Enslige mødre og barn strømmer i disse dager inn i Norge på flukt fra krig og ødeleggelse i Ukraina. Med seg i bagasjen har mange traumatiserende opplevelser. De har måttet forlate nære familiemedlemmer, kjent på dødsfrykt, tap og usikkerhet. I Norge møtes flyktningene fra Ukraina med åpne armer. Dersom flyktningene blir boende i Norge over tid, vil de imidlertid møte et trygdesystem og en utlendingslovgivning som ikke er utformet ut ifra den samme velviljen til flyktninger som vi ser nå.

I kjølvannet av forrige flyktningkrise – da flyktningene som strømmet inn i landet kom fra land som Syria, Eritrea og Afghanistan – utløste strømmen av flyktninger frykt for integreringsproblemer, sosial uro og store belastninger på trygde- og sosialbudsjettene. Tonen i den politiske diskursen var preget av mistenkeliggjøring, og det ble fremmet en rekke forlag som hadde til formål å sikre at ikke norske velferdsordninger skulle bli misbrukt, og at ikke velferdsordningene skulle tiltrekke seg for mange asylsøkere til Norge[1]. Frykten for høye ankomsttall sikret bred oppslutning om en rekke innstramninger i trygderegelverket og utlendingslovgivningen. Resultatet av disse innstramningene er at flyktninger og innvandrere bosatt i Norge har langt dårligere rettigheter enn det personer som er født og oppvokst her har. Barn av disse gruppene har følgelig langt større risiko for å vokse opp i fattigdom enn andre grupper.

For eksempel vil en enslig mor med flyktningbakgrunn ha rett på langt mindre i stønad om hun skulle bli ufør enn det en enslig mor som er født og oppvokst i Norge har, selv etter mange års botid i Norge. Tidligere fikk flyktninger unntak fra folketrygdens botidskrav og krav til 40 års trygdetid[2] for å få full minstesats som ufør eller alderspensjonist. Dette fordi flyktninger er en sårbar gruppe som ikke vil kunne ha med seg opparbeidede pensjonsrettigheter fra sine hjemland. Disse unntaksreglene ble imidlertid endret etter flyktningkrisen i 2015 og 2016. Unntaksordningen for flyktninger ble erstattet av en behovsprøvd ordning kalt supplerende stønad. Ordningen skal i utgangspunktet sikre uføre flyktninger uten andre inntekter, en stønad på linje med minstesatsen til uføretrygd, det vil si 263 899 kr i året. Men der andre enslige forsørgere uten andre inntekter kan søke om et forsørgertillegg som utgjør ca. 40 000 ekstra i året per barn, vil enslige forsørgere med supplerende stønad ikke få dette tillegget. All inntekt over minstesatsen blir nemlig avkortet. Dette betyr altså at en enslig mor som har kommet som flyktning til Norge med to barn, og har blitt ufør, vil få ca. 80 000 kr mindre (!) i året enn andre enslige forsørgere som får uføretrygd etter minstesatsen.

Argumentene som ble brukt for å få igjennom denne endringen, var blant annet at det var viktig å styrke flyktningers incentiver til å komme seg i jobb, samt å gjøre det mindre attraktivt å komme til Norge. Mange høringsinstanser og samfunnsforskere tok til motmæle mot denne argumentasjonen om at det å få mindre enn minstesatsen i uføretrygd eller alderspensjon skal presse flere ut i jobb. Axel West Pedersen og Aksel Hatland, forskere ved Institutt for samfunnsforskning, uttalte for eksempel følgende i Dagbladet:

«Forslagene vil neppe få stor betydning for asyltallene, og de er dårlig sosialpolitikk. Den sikreste virkningen er at de vil skape mer fattigdom og en større avhengighet av sosialhjelp og andre behovsprøvde ordninger som hindrer arbeidsmarkedsdeltakelse.»[3]

Ser man på tallene for hvor mange barn som vokser opp i fattigdom, ser man at barn med innvandrer- og flyktningbakgrunn er sterkt overrepresentert. Mens andelen barn som befant seg i lavinntektsfamilier i 2018 utgjorde 11 % av alle barn i Norge, er det 41 % av barna med bakgrunn fra Øst-Europa, Asia og Latin Amerika som er i denne gruppen[4] – og barn av flyktninger er særlig utsatt. Nesten ni av ti barn fra Syria lever i familier med vedvarende lavinntekt i Norge i dag[5].

