Følg med på vår nye spalte i MiRA-Senterets nyhetsbrev: MiRA – 30 år siden!  Hver måned legger vi ut et avsnitt fra tidligere publiserte artikler.

Utdrag fra:

Like for loven? Innvandrerkvinner og lovverket  

Publisert i MiRA-Magasinet 1 -1994

Forfatter: Fakhra Salimi

«MiRA-Senteret for flyktninge- og innvandrerkvinner har, sammen med en rekke andre organisasjoner fremmet forslag til endring av 3-års regelen slik at familiemedlemmer automatisk får selvstendig, juridisk status ved innvilgelse av oppholdstillatelse. Dette forslaget ble ikke i sin helhet inntegnet i lovteksten, men det førte til et rundskriv fra Justisdepartementet hvor det heter at det skal innvilges oppholdstillatelse til kvinner fra den såkalte tredje verden etter samlivsbrudd. Det er imidlertid viktig å merke seg at det her ikke dreier seg om en lovfestet rett, det vil fortsatt kreve stor innsats og store ressurser fra kvinnens side for å få kjempet gjennom oppholdstillatelsen. Rundskrivet påpeker at det skal ta hensyn til situasjonen i hjemlandet. Dette vil si at hvis en skilt kvinne får oppholdstillatelse i Norge, så er det fordi det er stor fare for at hun som skilt kvinne vil bli utstøtt fra familien og lokalsamfunnet i hjemlandet, og dermed ikke vil ha store muligheter til å overleve.
Grunnlaget for innvilgelsen er altså rent humanitært, og ikke basert på likestillingsprinsippene i det norske samfunnet.

Denne kjønnsundertrykkingen har bidratt til å skape et bilde av flyktninge- og innvandrerkvinner som passive mottakere uten håp, drømmer, ambisjoner eller muligheter.

Kvinnenes svake rettslige posisjon har gjort dem usynlige for resten av samfunnet. Innvandrerkvinnen ses bare gjennom samfunnets stereotypiske bilder av dem, som passive hustruer med mange barn, alltid to skritt bak mannen. Innvandrerkvinner har selv opp gjennom årene kjempet for å synliggjøre hele sin virkelighet. Men det er sjelden noen har tatt opp denne tråden, og integrert den i samfunnets likestillingsprosess.

Den allmenne oppfatning er at innvandrerkvinnen kommer til Norge først og fremst som hustru, og rundt dette er hennes identitet i nordmenns øyne bygd opp. Det tas ikke hensyn til at hennes ønsker, drømmer og ambisjoner kan – og vanligvis gjør – fravike temmelig kraftig fra denne oppfatningen en har av henne. Dermed brukes det lite ressurser på å legge forholdene til rette for innvandrerkvinnenes fulle deltagelse i samfunnslivet. Tilbud om barnehageplass, yrkesopplæring og språkundervisning er dårlig tilrettelagt for henne. Signaleffekten dette har er klar; «Din rolle er å være hustru og mor».

Innvandringsregelverket tildeler kvinnen rollen som omsorgsarbeider og en person som har lite å tilføye samfunnet. Det er viktig at kvinnebevegelsen og andre organisasjoner integrerer kampen mot den rasistiske kjønnsdiskriminering i kampen for et mer rettferdig samfunn. Av og til blir det sagt at innvandrer- og flyktningekvinners kamp ikke egentlig er kvinnekamp. På denne måten blir denne gruppen ofte ekskludert i kvinnesammenheng. Siden innvandrerkvinner er en del av samfunnet, må vi inkludere deres spesielle situasjon i arbeidet for å fremme reel likestilling i det norske samfunnet»

Ønsker du å lese hele artikkelen? Da kan du bestille en kopi av den ved å sende en e-post til post@mirasenteret.no