I slutten av 2020 vedtok regjeringspartiene og FrP å skjerpe botidskravet fra 3 til 5 år for permanent oppholdstillatelse for flyktninger og personer som har opphold som familiegjenforent med en flyktning. FrPs innstramminger i budsjettavtalen ble hastet igjennom på Stortinget, uten komitébehandling og offentlig debatt. MiRA-Senteret stiller seg kritisk til at regelendringer med alvorlige konsekvenser for en sårbar gruppe mennesker gjøres på denne måten. Vi er også bekymret over retorikken som brukes om flyktninger som benytter seg av sin menneskerett til å søke om asyl, og hvilke konsekvenser det har for deres rettsikkerhet og det kommende stortingsvalget.

Så fort vi ble oppmerksomme på budsjettforliket, startet vi et digitalt opprop og har hittil samlet inn over 300 underskrifter. Men engasjementet rundt oppropet utspilte seg også i kommentarfeltene våre på sosiale medier, hvor fremmedfiendtlig retorikk florerte.

Alvorlige konsekvenser

MiRA-Senteret er imot et økt botidskrav fra tre til fem år for permanent oppholdstillatelse for flyktninger og familiegjenforente med flyktninger av flere årsaker. Først og fremst mener vi det bryter med grunnleggende demokratiske prinsipper at det hastes igjennom regelendringer uten komitébehandling og offentlig debatt. Vi mener det er uakseptabelt og uetisk at flyktningers rettigheter reduseres til politisk maktkamp og symbolpolitikk. Regjeringens politikk fører til at flyktninger som har fått innvilget beskyttelse i Norge vil tilbringe flere år i usikkerhet, uten forutsigbare fremtidsutsikter. Å leve så mange år i uvisshet om fremtiden, påvirker menneskers motivasjon og reelle muligheter til å integrere seg i det norske samfunnet. Videre vil Utlendingsdirektorat og Utlendingsnemnda, som allerede er presset, trenge en betydelig økning i ressurser for å revurdere oppholdsgrunnlag og tilbakekalle tillatelser. Et resultat av dette vil være økt byråkratisering, forlenget saksbehandlingstid og mer midlertidighet for flyktninger.

Et rettferdig Norge?

Det vi også er vitne til er en diskriminerende utvikling i Norges innvandrings- og asylpolitikk, der innvandringsregulerende hensyn synes å veie tyngre enn kvinners rettssikkerhet og vern mot vold i nære relasjoner. I vårt krisehjelp- og rådgivningsarbeid møter vi altfor ofte på minoritetskvinner som føler seg fanget i en voldelig relasjon. Kvinner som kommer til Norge gjennom familiegjenforening har ikke selvstendig status, og mister dermed sitt oppholdsgrunnlag skulle de bryte ut av et forhold. Få kvinner kjenner til mishandlingsbestemmelsen og mange er redde for å ikke møte kravene til bevis. Å bevise vold i nære relasjoner kan være svært vanskelig, spesielt for minoritetskvinner som står uten nettverk, ressurser og tilgang til rettigheter og hjelp. I et likestilt Norge må kvinner få opphold på selvstendig grunnlag og ha like muligheter som andre til å forlate et voldelig samliv. I lys av at minoritet- og flyktningekvinner er overrepresenterte i krisesenter- og partnerdrapsstatistikken i Norge, burde regjeringen ha som mål å bedre deres rettssikkerhet, ikke svekke den ytterligere.

Vi stiller oss også undrende til hvorfor regjeringen har besluttet å diskvalifisere introduksjonsstønad som gyldig arbeidsinntekt for permanent opphold. Norske politikere snakker stort om integrering og kommer med flotte målsetninger, men straffer samtidig de som deltar i introduksjonsprogrammet med mål om å integreres inn i samfunnet og arbeidslivet. Diskvalifiseringen vil i realiteten føre til at mange må forbli i midlertidig status eller ta lavtlønnede yrker for å møte inntektskravet. Dette er et tydelig eksempel på at færre rettigheter vil føre til dårligere integrering på sikt.

Digitalt opprop

I forbindelse med vårt digitale opprop kom det inn flere støtteerklæringer. I støtteerklæringene kan vi lese om bekymringen for voldsutsatte kvinner, de psykososiale konsekvensene av midlertidighet og hvor integreringshemmende regelendringene vil være. For flere oppleves endringene som undertrykkende, diskriminerende og i strid med internasjonale konvensjoner.

