Det er vanskelig å sette en klar grense mellom akseptable former for sosial kontroll og «negativ» sosial kontroll. Når er den sosiale kontrollen så omfattende at den bør straffes?  Er begrepet i det hele tatt egnet for straffeloven? Når står man i fare for å forby oppdragelsesnormer som bryter med idealene i samfunnet ellers? Og kan det å ta begrepet inn i straffeloven virke mot sin hensikt?

Helt siden MiRA-Senteret åpnet for 30 år siden, har arbeidet med å bekjempe patriarkalske og kvinneundertrykkende skikker og samfunnsstrukturer stått sentralt. Å forebygge negativ sosial kontroll har følgelig alltid vært en viktig del av MiRA-Senterets arbeid. Nå skal et lovutvalg oppnevnt av regjeringen ta stilling til om begrepet «negativ sosial kontroll» bør tas inn i straffeloven for å styrke rettsvernet til personer utsatt for negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. I et innspill til lovutvalget argumenterer MiRA-Senteret denne uken for hvorfor vi er skeptiske til et slikt grep.

MiRA-Senteret mener det er viktig og nødvendig å slå ned på kulturuttrykk som krenker enkeltmenneskets rett til frihet fra vold. Det er derfor bra at negativ sosial kontroll som inneholder elementer av trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse allerede er definert som ulovlig etter gjeldende regelverk. Likevel er det ikke uproblematisk å ta inn begrepet «negativ sosial kontroll» i straffeloven.

Om formålet med å ta begrepet inn i straffeloven er at tilfeller av negativ sosial kontroll som ikke inneholder elementer av trusler, tvang, frihetsberøvelse og vold også skal kunne defineres som ulovlig, er det fare for at det blir mer uklart hvorvidt «en streng oppdragelse som bryter med de dominerende oppdragelsesnormene i samfunnet» vil kunne anses for å være ulovlig. I et pluralistisk samfunn der religionsfrihet, toleranse og frihet settes høyt, er det problematisk å forby minoritetsgruppers verdisett selv om de skiller seg fra normen og idealene i samfunnet ellers. I tråd med artikkel 27 i menneskerettsloven er Norge pliktig til å tillate at minoritetsgrupper får etterleve sin religion og kultur. Denne plikten gjelder selv om samlivsidealene eller oppdragelsesnormene som etterleves i en minoritetsgruppe oppleves som strenge og begrensende sett fra storsamfunnets side.

Om det blir mer uklarhet rundt hvor grensen for ulovlig negativ sosial kontroll går, vil man også kunne bidra til å forsterke minoritetsgruppers frykt for å ta kontakt med norske myndigheter eller barnevern om de opplever problemer i samlivet eller med barna. Vi er også bekymret for om ofre for negativ sosial kontroll vil kunne vegre seg for å ta kontakt med en minoritetsrådgiver eller lærer, fordi de frykter en slik henvendelse vil kunne føre til at foreldre straffeforfølges. Negativ sosial kontroll er et begrep som er sterkt assosiert med oppdragelsesnormer i en del konservative muslimske miljø. Mange i disse miljøene er utsatt for stigmatisering, diskriminering og rasisme. Utenforskap og manglende tillit til norske myndigheter og barnevern er også noe som kjennetegner en del av disse miljøene. MiRA-Senteret er bekymret for om det å ta begrepet inn i straffeloven kan forsterke mistilliten til storsamfunnet og utenforskapet som man finner i enkelte av disse miljøene.

