Skrevet av Khansa Ali

Når er man norsk nok?

Å definere vår personlige identitet er viktig for mennesker i alle kulturer. I en stadig mer mangfoldig verden er det blitt enda vanskeligere å finne enkle svar. Dette gjelder ikke minst for minoritetsungdom som på den ene siden ønsker å uttrykke sin kulturelle særegenhet, samtidig som de forventes å assimilere seg i storsamfunnet.

Det er noen viktige spørsmål som mange av oss stiller oss selv i løpet av livet. Hvem er jeg? Hvor hører jeg hjemme? Og hva er min identitet? For noen av oss kan disse spørsmålene ikke bare bli stilt en gang, men flere ganger i løpet av livet. Identitet kan være uforanderlig for noen, men kan også være flytende og i endring for andre.

Debattredaktør Fawad Ashraf i Avisa Oslo har satt i gang en artikkelserie «Norsk eller ikke norsk» og startet i gang en spennende debatt, hvor han sier at han personlig ikke lenger har behovet for å bli oppfattet som norsk og at det har frigjort han.

Hvordan kan man bli norsk nok?
Det er et spørsmål som på mange måter har preget min ungdom og unge voksne liv, for målet har hele tiden vært å være norsk og bli akseptert som norsk. Hvis man ikke oppnådde det å bli norsk, ja, da var en dømt til å feile. Da ville man aldri oppnå sine drømmer og mål i livet. Garantien til å oppnå suksess var å bli norsk og undertrykke det av foreldrenes røtter som sto i veien for å kunne definere seg selv som norsk.

For som så mange andre har det å finne min identitet og være fortrolig med den vært en oppdagelsesreise som jeg aldri ville være foruten. Med årene som har gått har jeg funnet ut at det er denne oppdagelsesreisen som er med på å forme mine mål og som også er med på å styrke min identitet. For min identitet vil alltid være mangfoldig og vil ikke kunne stemples inn i snevre kategorier definert av andre.

Rettighetsperspektiv må inkluderes i debatten
Det norske statsborgerskapet mitt gir meg en formell tilhørighet til Norge en tilhørighet jeg ikke har til noe annet land. Det gir meg visse rettigheter, som f. eks stemmerett og rett til å bo i Norge og på en måte så gir det meg derfor også en tydelig norsk identitet. 

Men jeg savner et viktig perspektiv som har vært fraværende i denne debatten så langt, nemlig rettighetsperspektivet. Mange av oss som hittil har deltatt i denne debatten har vært i en privilegert situasjon, hvor vi på papiret har de samme rettighetene som enhver nordmann ved at vi enten er født med norsk statsborgerskap eller har ervervet det i ung alder.

De senere årene har vi derimot sett betydelige innstramninger i utlendingsloven og blant disse er skjerping av krav for å kunne søke om norsk statsborgerskap og få permanent opphold. For å få permanent opphold stilles det blant annet krav om at man kan forsørge seg selv økonomisk og ikke har mottatt sosial stønad de siste 12 månedene. Det som bekymrer meg, er at mange barn og unge med minoritetsbakgrunn i dag vil vokse opp med å se at deres foreldres demokratiske rettigheter blir koblet opp mot hvor god deres inntekt er.

Da kan man spørre seg om disse barna faktisk får en reell mulighet til å føle seg inkludert i det norske felleskapet og også skape seg en norsk identitet. Vil det være nok å «føle seg norsk» når man samtidig ser at man ikke har de samme rettighetene som alle andre?