Disse tallene er fra 2018. Man må anta at de to siste årene med pandemi har forsterket denne tendensen ytterligere, da permitteringer og oppsigelser har gått særlig hardt ut over personer med innvandrerbakgrunn. Likevel vedtok altså myndighetene i 2019, å avvikle ordningen som sikret de aller mest sårbare barna – barn av flyktninger som er uføretrygdede – et livsgrunnlag på linje med det andre barn av uføretrygdede i Norge får.

Det å bekjempe barnefattigdom er naturligvis komplekst. Trygdeoverføringer er bare ett av mange viktige tiltak. Det er også viktig å ha et godt utdanningssystem, et inkluderende fritidstilbud, inkluderende arbeidsliv, god norskopplæring og trygge og stabile oppvekstmiljø. Og selvfølgelig vil det å komme seg i jobb, være det beste middelet mot vedvarende fattigdom. Men vår erfaring fra MiRA-Senteret er at for noen grupper er ikke jobb og utdanning et reelt alternativ. Realiteten er at vi har et arbeidsmarked som ikke er tilgjengelig for alle, uansett hvor sterke arbeidsincentiver som pålegges arbeidssøkeren. Mange søker jobb i årevis uten å få ett eneste jobbtilbud, og noen er så syke at de ikke har mulighet til å verken jobbe eller gå på skole for å kvalifisere seg. For en del flyktninger og innvandrere er altså det eneste resultatet av svekkede trygderettigheter, lavere inntekt, større levekårsproblemer og økt marginalisering.

Ingen barn i Norge burde være nødt til å vokse opp i familier med inntekt langt under fattigdomsgrensen, verken barn av flyktningene som har bodd i Norge i lang tid eller barn av flyktningene som kommer fra Ukraina i disse dager. Det er derfor avgjørende at velferdspolitikken ikke fraviker det grunnleggende idealet velferdsstaten bygger på, nemlig at alle innbyggere skal ha de samme grunnleggende rettighetene, og at alle som ikke har mulighet til å jobbe skal sikres et anstendig livsgrunnlag.

Er du interessert i mer kunnskap om hvordan de siste årenes innvandringspolitikk har bidratt til å svekke tilgangen til mange grunnleggende rettigheter for innvandrere i Norge, kan du bestille boka: Velferdsstatens skyggeside: Rettighetstap for minoriteter.  Du kan lese mer om boka her: https://mirasenteret.no/ukategorisert/velferdsstatens-skyggeside-rettighetstap-for-minoriteter/

For å bestille bok, send mail til: post@mirasenteret.no.

[1] Se for eksempel høringsnotatet «Forslag til endringer i trygderegelverket i lys avasylsøkersituasjonen» fremmet i… Forslaget om å avskaffe ordningen som ga flyktninger unntak fra folketrygdens krav om 40 års trygdetid, ble nedstemt første gang det ble fremmet, men fikk gjennomslag i … og ble innført fra og med 1. jan 2021.

[2] For å få en rekke stønader fra folketrygden, som kontantstøtte, overgangsstønad, arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd, er det krav om at man må ha vært medlem av folketrygden, dvs. fast bosatt i Norge, i minst 5 år. For å få full minstesats som uføretrygdet eller alderspensjonist er det krav om at man har bodd i Norge, og vært medlem av folketrygden siden man var 16 år/til sammen 40 år. Tidligere var botidskravet på 3 år, og innvandrere med flyktningstatus var unntatt botidskravet og kravet om 40 års trygdetid.

[3] Pedersen og Hatland: Regjeringen skaper fattige flyktninger. Dagbladet 1. oktober 2016. (Tilgjengelig fra: https://www.dagbladet.no/kultur/regjeringen-skaper-fattige-flyktninger/63819097)

[4] Fløtten og Nielsen: Fafo’s kunnskapsoppsummering: Barnefattigdom – en kunnskapsoppsummering I: Regjeringens samarbeidsstrategi for barn og ungdom i lavinntektsfamilier (2020–2023), side 202. (Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/bb45eed3479549719fb14c78eba35bd4/strategi-mot-barnefattigdom_web.pdf Lest 11.04.2022)

[5]Normann og Epland 2020: Nesten 111 000 barn vokser opp med vedvarende lave husholdningsinntekter. (Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/nesten-111-000-barn-vokser-opp-med-vedvarende-lave-husholdningsinntekter Lest 11.04.2022)