvinner er sterke, men er også sårbare mennesker som trenger beskyttelse. Deres situasjon må behandles helhetlig ut ifra et interseksjonelt og langsiktig perspektiv. Dette gjelder særlig voldutsatte kvinner og kvinner som trenger politisk beskyttelse. Deres grunnleggende borgerrettigheter som permanent oppholdstillatelse, familiegjenforening, statsborgerskap og pensjonsrettigheter må ikke innskrenkes for å skremme andre fra å søke om asyl i Norge. En slik innvandrings- og asylpolitikk skaper forskjeller mellom befolkningen og hindrer likestilling av kvinner med minoritetsbakgrunn.