Istedenfor å gjøre negativ sosial kontroll til et strafferettslig begrep mener MiRA-Senteret det er mer formålstjenlig å satse på tiltak som skal bidra til å forebygge utenforskap, mistillit og dårlige levekår. MiRA-Senteret vil her vise til poenget Nancy Herz trekker fram i aftenpostenartikkelen: Man er ikke immun mot rasisme, selv om man kjemper mot negativ sosial kontroll[1]. Et av poengene i denne artikkelen er at arbeidet mot «negativ sosial kontroll» henger nært sammen med arbeidet for å fremme en mer inkluderende norsk identitet. Herz argumenterer for at utøverne av negativ sosial kontroll ofte utøver denne kontrollen av frykt for «å miste barna til et samfunn de ikke kjenner». Om man opplever at det ikke er noen reell mulighet til å bli akseptert som likeverdig av storsamfunnet, vil dette kunne forsterke behovet for å bevare oppdragelsesnormer og verdier som bevarer ens tilhørighet til den minoritetsgruppen man tilhører. Herz argumenterer følgelig for at det å arbeide mot rasisme og diskriminering er viktig for å forebygge negativ sosial kontroll.

I tillegg til å arbeide mot rasisme og diskriminering er det viktig å undersøke om det er andre bestemmelser i lovverket som er med på å forsterke risikoen for at noen utsettes for negativ sosial kontroll og vold i nære relasjoner. For liksom med andre former for vold og sosiale problemer, forsterkes risikoen for negativ sosial kontroll om man utsettes for press, psykisk sykdom og økonomiske problemer. MiRA-Senteret mener det er viktig å ta dette i betraktning når det gjøres endringer i trygdesystem og utlendingslovgivning for å begrense innvandring til Norge. Inntektskravet som ble innført i 2017, som innebærer at man må ha tjent minst 278 693 kroner i året før skatt det siste året, for å få innvilget permanent opphold, gjør for eksempel at personer som har vanskelig for å komme inn på jobbmarkedet, kan bli gående i årevis i en usikker tilværelse med midlertidig oppholdstillatelse, samtidig som de skal prøve å finne seg til rette i en ny tilværelse og kanskje bearbeide traumer fra krig og flukt. For personer som har kommet til Norge gjennom familiegjenforening, har man ikke en reell mulighet til å velge skilsmisse så lenge man ikke har permanent oppholdstillatelse, da en skilsmisse vil kunne innebære at man mister sin oppholdstillatelse. Dette skaper naturlig nok en skjevhet i maktforholdet i ekteskapet som kan forsterke risikoen for negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Innstramninger i flyktninger og innvandreres trygderettigheter gjør også at det er vanskeligere for innvandrere å velge skilsmisse enn andre. For innvandrere har ikke, etter regelendringer innført i 2021, lengre rett til å få støtteordninger som overgangsstønad eller stønad til barnetilsyn dersom de skiller seg. Og uføre flyktninger bare rett til å få en prosentandel av minstesatsen i uføretrygd dersom de skulle bli uføre. Dette bidrar til at personer som vokser opp med foreldre med flyktningbakgrunn har enn langt høyere risiko enn andre for å vokse opp i vedvarende lavinntekt. Noe som igjen kan forsterke opplevelsen av utenforskap og mistilliten mot storsamfunnet.

Negativ sosial kontroll er ikke alltid et symptom på vanskelige levekår eller belastende livssituasjoner. Kontroll motivert av strenge religiøse idealer kan begrense individers frihet på en problematisk måte, uavhengig av levekår. Men ofte finner man en sterk frykt for storsamfunnet i lukkede trossamfunn og sosiale miljø der kontrollen er sterk. Og ulike former for utenforskap, kan forsterke attraktiviteten til denne formen for sosiale fellesskap. Å arbeide for et inkluderende samfunn der alle innbyggere har krav på de samme grunnleggende rettighetene, og der man møter religiøs og kulturell ulikhet med en positiv åpenhet, er et avgjørende bidrag til å forebygge negativ sosial kontroll i alle dens former.


[1] Herz: Man er ikke immun mot rasisme, selv om man kjemper mot negativ sosial kontroll Aftenposten 16. januar 2019. Tilgjengelig fra: Man er ikke immun mot rasisme, selv om man kjemper mot negativ sosial kontroll | Nancy Herz (aftenposten.no)