«Jeg signerer fordi et økt botidskrav skaper mer midlertidighet og usikkerhet. Mennesker som er desperate etter å bli gjenforent med familien sin tvinges ut i lavtlønnede yrker, istedenfor å fullføre utdannelse. Et økt botidskrav er integreringshemmende og skaper økte klasseforskjeller. Jeg signerer også fordi Regjeringen hopper bukk over de demokratiske prosessene med god lovforberedelse og høringsrunde. Det kan ikke skje når de menneskelige konsekvensene av endringen er så stor»

Mistenkeliggjørende retorikk

I en kronikk på FrP sin hjemmeside skriver partileder Siv Jensen og stortingsrepresentant Jon Helgeim stolt om gjennomslaget for regelendringen i botidskravet. De påstår at «Dagens frist på tre år gir et incentiv til å jukse». Et hevet botidskrav vil derfor gjøre Norge til et mindre attraktivt sted å jukse til seg permanent opphold, og utlendingsmyndighetene får bedre tid til å avsløre kriminelle migranter. Dette er retorikk som kriminaliserer og mistenkeliggjør mennesker som er drevet på flukt, uten å ta i betraktning hvordan ordbruken påvirker minoriteters verdighet og liv i Norge, eller hvordan regelendringene påvirker rettssikkerheten og diskrimineringsvernet til for eksempel voldsutsatte kvinner. I en tid med økende høyreekstremisme, rasisme og polarisering, oppfordrer vi politikere til å være varsomme med hvordan de uttaler seg om minoriteter. De vet bedre enn noen andre, at ord har makt.

«Steng grensen for velferdsmigrasjon»

I forbindelse med vårt digitale opprop publiserte vi flere videoer av MiRA-Senterets ansatte som forklarte hvorfor vi er imot økt botidskrav. Kommentarer strømmet inn med skildringer av flyktninger som «lykkejegere», «velferdsmigranter», «NAVere» og «overforbrukere av sosiale ytelser». Norge beskrives som «hele verdens asylmottak og sosialkontor», og at det er nordmenn som skattebetalere som bærer byrden. Vi bemerket oss også forskjeller i kommentarene basert på etnisiteten til de ansatte. Kommentarene på MiRA-Senterets etnisk norske ansatte er preget av personangrep som karakteriserer dem som illojale, gale eller dumme. Flere av disse kommentarene fikk også flere titalls likes.

«Lurer på om MiRA senteret kan gi opplysninger om hvor mange av de som kommer som flyktninger har et reelt behov for opphold? Hvorfor skal a/s Norge betale for alt de skal ha , vi betaler for mat, bolig og legehjelp det må da være bra. Norge er ikke verdens sosialkontor og de som tror det bør revurdere sine standpunkter»

I videoer av ansatte med minoritetsbakgrunn, handler kommentarene i større grad om viktigheten av å returnere flyktninger, stenge grenen og påstander om innvandreres manglende vilje og evne til å integrere seg i det norske samfunnet.  

«Nei de fem år skal brukes til å forbedre situasjonen i opprinelse landet .. slike alle migranter og lykke jeger kan bli sendt tilbake… Veldig få av disse har vist vilje til å bli integrert og respektere vårt samfunn og levesett..det samfunnet de reiste fra var ikke bra nok for de..så hvorfor fortsetter de med at likesom å bygge slik samfunn her også…»

Norge 2021

I møte med minoritetskvinner er det vanskelig å forklare dem hvorfor vi har regler i Norge som diskriminerer dem, og hvordan regjeringen kan haste igjennom lovendringer som setter deres rettssikkerhet i fare. Det er også urovekkende å være vitne til en utbredt retorikk blant nordmenn og politikere som mistenkeliggjør flyktninger som kriminelle velferdsmigranter og snyltere på den norske stat. Utviklingen i samfunnet og på Stortinget bekymrer oss, særlig med tanke på det kommende stortingsvalget og hvilke konsekvenser det vil ha for kvinner og minoriteter i landet. Men selv om utviklingen er skremmende, er den heller ikke overraskende. Vi lever tross alt i et Norge som lanserer handlingsplaner mot diskriminering av minoriteter, men samtidig opprettholder statsstøtte til organisasjoner som sprer frykt og fremmedfiendtlighet.